Kunstmarkedet i Norge er relativt lite og drevet av noen få personer med spesialkunnskap, og mye markedsmakt. Kunstmarkedets mangel på transparens, og åpenhet rundt for eksempel verdivurderinger og priser, gjør at kunst som en handelsvare mangler kredibilitet. Siden markedet er uregulert kan aktørene manipulere det uten at noen griper inn. Sammenlignet med for eksempel valuta-, aksje- og eiendomsmarkedet er ”innsidehandel” nærmest allment godtatt. Ved å fjerne noen av disse barrierene, vil vanlige forbrukere og småsparere lettere kunne orientere seg, og våge å satse på samtidskunst.

Det økonomiske aspektet ved kunst er et enestående eksempel på at prissetting etter klassiske teoretiske modeller med fokus på tilbud og etterspørsel kommer til kort. Kunst som vare opererer i et lite ømtålig handelsfellesskap, og prissettingen avgjøres i likhet med prediksjonsmarkeder av mange andre faktorer enn etterspørsel. I mange sammenhenger er det i kunstmarkedet mer rett å prate om forutbestemte (faste) priser istedenfor (variable) markedspriser.

Et kunstverk som blir solgt på auksjon, i annenhåndsmarkedet, har vært gjennom den såkalte ”filtreringen” dette medfører. Dermed vet man at verket mest sannsynlig har den verdien markedet var villig til å by. Høy prisoppnåelse ved auksjon skaffer kunstsamlere bekreftelse på sin gode teft, samtidig som de andre kunstverkene i samlingen, av den samme kunstneren, stiger i verdi. Et velkjent ”gyldig” salgsargument til galleristene som promoterer kunstnerne er å vise til oppnådd pris ved forrige omsetning av kunstverket (eller et liknende verk av samme kunstner). Da slipper man å begrunne prisen mht. kunstnerisk verdi og kvalitet, men manipulasjon kan skje.

Et kjent eksempel på samarbeid rundt prismekanismer i det internasjonale kunstmarkedet er vennskapet mellom reklamemannen og kunstsamleren Charles Saatchi og kunstneren Damien Hirst. Iløpet av andre halvdel av 1980-tallet, før Hirst fikk stjernestatus i kunstverdenen med verdiøkning- og omsetningsrekorder, fant disse to tonen. Det nære samarbeidet, om bl.a. PR og markedsføring, mellom kunstneren og samleren, har drevet prisene på samtidskunst til nye høyder. På den annen side hadde aldri ekstraordinære kunstverk slik som The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living eksistert, om det ikke hadde vært for finansieringen til Saatchi.

I etterkant av det heftige prisfallet på kinesisk samtidskunst under finanskrisen i 2008 prøver kinesiske myndigheter å regulere det nasjonale markedet. Boblen i Kina ble skapt mye pga. ”falske” oppnådde auksjonspriser hvor selve pengetransaksjonene aldri fant sted. En amerikansk kunstsamler forteller, i et intervju med forfatteren av boka Talking Prices: Symbolic Meanings of Prices on the Market for Contemporary Art, at han ved et tilfelle ble bedt om å by en viss sum for et kunstverk ved en prestisjetung auksjon. Forslaget ble fremmet av kunstnerens gallerist, altså personen som representerer kunstneren i markedet. Kunstverket oppnådde dermed en høyere tilslagspris på auksjonen enn auksjonshusets verdivurdering tilsa. I henhold til den lysskye avtalen mellom de to, ble kunstverket etter et par uker overført til galleristen med rundt 10 % påslag i pris. Denne typen manipulering kan skje fordi selger anser det som livsnødvendig å tiltrekke seg de kuleste kjøperne, og at disse ”riktige” personene er med å verifiserer prisanslagene ved auksjon.

Kunstforhandlere bruker gjerne andre salgsaktiviteter enn de mer tradisjonelle for å bygge et gjensidig fordelaktig forhold, samt følelesmessige forbindelser med kundekretsen. Vellykket relasjonsmarkedsføring resulterer i gode kundeforhold som sikrer gjentatte kjøp. Tilbyderne i kunstmarkedet, med eksklusive og unike produkt, gjør klokt i å styrke forestillinger hos kjøper, om at kjøpsmuligheten er “skreddersydd” til nettopp dem. En indirekte del av salget består gjerne også å bli en del av den indre sosiale sirkelen til gallerieieren, hvorpå relasjonen gjerne innbefatter et møte med, eller en fest sammen med kunstneren. I en slik opplevelsebasert økonomi oppnår kunstagentene å bygge solide, langvarige forhold med kundene.

Kritikere av dagens retningsgivende maktforhold i samtidskunstverden mener at det ikke lenger er kunstnerens verk som bestemmer verdien, men han eller hennes nettverk. Vanlige folk som muligens kunne tenke seg å plassere noe av sine oppsparte midler i kunst møter et marked som er grunnleggende lite transparent, og som inneholder en stor andel asymmetrisk informasjon. En spørreundersøkelse blant europeiske formuende bankkunder, utført av Deloitte i 2011, gir et unisont svar på hvilke barrierer for ytterligere økning i omsetningen av samtidskunst som finnes. På spørsmålet om hvorfor de vegrer seg mot å handle samtidskunst svarer flere respondenter likt, bare med litt forskjellige formuleringer:

Faren for å betale for mye føles overhengende siden jeg ikke har oversikten over kunstmarkedet.”

ArtTactic® og Deloitte

Den samme innsikten kom nylig frem i en spørreundersøkelse rettet mot potensielle kunstkjøpere blant danske bedriftseiere og næringslivstopper. Om ikke dette endres vil kunstmarkedet fortsatt bli ansett som den indre krets tumleplass, for snobberi og kulturell korrupsjon. Med samtidskunst i prisklassene 40 000–250 000 kr og oppover er det behov for markedsinformasjon med gehalt.

Video: Deloitte sin konferanse Art & Finance i Miami desember 2014

En nordmann, Anders Petterson – grunnlegger og eier av firmaet ArtTactic i London, ledet paneldebatten om kunstmarkedet og investeringsanalyser.

Paneldeltakerne på Art & Finance konferansen var innom tematikken rundt videreutvikling av metoder for investeringsanalyser, kunstindeksering, markedsbarrierer og ytelsesmål i kunstmarkedet. Bakteppet til debatten er den økte andelen velstående, potensielle kunstinvestorer på verdensbasis (OECD-tall),  samt en stigende interesse for å samle og/eller investere i kunst.

Art Sync nettgalleri KGunst