Videokunst

Kunst utvider bevisstheten, beriker åndslivet og berører det sublime

Usnobbete «stor kunst»

Kjartan 06/12/2025 "Kunstner", «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)», «Stor kunst», Humoristisk kunst, Hva er kunst?, Kontemporær kunst, Kunst og politikk, Kunstmarkedet, Kunstnereliten i bygde-Norge, Kunstpodkast, Kunstsnobberi, Maximum Irony! Maximum Sincerity MI!MS, Norske samtidskunstnere, Performance, Performancekunst, Politisk kunst, Pompøs og ekstravagant kunst, Pretensiøs kunstner, Samtidskunst, Selvhøytidelige kunstnere, Seriøs kunst, Sublime ridiculous, Teppestrid Nasjonalmuseet, Videokunst 0

Kan kunstnere bruke humor og absurditet til å gi oss en dypere innsikt i det som knytter oss sammen, selv i en tid preget av avmakt? Ja. Når det vakre, lekne eller humoristiske oppstår midt i det brutale, minner det oss om menneskelig verdighet, empati og fellesskap.

Tidlig på 2000-tallet tok kunstner og kurator Andy Holden (f. 1982), og studievennene hans, til seg tanken om at humor og ironi kan eksistere side om side med oppriktighet og alvor. Som kunstner med arbeiderklassebakgrunn opplevde han de pretensiøse forventningene i deler av kunstverdenen, som nærmest kvalmende. Studentene kjente også på et press om å være politisk korrekte. Manifestet deres lød:

La oss møte verden med et smil om munnen og en tåre i øyet: Maksimal ironi! Maksimal oppriktighet”
– Maximum Irony! Maximum Sincerity (MI!MS) 1999–2003

«Thick-skinned» av Rebecca Moss, 2019. Videoklippet fra verket er på 13 sekunder. Instagram @_rebecca.moss

Rebecca Moss «Thick-skinned» 2019. Courtesy the artist.

Det er performance- og videokunstner Rebecca Moss (f. 1991) fra Essex, England, som er den ballongkledde skikkelsen. Hen støter på et piggtrådgjerde og forsøker å presse seg gjennom en liten glipe. Verket demonstrerer Moss’ interesse for slapstick, og viser hvordan den enkleste idé ofte kan formidle mest mening. Det er morsomt, men samtidig sårbart.

Video: «Memento Mori» Rebecca Moss, 2025. Courtesy: the artist, Instagram @_rebecca.moss

Rebecca Moss arbeider med fortellinger gjennom absurde gester som kan ta mange former, på tvers av performance, video og skulptur. Hun kan synes å være spesielt interessert i hvordan intervensjoner og gester, inspirert av slapstick-komedie kan utfordre makt som forsøker å dehumanisere. I verkene til Moss forsterkes det medmenneskelige, og tankeverdenen som speiles i Moss’ kunstneriske produksjon, reflekterer grunnleggende humanistiske verdier som likeverd, frihet og rettigheter for alle mennesker, uavhengig av kjønn eller nasjonalitet.

Podkast: Vil du lære mer om samtidskunst? Her er et formidlingshøydepunkt fra året som har gått. Hva er kunst? #56 – den beste episoden i 2025 etter min mening

Sørlendingen Are Mersland (f. 1996) står bak podcasten «Hva er kunst?» I denne episoden har han besøk av Mathias Danbolt (f. 1983), professor i kunsthistorie ved Københavns Universitet.

Bildet i toppbanneret: «Tree» 2019 av Rebecca Moss. Courtesy the artist

Kunst utvider bevisstheten, beriker åndslivet og berører det sublime

Banebrytende Grace Ndiritu

Kjartan 23/01/2023 Dansekunst, Jarman Award 2022, Kanselleringskultur, Kontemporær kunst, Kortfilm, Kunst og aktivisme, Kunst og helse, Kunst og kapitalisme, Kunst og politikk, Kunst og spiritualitet, Kunstterapi, Meditasjon og kunst, Neo-psykedelisk kunst, Postkolonialistisk kunst, Psilocybin, Relasjonell kunst, Samtidsdans, Sjamanisme, Terapeutisk kunstopplevelse, Videokunst, Woke og kunst 0

Grace Ndiritu (f. 1982) er en britisk-kenyansk kunstner. Hennes kunstpraksis kjennetegnes av å undersøke det sjelelige og åndelige. Tidligere opplevde kunstneren at hennes inspirasjonskilder, hentet fra bl.a. sjamanisme og meditasjon, ble latterliggjort i akademiske kretser. Covid-pandemien, med påfølgende karantener og isolasjon, har bidratt til en økende interesse for kunstnerskapet. Man har spekulert i om isolasjon har gjort folk mer opptatt av de sprituelle og meditative aspektene ved livet, og at dette kan ha aktualisert Grace Ndiritus kunstnerskap. Ndiritu har den siste tiden vunnet prestisjetunge priser¹, vært omtalt i ledende tidsskrifter, deltatt på residencies, samt laget en rekke utstillinger i inn- og utland.

Becoming Plant – åndelig og terapeutisk kunst

Becoming Plant (2022) er blant kunstvideoene som vises på Bjoholmen i 2023. I kortfilmen, hvor seks dansere bidrar, benytter Ndiritu en ikke-lineær historiefortelling. Vi følger deltagerne i et terapeutisk gruppeeksperiment, mens de midlertidig «bor» på et demilitarisert industriområde. Her utsettes de for hverandres tilstedeværelse, samt skaper ny koreografi tilpasset de arkitektoniske ruinene.

Becoming Plant – ikke-lineær narrativ film (2022) lux.org.uk

Danserne i Becoming Plant setter til livs en psykoaktiv organisme², og det sies at de utsettes for plantens bevissthet. Birgit Bundesen, som er overlege på Psykiatrisk center Amager i Danmark, har fortellerstemmen i filmen. Hennes videoessay forsterker ytterligere den utforskende reisen, som stiller spørsmål om vitenskap, spiritualitet, helbredelse, traumer og kollektiv depresjon. Lydsporet på Becoming Plant er spesialkomponert av Gaika, en velrenommert elektronika-musiker fra Sør-London.

Filmen fungerer som en katalysator for å diskutere bredere sosiale og relasjonelle spørsmål, som; vitenskap, spiritualitet, sameksistens, psykiatri, healing – samt følgene av å leve i senkapitalismens tidsalder.

Capital of Woke – aktivisme og sosiale relasjoner

COVERSLUT© Fashion – Poppositions (2019) coverslutfashion.com

Grace Ndiritus bidrag på Poppositions 2019³, var en skjellsettende opplevelse. Rommet hennes var forvandlet til en systue og et verksted for tekstiltrykk, samt fylt med salgsboder og slagord. Her samarbeidet kunstneren med flyktninger og kunststudenter, om å lage produktene til pop-up butikken og «motemerket» Coverslut.⁴

Coverslut er også navnet på forkleet kjøkkenpikene i England bar på 1600-tallet, og Ndiritu har uttalt at hun slut-shamer tekstilindustrien. Slut-shaming, som egentlig er et begrep som blir brukt for å korrigere jenter og kvinner som ikke tilpasser seg tradisjonelle kjønnsrollemønstre, blir i denne sammenhengen brukt som skjellsord mot en lite bærekraftig industri som utnytter arbeidere og spesielt kvinner i fattige land.⁵

«Motemerket» Coverslut – PAY WHAT YOU CAN – fashion and economic research project: Den relasjonelle utstillingen refser den globale tekstilindustrien, og karakteriserer den som et av samtidens skamobjekter. Kunstneren stiller spørsmål til tekstilindustriens verdikjeder, med hensyn til bl.a.: barnearbeid, rase, kjønn, identitet, økonomi og klassepolitikk.

På Bjoholmen – et visningssted for kontemporær kunst, like ved restauranten Under – på Båly i Lindesnes, viser vi Grace Ndiritus videokunstverk Becoming Plant i februar og mars 2023. Man kan også se t-skjorter fra Coverslut. Gratis inngang
Fotografiet i toppen av bloggposten: PLANT THEATRE For Plant People, 2021 – Grace Ndiritu. Courtesy: the artist, Kinga Elliott, Steve Smith, Aymee Charlton and Aberdeen Art Gallery

Kunst og samfunnsøkonomi, Nyheter fra kunstfeltet

Kryptokunst – blokkjede-NFTer

Kjartan 06/07/2021 3D-kunst, Clean NFTs, dApp, Digital kunst, Digital transformation, Eco-NFT, Elektronisk kunst, Kunstinvestering, Kunstmarkedet, Miljøvennlige NFTs, NFTs, Non-fungible tokens, Smart contract Art, Smartkontrakt, Teia Community, Tezos (xtz), Videokunst 1

Man kan mene mye om kryptokunst, men med blokkjedeteknologi har det blitt mulig å lage solide ekthetsbevis eller Certificate Of Authenticity (COA) for digital kunst.
En non-fungible token (NFT) er beviset (tokenen) på at noe (digitale objekt) er unikt og ikke kan erstattes (med en annen kopi av det digitale objektet). Dette er en positiv utvikling for kunstsamlere som vedsetter autentisitet. For å kjøpe et digitalt kunstverk, f.eks. en video eller noe i 3D/Motion må man som kjent ha tillit til produktet og selgeren. Blokkjeden gir dette markedet troverdighet og transparens. Du kan stole på at det «signerte» digitale kunstverket er særegent – med all historikk knyttet til fila plassert i blokkjeden.

Public Art Screens at University of Stavanger, 2016: Utvalg norsk kunstvideo og digital kunst på storskjerm. Produsent: Artsync. Medprodusent: iolab , Senter For Framtidskunst | Stavanger

Animasjons-, bilde- og videofiler kan jo enkelt kopieres fra nettet (høyre museklikk + lagre fil), men med blokkjede får samlerne med et unikt digitalt skjøte på kjøpet, eller en såkalt NFT. Kunstnere som jobber med digitale filer på Internett f.eks. videokunstnere, har ikke hatt denne muligheten tidligere. Med blockchain kan de selge kunstverket sitt, sammen med et digitalt ekthets-sertifikat. Slike filer og NFTer videreselges som kryptokunst. Ved et salg i annenhåndsmarkedet vil den opprinnelige opphavspersonen (gjerne en kunstner) få mellom 10 % og 20 % av en eventuelt verdiøkning. Dette samtidig med at all tilgjengelig informasjon om åndsverket, inkludert hvem som har eid NFTen ligger tilgjengelig i en åpen desentralisert blokkjede.

Back in the garden of maths pic.twitter.com/ksbDJJzLcy
— James Alec Hardy (@jamesalechardy) March 27, 2021

Jeg er ganske dypt inne i verdener som jeg aldri visste eksisterte for tre måneder siden.

Foreløpig er NFTene og handelen med de digitale kunstfilene, dominert av teknologien rundt Ethereum (ETH). Kryptovalutaen Ether er desentralisert, og transaksjonene skjer direkte mellom brukerne uten et mellomledd slik som en gallerist eller et auksjonshus.

Ta kontakt for detaljer rundt fremtidig planlagte lanseringer av mer miljøvennlige NFTer.

Se nettgalleriet for kryptokunst til leie – ønsker dere muligens en skjermbasert kunstutstilling i kontorlokalene?

Fotografiet i toppen av bloggen: «Transactions» detalj fra video-kunstverk av Suhrke/Skevik, 2017. Courtesy of Public Art Screens – i/o/lab på Universitetet i Stavanger.
Nederst er lenke til Internett-kunstverket Auquay (2022), av nederlandske Joan Heemskerk. Det digitale verket var del av utstillingen Explore the Collection – på Bjoholmen – 2022 .

Kristin-Hjellegjerde-For-those-who-collect-tomorrow-Art-Brussels-2019-4

Erverve og selge kunst – kunsthandel, Gamle og nye kunstformer – kunsthistorie

Morgendagens kunstopplevelser

Kjartan 03/06/2019 Art Brussels, Art Fair, Content Marketing, Coworking kunst, Digitalisering kunstforeninger, Investere i kunst, Kontemporær kunst, Kubatana, Kunstagent, Kunstmesse, Kunstmesser, Norske gallerier i utlandet, Vestfossen Kunstlaboratorium, Videokunst, Videoskulptur 2

Den internasjonale, norske galleristen Kristin Hjellegjerde, med mottoet; For those who collect tomorrow, har visningssteder i London og Berlin. Kristin Hjellegjerde deltar også på kunstmesser rundt om i verden. Galleriet representerer 27 kunstnere, deriblant norske Audun Alvestad og Sverre Malling. I april 2019 hadde galleriet representasjon på Art Brussels.

På Art Brussels var det i år en egen seksjon for videokunst: SCREEN IT. Her: James Alec Hardys 180918 001 1038, VGA-monitorer og video playback system, 220×220 cm. Courtesy: Kristin Hjellegjerde 2019

Etter at Kristin Hjellegjerde etablerte seg i 2012, ble galleriet raskt anerkjent som et internasjonalt visningssted dedikert innovative, internasjonale kunstnere, både nye og etablerte, med et sterkt teoretisk og estetisk fundament.

Galleriet er kjent for sin flerkulturelle kuratoriske tilnærming, og de siste årene har Hjellegjerde hatt et nært samarbeid med museer og kuratorer over hele verden, samt opprettet en hengivenhet og begeistring for kunstnerne i stallen sin.

Å oppsøke og samle på nyskapende kontemporær kunst gir en god livskvalitets-avkastning. Heller det, enn en investeringsavkastning – fokuset er altså: kunst som lidenskap”

Kristin Hjellegjerde har bygget seg et solid internasjonalt nettverk, og hun oppdager nye talenter ved å skape møteplasser der kunstnerne blir utsatt for både lokale og internasjonale kunder. Hjellegjerde samarbeider med kuratorer, samlere, prosjektledere og arkitekter.

SCREEN IT – på årets Art Brussel-messe var det en egen seksjon for visning av videokunst:

Kurator: Pieter Jan Valgaeren
Utstillingsdesign: Richard Venlet

Her ble videoskjermenes påvirkning, med sin universelle tilstedeværelse, i dagens samfunn, undersøkt. Videoprojektet som ble vist på Art Brussels, inkluderte verk som stiller spørsmål til skjermkulturen og eksperimentelle mediers rolle i våre lokalsamfunn. Men hovedfokuset var å undersøker virkningen av vår allestedsnærværende skjermkultur i kunst. Utstillingsdesignet guidet meg gjennom fire forskjellige kunstneriske videouttrykk. De fire ble kategorisert med hashtaggene: #mediaaesthetics, #globalaesthetics, #ageofi og #technologyesthetics.

Velg kategori, velg sofa og nyt videokunsten”

Videoene presentert på Screen It – Art Brussels, Tour & Taxis, inkluderte kunstverk på skjerm av kunstnere representert av deltakende gallerier og partnerskaps-institusjoner i Brussel.

James Alec Hardy – 18042600101, 2018, 5’00’
Courtesy til Kristin Hjellegjerde Gallery (London, Berlin)

Technology Aesthetics på Art Brussels
James Alec Hardy er representert av den london- og berlinbaserte galleristen Kristin Hjellegjerde. Videokunstner Hardy deltok både med en piece på Screen It, og to stk. inne på galleriets messestand. Nye teknologier påvirker menneskesinnet, gjennom målrettet propaganda og manipulerte virkelighetsoppfatninger. Kunsten til Hardy uttrykker en skepsis overfor fremtidens teknologiutvikling.

Den britiske kunstneren James Alec Hardy benytter gammel analog teknologi i arbeidene sine. Han dekomponerer og redefinerer de elektroniske signalene, samt det opprinnelige formålet med utstyret. Kunstnerens rigger består ofte av gamle monitorer, brukt av bl.a. BBC på 1980-tallet, disse har kunstneren kjøpt på eBay. Monteringen, eller komposisjonene, av det foreldede analoge utstyret, kan representere symboltunge stamme-motiver. Videosekvensene lages ved å fysisk manipulere signalene inn og ut av maskinene. Det som vises på monitorene er rekonstruert, avbrutte sekvenser, og disse – vil jeg påstå – fungerer meditativ.

James Alec Hardy overfører ideene sine, umiddelbart og direkte, inn i vår tidsalder som jo preges av sensoriske data, big data, samt høy skjerm– og videokompetanse. Videokunsten til James nører opp under gammel og ny skjermkultur, utviklingen av et globalt stammespråk, samt engstelsen for digital avhengighet.

I april 2018 åpnet galleriet KHjellegjerde sitt andre visningsrom i Berlin. Etter dette vil galleriet ekspandere til en større plass i London i nærheten av Tower Bridge i 2019/2020.

Nå i vår er også Kristin Hjellegjerde kurator for museumsutstillingen «KUBATANA», en av Skandinavias største presentasjoner av afrikansk samtidskunst. Utstillingen på Vestfossen Kunstlaboratorium, i Buskerud åpner lørdag 4. mai 2019 og står til og med 22. september 2019.

Fotografiet øverst i bloggposten er av James Alec Hardys «180918 001 1038», VGA-monitorer og video playback system, 220×220 cm. Courtesy: Kristin Hjellegjerde 2019 @artbrussels
Annonse:

Videokunst

Usnobbete «stor kunst»

Del med venner og kjente:

Banebrytende Grace Ndiritu

Becoming Plant – åndelig og terapeutisk kunst

Becoming Plant – ikke-lineær narrativ film (2022) lux.org.uk

Capital of Woke – aktivisme og sosiale relasjoner

COVERSLUT© Fashion – Poppositions (2019) coverslutfashion.com

Del med venner og kjente:

Kryptokunst – blokkjede-NFTer

Del med venner og kjente:

Morgendagens kunstopplevelser

SCREEN IT – på årets Art Brussel-messe var det en egen seksjon for visning av videokunst:

bjoholmen