Erik Pirolts hundeskulptur «Naturen er så sabla åndelig» har kommet til sin rett i Bommen, på Båly – Spangereid. Den nesten fem meter høye, ulende hunden, står i silhuett mot Njervesfjorden og himmelen. Plasseringen av skulpturen, mellom Under og Krågevika, ble avgjort av kunstneren i samarbeid med det nyoppstarta visningstedet for kunst i naustet på Bjoholmen.
Kunstner Erik Pirolt, i Bommen på Båly – Lindesnes. Foto: Bjoholmen – Artsync 2022
Skulpturen viser oss den dyriske naturen, kraften og villskapen»
-Erik Pirolt
Erik Pirolt (f. 1977) er en idébasert kunstner fra Kristiansand. Erik jobber eksperimentelt med mange ulike materialer og teknikker. Alltid med utgangspunkt i en tanke eller idé, benytter Pirolt virkemidler som humor, eksistensielle temaer, materialvalg, formbevissthet og poesi. Slik har han fordypet seg i et bredt spekter av materialer, teknikker og medier, og har gått i mange tematiske retninger. Pirolt er utdannet kunstner ved kunstakademiet i Trondheim og i Oslo. Han har stilt ut en rekke steder, som Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal, Kristiansand Kunsthall, TM51 i Oslo, og har gjort mange utsmykningsprosjekter.
Den mosekledde hundeskulpturen er del av sommerens kunstutstilling i naustet på Bjoholmen.
Ulehund, eller Naturen er så sabla åndelig, var vinteren 2022 del av Bane NOR Eiendoms Rom for kunst. Et kunstprosjekt i det offentlige rom på Oslo S – Jernbanetorget.
Ulehund – naturen er så sabla åndelig, i Bommen på Båly – like ved restauranten Under. Kunstner: Erik Pirolt. Foto: Kjartan Lindland
Explore the Collection, med varighet fra 24. juni til 15. september 2022, var en utstilling med et utvalg verk fra en privat samling. 🌊🦋
Utstillingen bestod av 11 kunstverk, med anerkjente kunstnere innenfor ulike teknikker og format: skulptur, fotografi, digital kunst, NFTs, lerret, maleri, kollasj, tegninger, prints og kunstbøker.
Utstillingen underholdt, skapte dialog og bidro med overraskende, estetiske opplevelser – på for noen, et uventet sted. 🦐🐚⛵🌻 Takk til publikum i skjærgården på Båly. 🌞
Vi tar sikte på å ha nye utstillinger i naustet. 💫✨ 🔭
Den moderne kunsten, på begynnelsen av 1900-tallet, var grensesprengende med blant annet: symbolisme, ekspresjonisme og kubisme. I etterkant av modernismen kom dada og senmodernismen osv. – herfra trekkes linjene til vår tids kunst. Den franske sosiologen Nathalie Heinich kaller overgangen fra modernismen til det kontemporære et paradigmeskifte. Samtidskunsten – eller kontemporær kunst – er laget med en særegen tilnærming og attitude.
En viktig del av den kontemporære kunstens vesen er at tilskuerne ofte anses som aktive deltakere og medprodusenter i de kunstneriske prosessene. Den kontemporære kunsten eksperimenterer med estetiske virkemidler og begrensninger, problematiserer medier, rekonfigurerer samtidsteknologier, samt stiller ontologiske spørsmål – rundt selve forestillingen om hva kunst er. Men denne forsøksvise beskrivelsen av viktige tendenser utgjør imidlertid bare toppen av isfjellet.
Vi må slutte å tro at genuin skapelse går direkte fra kunstnerens atelier til tilskuerens øye»
– Juan Antonio Ramirez
Moderne kunstverk, gjerne representert med «Skrik» av Edvard Munch her hjemme på berget, er i hovedsak avhengig av å uttrykke kunstnerens indre sjeleliv, samt ved å overskride reglene for datidens akademiske og kulturelle kapital. Moderne kunst er altså kunsten som ble laget fra ca. 1890-tallet – videre, til og med den abstrakte ekspresjonismen i USA på 1950-tallet. De fleste av kunstnerne innen abstrakt ekspresjonisme var middelaldrende, hvite menn – ofte med overdrevne selvbilder – drevet frem av ideologien om den genuine skaperkraft. I perfomancevideoen Painter fra 1995, harselerer Paul McCarthy over dette fenomenet.
Internett-kunst: JODIs arbeider inneholder et bredt utvalg av medier og teknikker. Fra programmering, koding og nettsider, til performance og installasjoner – Joan Heemskerk og Dirk Paesmans.
Den hollandsk-belgiske kunstnerduoen JODI ble dannet av kunstnerparet Joan Heemskerk og Dirk Paesmans i 1994. Selv om oeuvren deres er massiv, er JODI kanskje mest kjent for nettsidene sine. Og selv 25 år etter lanseringen, fremstår internettkunsten til JODI fortsatt som enestående kryptisk, fylt med koder. Tidlig spredte det seg et rykte om at et nettbesøk ville gi brukerens datamaskin virus (noe som er usant):
I motsetning til tradisjonelle nettlesere, som Chrome og Firefox, følger ikke JODIs Wrongbrowser reglene gitt av World Wide Web Consortium (W3C).»
Besøker du JODIs hjemmesider blir du gjerne konfrontert med kaskader av små vinduer og kryptiske feilmeldinger. Dette fordi Jodi gjerne bryter med en del konvensjoner og standarder. Resultatet er gjerne at du som bruker får følelsen av at maskinen bryter sammen. Jodi arbeider med kodingen som ligger til bunn for at nettet og programvarer skal fungere, og de viser hvordan det kan fungere annerledes. Jodis arbeider understreker også at kode er polymedial – den kan fremstå som både som tekst, animasjoner, stillbilder og lyd. Flere av Jodis arbeider utforsker de reelle muligheter med interaktivitet i tillegg til å kommentere generelle forhold ved Internetts utvikling. (Kilde: www.liveart.org/net.art)
Kontemporær kunst er ofte flertydig, i den forstand at dets sosiale interaksjon aldri er forhåndsbestemt eller fastsatt. Forskjellige meninger oppstår i ulike situasjoner, gjennom møter mellom ulike aktører og objekt. Et av de viktigste funnene i studiene til Nathalie Heinich, omhandler forventningsavklaringer – dvs. allmennhetens evne til å akseptere og/eller forstå kunsten. Den kontemporære kunstens økosystem kan bidra til å balansere dette skjøre forholdet – mellom publikum og kunstner. De såkalte kulturelle formidlerne; kunstagenter og andre mellomledd, er grunnleggende komponenter i feltet (Heinich, 2016). Uten kuratorer, kritikere, forelesere, omvisere, gallerister, auksjonariuser – ville eksperimentelle installasjoner, performancer eller digital kunst – hatt vanskeligheter med å bevege seg fra kunstnerens atelier (eller sinn) til offentlig steder, skjermer, eller inn i stua til folk.
Kontemporær kunst kjennetegnes gjerne av en direkte forankring til sosiale fellesskap, og at kunstproduksjonen går samfunnsutviklingen i møte – enn som en motkultur. Tenkning om paradigmer gjør det mulig å se bort fra estetiske kriterier som definerende for kunst, og i stedet fokusere på innspill fra f.eks. bioteknologi, dataprogrammering, juss, økonomi, sosialt arbeid, institusjonelle strukturer, produksjons- og formidlingspedagogikk, samt andre faktorer som ikke er del av fagkretsen i en kunsthistorisk universitetsutdanning. I motsetning til kunsthistorikere som er opptatt av å sortere, sette «i bås» og kategorisere kunsten kronologisk – prøver ikke sosiologen Nathalie Heinich å fastsette et tidspunkt når den kontemporære kunsten startet, eller å liste opp strømninger og kunstnernavn som tilhører hvilke paradigme. Ifølge Heinich lagde for eksempel dadaistene i mellomkrigstidens Europa og USA, inkludert Marcel Duchamp, kunstverk som tilhører både det moderne og det kontemporære paradigmet. Det som teller er kunstnerens troverdighet, holdninger og tilnærmingen til arbeidet.
«Folksomy Blue Box» performance at the Geo Goo – Internet-based exhibition by JODI at Art Center for Digital Cultures & Technology, 2008
Bilde i toppen av blogginnlegget: «GeoGoo» by the Belgian-Dutch artist duo pioneer of Net Art. JODI, comprised of artists Joan Heemskerk and Dirk Paesmans, explores the medium of computers. Via Wikimedia Commons
Den nålevende kunstneren Brian Donnelly aka KAWS, sammenlignes med kanoniserte, historiske skikkelser slik som: Claes Oldenburg og Andy Warhol. Kanskje fordi alle tre benytter produksjonsløsninger tett opp mot kommersiell industri og reproduksjon. Det mest populære kunstverket til KAWS er basert på Disney’s Mikke Mus, en figur i gråtoner, hvis ansikt er skjult av begge hendene. KAWS har også hentet inspirasjon og innflytelse fra andre kjente navn i kunstverdenen – slik som Jean-Michel Basquiat og Keith Haring – samtlige startet karrieren innen gatekunst og graffiti.
Foto: Wikimedia Commons – KAWS-skulptur «Passing Through», på utsiden av Modern Art Museum of Fort Worth. By Ceescamel / CC BY-SA, gjengitt med tillatelse.
KAWS (f. 1974) opererer i skjæringspunktet gatekunst og samtidskunst. Videre synes jeg at den Brooklyn-baserte kunstneren har et tematisk slektskap med de noe eldre samtidskunstnerne, Jeff Koons og Takashi Murakami. Dette fører til merkelappen Neo-pop-appropriasjonskunstner.1Lov og Rett10 / 2009 (Volum 48) Ole-Andreas Rognstad i samarbeid med Birger Stuevold Lassen: Opphavsrett. Universitetsforlaget https://www.idunn.no/lor
Etter å ha blitt kontaktet av leketøyskjeden Bounty Hunter Toys i 1999, besøkte KAWS Japan og produserte sin første kolleksjon leketøysfigurer «Companion». Tyve år senere påArt Basel Hong Kong2019, ble det laget en oppblåsbar versjon av denne KAWS-skulpturen. Den 37 meter lange, flytende skulpturen lå ankra opp i Victoriahavnen, sjøen mellom Hong Kong og fastlands-Kina. «Companion»-stuntet var med på å befeste KAWS’ posisjon blant samlere av samtidskunst, i verdenseliten – besøkende på kunstmessen.
Høres det fristende ut å skaffe seg sin egen KAWS-skulptur? Hvis ja: Her erleketøysfigur-versjonen (20,3 cm)av «Passing Through», laget av myk PVC-plast, til rundt 6000 NOK – eller du kan gå for denne versjonen i bronse (120 cm), signert og nummerert under høyre fot, solgt på Refresh/reload – en nettauksjon, hos auksjonshuset Phillips i mai/juni 2020.2«While establishing an instantly recognizable visual lexicon that is uniquely his own, the figure’s seated, contemplative posture is reminiscent of August Rodin’s The Thinker, 1903. KAWS is renowned for his prolific body of work that straddles the worlds of art and design to include paintings, murals, graphic and product design, street art, and large-scale sculptures.» Foto øverst i bloggposten: KAWS og hans Mikke Mus/Jeff Koons-appropriasjonskunst. Gjengitt med tillatelse.
Den norske billedkunstneren Jorunn Hancke Øgstad tar den tradisjonelle kunstformen på alvor, uten lettvintheter. Kunstnerens materialbruk og fremgangsmåter er differensiert. Videre eksperimenterer Hancke Øgstad fritt og lekent med maleriet som medium. I separatutstillingen «Crocodile Tears» kommer helheten i utstillingen til syne, som en kombinasjon av samfunnskommentarer og maleriske, intuitive grep. Maleriene får et ubegrenset nedslagsfelt, og med litt tid i gallerirommet gir bildene uanede assosiasjoner. Utstillingen bærer bud om hvor maleriet kan gå videre i en postdigital virkelighet.
Foto: Crocodile Tears, Munchmuseet i bevegelse/Kunsthall Oslo, Jorunn Hancke Øgstad
Skjermens hegemoni I en tid hvor den digitale skjermen har hegemoni, og den materielle kunsten fort kan oppfattes arkaisk, skaper Hancke Øgstad nye, originale kunstuttrykk. Kunstneren utforsker maleriets muligheter på en leken og poetisk måte. Jeg synes det er spesielt inspirerende å se ny kunst som overskrider teoretikernes kategoriseringstrang. Samtidig respekterer Hancke Øgstad sitt publikum ved å utfordre det på en meningsfull, tidsriktig og kompleks måte. Og det innen et av, om ikke den mest tradisjonstyngede formen: malerkunsten.
Crocodile Tears På fjorårets separatutstilling «Crocodile Tears» er flere av kunstnerens bilder laget i panoramaformatet, men snudd på høykant. I pamfletten som fulgte utstillingen på Kunsthall Oslo – Munchmuseet i bevegelse, påpekes det at bildene speiler vår tids visuelle og teknologiske skjermkultur. Hancke Øgstad tar i bruk flere vellykkede maleriske knep. F.eks. opplever jeg at hun trekker linjene til sylskarp vektorgrafikk, fra det digitale redigeringsprogrammet Adobe Illustrator. Dette oppnår hun ved å bruke maskeringstape innimellom fargevalørene og abstrakte, ofte morfologiske former. Blikket mitt vandrer fritt inn i en billedverden som skaper assosiasjoner til Adobe Photoshops gaussian blur, valør- og lyseffekter. Andre ganger flyttes fokuset mitt til bildenes penselstrøk og overflatekarakter. Tilsynelatende lar kunstneren fargepigmentene flyte fritt utover lerretet, men likevel fornemmer jeg at skaperprosessen er godt forankret i teoretisk kompetanse, malerisk erfaring og en uhyre god intuisjon − eller flyt.
Foto: Crocodile Tears, Munchmuseet i bevegelse/Kunsthall Oslo, Jorunn Hancke Øgstad
Kunstneriske grep for å bevare det menneskelige Jeg drar kjensel på kunstnerens siktemål om å gå i dialog med vår tids digitale formater og teknologi. I arbeidsprosessen later det til at Hancke Øgstad stoler på instinktet sitt, men alltid – bevisst eller ubevisst – i samspill med rasjonelle vurderinger. Panoramabildene på høykant, kan minne om oppstilte kropper langs veggene. Dette forsterker utstillingens sanselighet, eller menneskelighet om du vil – dette i kontrast til programmerernes maskinelle og slaviske algoritmer. Tankelivet som kommer til syne i Hancke Øgstads bilder viser en trang til å stille viktige spørsmål.
Jorunn Hancke Øgstad Jorunn Hancke Øgstad (f. 1979) er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo og Listaháskóla Íslands i Reykjavik, og har i tillegg studert kunst ved Strykejernet kunstskole i Oslo og film ved European Film College i Danmark. Øgstad har bodd og arbeidet i Los Angeles, Berlin, New York, Reykjavik og Bogota. Nå er hun bosatt i Oslo, der hun blant annet har vært styremedlem i Unge Kunstneres Samfunn. Tidligere har hun hatt utstillinger ved gallerier og kunstinstitusjoner både i Norge og internasjonalt, blant annet ved Kunsthall Oslo/Munchmuseet i bevegelse, Oslo-galleriet Vi, Vii, Kristiansand Kunsthall, Unge Kunstneres Samfund (UKS) i Oslo, El Parche i Bogotá og RH Contemporary Art i New York.
Foto: Jorunn Hancke Øgstad, Oslo. Kunstnerens studio @jorunnhancke
Takk til kunstner Jorunn Hancke Øgstad, kunstrådgiver Anna Katharina Haukeland, Kunsthall Oslo og Munchmuseet. Fotografiet i toppen av bloggposten er fra kunstnerens atelier/studio