Maleren og grafikeren Knut Rumohr (1916–2002) hører til etterkrigsårenes, norske nonfigurative strømninger. Han representerer det abstrakte maleriets gjennombrudd på 1950- og 60-tallet.
Frem til ca. 1950 malte Knut Rumohr figurativt, dvs. det som ble malt skulle forestille noe og ha rot i virkeligheten. Senere utviklet han maleriet i en annen retning. Han var en av pionerene som var med å utvikle den norske malerkunsten mot det abstrakte. De ekspressive landskapsmaleriene til Rumohr vitner om en personlige dialog med den vestnorske naturen. Rumohrs malerier og grafikk er del av en egen epoke i norsk kunsthistorie. Epokens utviklingslinje betoner det sublime i den norske landskapsmaleritradisjonen. Tradisjonelt hadde det figurative landskapsmaleriet vært hovedfokuset hos de fleste norske billedkunstnere.
Med utgangspunkt i vestnorsk natur, malte Knut Rumohr ekspressive landskapsabstraksjoner, dekorative arbeider og kartonger til vevde tepper. I nært samarbeid med tekstilkunstneren Annelise Knudtzon, skapte han i 1950-årene en særegen dekorativ uttrykksform: komposisjoner og design for tepper og dekorative tekstiler. De tidligste verkene hadde stramme geometriske komposisjoner. Senere lagde de ryer, mer i slekt med Rumohrs nonfigurative landskapsmaleri. I årene 1956–1960, lagde han også utkast til scenografi.
KNUT RUMOHR – UTDANNELSE Bergen Kunsthåndverksskole 1934 Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1935-1941 (Per Krogh og Olaf Willums) Statens Kunstakademi 1938-1941 (Jean Heiberg og Georg Jacobsen)
SEPARAT- OG KOLLEKTIVUTSTILLINGER Fra 1937 deltok han på en lang rekke separat- og kollektivutstillinger i Norge og i utlandet. Han debuterte på Høstutstillingen i 1939.
MUSEER OG SAMLINGER Nasjonalmuseet (34 verk), Norsk Kulturråd, Oslo Kommunes kunstsamling, Norges Bank, Lillehammer Bys Kunstsamlinger, Victoria and Albert Museum, London, Arkivmuseet, Lund, Gøteborgs Konstmuseum, Tønder Museum. Representert i en rekke faste samlinger i Norge og i utlandet.
TEPPER (vevet av Annelise Knutzon) SAS Hotellet og diverse ambassader
UTSMYKNINGSKONKURRANSER Stortingsbygningen og Håkonshallen. Kunstneren har også utført en rekke illustrasjonsarbeider og teaterdekorasjoner. Bl.a. til Riksteatrets oppsetning av Shakespeares Helligtrekongersaften (1955) og Fjernsynsteatrets oppsetning av Ibsens Gengangere (1978).
PRISER Leikanger Kommunes Kulturpris 1985 Sogn og Fjordane Fylkeskulturpris 1998
LITTERATUR OG TV PROGRAMMER Kunstnerens verker og hans arbeid er beskrevet i en rekke bøker og artikler, bl. a. ”Knut Rumohr” av Jan Askeland og Halvdan Ljøsne i 2000. Hans kunst og arbeider er omtalt i TV-programmer, tidsskrifter og avisanmeldelser. Kortfilmen/-dokumentaren Courtesy of the Rumohr Estate. Regi av Paul Tunge, 15 min. (2022).
Det krever vågemot å bli kunstner, og – for å realisere en skapende praksis – masse pågangsmot. Vår generasjons kunstnere, de såkalte «millennials» fortjener et oppriktig publikum, som tar dem på alvor. Kunsten er en linse inn mot livet, og den tar for seg de store temaene som identitet, kjærlighet, død og skam. En god måte å støtte kunstens uavhengighet på, er å erverve den. Kunstsamlingen er et idealistisk vitnesbyrd, på at man bryr seg om f.eks. åpenhet og toleranse – viktige verdier i samfunnet vårt.
Kunst som beveger – studiobesøk på USF Verftet
Kunstneren Cato Løland (f. 1982), opprinnelig fra Kvinnherad, har atelieret sitt på USF Verftet, Bergen. USF Verftet, med sin sentrale beliggenhet på Nordnes, rommer ikke mindre enn 50 atelierer for kunstnere, og rundt 30 kontorer samt andre lokaler for kulturell og kreativ næring. På spørsmål om kunstnerskapet svarer Løland at et sentralt trekk er møtet med ulike materialer. Han jobber ofte med taktile uttrykk, og en prosessuell fremgangsmetodikk.
Materialvalget hans spenner fra bl.a. egenprodusert papir, tekstil og gips. Han forteller videre at han i arbeidsprosessene på studioet, som ofte går over lengre perioder, trigges av å ta frem arbeider etter at det har fått seg en pause, tilføre noe nytt, bruke erfaringen sin, men også stole på intuisjonen. F.eks. ved å bruke klorin på motivet – malerisk – i siste fase av arbeidet. Med klor på penselen tilføyes ikke lerretet fargepigmenter, men nesten all maling fjernes. Gjenstående blir spor etter det som var, men nå dominerer penselstrøkene verket på en helt annen måte. Det visuelle er viktig i kunstnerskapet mitt, forteller Løland, og ikke minst materialenes respons, på så vel misfargingen med klor, eller som når om ulike fargevalører dukker opp underveis. Med denne arbeidsmåten oppstår ting underveis, og det resulterer i et visuelt sterkt, kontemporært uttrykk, kunstneren legger til:
Det visuelle og estetiske har stor betydning for om jeg kan si meg fornøyd med et verk. Jeg jobber primært nonfigurativt, og muligens idébasert, men når det er sagt vektlegger jeg ikke det narrative i kunsten min – samtidig ønsker jeg ikke settes i en kunstteoretisk bås”
-Cato Løland, kunstner
– På separatutstillingen min i New York ble jeg pushet til å reflektere mer rundt min egen kunst. Der ble jeg nødt til svare på spørsmål fra publikum om både tolkninger og betydning – det var ganske kult faktisk, og ganske ulikt publikumsresponsen her hjemme. Men jeg insisterer absolutt ikke på at man er nødt til å lytte til kunstnerens egne betraktninger og meninger rundt verket. Betrakteren selv burde gjøre opp sin egen selvstendige vurdering, og har gjerne et bedre utgangspunkt for ha en formening om hva hen legger i verket eller ikke. Samtidig, jeg håper selvsagt at kunstverkene kan sette i gang noen tanker og følelser hos betrakteren.
Kunstner Cato Løland i studioet sitt på USF Verftet, Bergen. Artsync – november 2017
Det har blitt sagt om Lølands kunstnerskap at han leker med, og utforsker materialitet i et samspill mellom «ekthet» og syntese. Man kan kalle det for materialkunst, i en post-digital virkelighet, med bruk av langdryge prosesser – f.eks. gjenbruk av råstoff fra gammel papirproduksjon, håndlaget produksjonsmetoder, blandet, transformert og manipulert – dette i kontrast til dagens kulturs dominerende metoder, med en materialpraksis som domineres av konsumkulturens bruk og kast mentalitet, skjermer med raske, parallelle handlingsforløp, og en overflod av sensasjoner.
Kunstneren Cato Løland (f. 1983) har sin utdannelse fra Kunstskolen i Bergen, Kuvataideakatemiet i Helsinki og fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen, der han tok sin Master i kunst i 2009. Han har hatt utstillinger og deltatt på Art Fairs i inn og utland. Løland er representert av galleriet Entrée i Bergen.
Fotografiet i toppen av bloggposten er fra Kunstnerforbundets juleutstilling, Oslo. Der deltok Løland med flere arbeidet i mixed media/trykk. På fotografiet over ser du Cato Løland i studioet sitt, i Bergen. Omgitt av skulpturelle verk under arbeid, papirarbeider, maleri, silketrykk og planskisser for en fremtidig installasjon. I januar 2018 deltar Løland i en utstilling, sammen med stavangerkunstneren Tove Kommedal, i Bryne Kunstforening. Undertegnede gleder seg til å oppleve resultatet av samarbeidet mellom de to dyktige Vestlandskunstnerne – hvis det fremdeles er lov å si om en utstilling på Jæren, i Rogaland.
Kunstrådgivning – folkelig kunst og kuratorkunst Enkelte nordmenns fordommer mot kontemporær kunst kan muligens komme av at de vurderer den som et bilde, for eksempel ser de nyere kunst opp mot de nasjonalromantiske maleriene på Nasjonalgalleriet. Et kunstverk laget i 2017, kan og burde ikke sammenlignes med et av Adolph Tidemans gullaldermalerier, fra 1850. For de som har fulgt tendensene i kunstfeltet er dette innlysende – nye generasjoner kunstnere konsentrere seg mer om det konseptuelle. De befinner seg ikke i salongene, og har ofte flyttet ut av gallerirommet. Hovedsakelig fremmer kontemporær kunst gjerne en idé eller stiller spørsmål.
Alle kan bidra til et fritt kunstliv. Å samle kunst er å ta samfunnsansvar”
-Anne Christine Kroepelien, advokat og kunstsamler tilBergens Tidende
I det kunstneriske programmet ved Kunsthall Stavanger kommer de sterke kontemporære strømningene til syne. Kunsthall Stavanger tilbyr selvsagt estetiske og sanselige opplevelser, likt hvordan et oljemaleri fra nasjonalromantikken kan berøre oss. Men kunsthallen legger mer vekt på deltakelse – det å skape undring, samt trigge de besøkendes fantasi. Kunsthallen gir rom for tverrestetisk samhandling, så vel som pedagogisk, sosial og politisk utfoldelse. I dagens samfunn – med fremvekst av massemedier – er vi vant til å se bilder i et høyt tempo. Kontemporær kunst krever mer tid, og som betrakter blir man mer bevisst detaljene i øyeblikket.
Visjonen tilArtsync Kunstrådgivningerå minske avstanden mellom den såkalte kuratorkunsten og vanlige folk, å skape grobunn for en energisk base av kunnskapsrike kunstsamlere på Sør-Vestlandet, samt å bidra til at næringslivet engasjerer seg mer og innlemmer kunstiorganisasjonen. Skal et foretaks kunstengasjement bli tatt alvorlig, og bli oppfattet som noe mer en ren omdømmebygging må man være i stand til å formidle en artikulert oppriktighet. Artsync Kunstrådgivning legger til rette for en profesjonell håndtering, av foretakets kunstsamling og bedriftskunstforening.