Kan kunstnere bruke humor og absurditet til å gi oss en dypere innsikt i det som knytter oss sammen, selv i en tid preget av avmakt? Ja. Når det vakre, lekne eller humoristiske oppstår midt i det brutale, minner det oss om menneskelig verdighet, empati og fellesskap.
Tidlig på 2000-tallet tok kunstner og kurator Andy Holden (f. 1982), og studievennene hans, til seg tanken om at humor og ironi kan eksistere side om side med oppriktighet og alvor. Som kunstner med arbeiderklassebakgrunn opplevde han de pretensiøse forventningene i deler av kunstverdenen, som nærmest kvalmende. Studentene kjente også på et press om å være politisk korrekte. Manifestet deres lød:
La oss møte verden med et smil om munnen og en tåre i øyet: Maksimal ironi! Maksimal oppriktighet”
– Maximum Irony! Maximum Sincerity (MI!MS) 1999–2003
«Thick-skinned» av Rebecca Moss, 2019. Videoklippet fra verket er på 13 sekunder. Instagram@_rebecca.moss
Rebecca Moss «Thick-skinned» 2019. Courtesy the artist.
Det er performance- og videokunstner Rebecca Moss (f. 1991) fra Essex, England, som er den ballongkledde skikkelsen. Hen støter på et piggtrådgjerde og forsøker å presse seg gjennom en liten glipe. Verket demonstrerer Moss’ interesse for slapstick, og viser hvordan den enkleste idé ofte kan formidle mest mening. Det er morsomt, men samtidig sårbart.
Rebecca Moss arbeider med fortellinger gjennom absurde gester som kan ta mange former, på tvers av performance, video og skulptur. Hun kan synes å være spesielt interessert i hvordan intervensjoner og gester, inspirert av slapstick-komedie kan utfordre makt som forsøker å dehumanisere. I verkene til Moss forsterkes det medmenneskelige, og tankeverdenen som speiles i Moss’ kunstneriske produksjon, reflekterer grunnleggende humanistiske verdier som likeverd, frihet og rettigheter for alle mennesker, uavhengig av kjønn eller nasjonalitet.
Podkast: Vil du lære mer om samtidskunst? Her er et formidlingshøydepunkt fra året som har gått. Hva er kunst? #56 – den beste episoden i 2025 etter min mening
Sørlendingen Are Mersland (f. 1996) står bak podcasten «Hva er kunst?» I denne episoden har han besøk av Mathias Danbolt (f. 1983), professor i kunsthistorie ved Københavns Universitet.
Bildet i toppbanneret: «Tree» 2019 av Rebecca Moss. Courtesy the artist
Amerikanske Jenny Holzer (f. 1950) er en fremtredende kunstner innen nykonseptualisme. Holzer jobber tekstbasert, og arbeidene er idiomatiske uttrykk som bevisst kan bety flere ting. Karakteristisk for Holzers kunst er hennes truismer – humoristiske floskler og tankevekkende slagord – setningene opptrer i en tilsynelatende sannferdig språkdrakt.
Hennes provoserende og ladde erklæringer vises ofte i det offentlige rom. Fremvisningen av ordstrømmen – på opplyste skjermer og reklameflater, i monumentale installasjoner, samt projeksjoner på bygninger og andre strukturer – bærer preg av offisielle meldinger eller varsler. Holzer skaper slik et nytt refleksjonsrom, og kunsten kan virke provoserende i denne nye rammen. Innholdet i tekstene kan leses som poesi, feministiske kamprop eller politisk retorikk, og viser til forholdet mellom språk og makt. Holzer har også malt tekstarbeidene sine på lerret, som print på kondomer, hogget dem inn i marmorbenker, samt gravert dem i bronse- og aluminiumsplaketter.
Den tørrvittige observasjonen «ABUSE OF POWER COMES AS NO SURPRISE», er et av Holzers mest kjente, tidlige tekstbaserte verk.
Jenny Holzers «Truisms» var en del av Messages to the Public-utstillingen, på Times Square NYC i 1982.
I 1977, da hun var student på The Whitney Museums uavhengige studieprogram (ISP), begynte Jenny å samle på «one-liners». 22-åringen sorterte frasene i alfabetisk rekkefølge – delvis på spøk – men også som en respons på møte med lærestedets normative, akademiskeforventninger. Deretter lagde hun billige plakater, og limte dem opp på tilfeldige gjerder, vegger og bygninger rundt om på Manhattan. Truisme-plakatene dukket først opp som anonyme broadsheets – altså i fullformat, likt seriøse papiraviser på den tiden. Senere, på begynnelsen av 1980-tallet ble hun et aktivt medlem av den kollektive kunstnergruppen Colab. Hun fullførte også en utdanning i grafisk design ved Rhode Island School of Design. I 1989 ble hun den første kvinnen som representerte USA på Veneziabiennalen.
Holzers tekstarbeider varierer fra selvinnlysende sannheter og overflødige påstander, til usannheter fremsatt av regjeringer og multinasjonale selskaper. En studie i maktmisbruk og massemedienes korrumperende kraft.
Jeg oppfatter Jenny Holzers kunstnerskap i relasjon til den svimlende mengden ord som omgir oss i informasjonsalderen. Hennes truismer og arkitektoniske grep, er visuelt slående – og kan muligens beskrives som bevissthetsprovokasjoner. Det har blitt påpekt at Holzers kunst avdekker hvordan massekommunikasjon påvirker vår virkelighetsoppfatning. Ved å låne virkemidler fra reklame, fanger hun tidsånden. Det 21. århundre er bl.a. preget av teknologigantenes datainnsamling for målrettet annonsering, brudd på personvernreglene, samt bruk av sosiale medier for å spre desinformasjon.
Jenny Holzer er både dagsaktuell og toneangivende – et forbilde for nye generasjoner kunstnere.
Verket «One-Liner» (2012) inneholder et utvalg tekster fra Jenny Holzers serie Truisms (1977–1979). I januar og februar 2024 vises det digitale verket på Bjoholmen, i Spangereid – Lindesnes.
Courtesy: Vassilij Gureev/Jenny Holzer Studio and Garry Trevithick, CC BY 2.0, via Wikimedia Commons
Strør rundt meg med noen flere sitat fra kunstverdenen. Sitatene er hentet fra notatbøkene mine, og er samlet opp gjennom livsreisen så langt – pro tempore.
Dialogen med meg selv, den kontinuerlige indre dialogen med livet som noe større og mer omfattende enn et livsløp begrenset av fødsel og død. I det perspektiv var kunsten en frigjøring som gjorde det mulig å oppleve en atmosfære av følsomhet i et ubegrenset rom»
-Yves Klein (fransk ny-dadaist, f. 1928)
Bildet i toppbanneret er fra den ruvende og bemerkelsesverdige utstillingen med Gerhard Richters Spiegel, grau (Mirror, Grey) på Statens Museum for Kunst. Turen min til København 17. mai 2000, falt forøvrig på samme tid som Champions League-finalen mellom Arsenal og Galatasaray i Parken. Jeg, en fredfull og intetanende ung mann, var i «Kongens by» i forbindelse med opptaksprosessen på Det Kongelige Danske Kunstakademi.
Your gaze let it be firm and clear – Erase the accidental traits – And you will see the world is beautiful. Seek out the light and you will comprehend the dark»
-Aleksandr Aleksandrovitsj Blok (russisk lyriker, f. 1880)
Ved å forstå verden som et produkt av våre egne handlinger, blir vi medansvarlige»
-Georg Wilhelm Friedrich Hegel (tysk filosof, f. 1770)
«Den mann eller kvinne som er likegyldig, har mistet kontakten både med sin egen indre verden og med verdenen som omgir dem. Ingenting eksisterer for dem. Selv tiden har sluttet å bevege seg. De når ikke noen og kan heller ikke nås av noen. De er nesten døde, uten at de vet om det.»
-Eliezer «Elie» Wiesel (fransk filosof og politisk aktivist, f. 1928)
«Kunstens begrep ligger i den konstalasjon av momenter som forandrer seg historisk, kunsten undrar seg definisjon. En kan ikke dedusere seg frem til dens vesen ved å ta for seg dens opprinnelse»
-Theodor Ludwig Wiesengrund Adorno (tysk sosiolog m.m., f. 1903)
«Selvbevissthet og selvsensur blir mer fremtredende etter hvert som vi drar på oss livserfaring»
-Kari Steen-Johnsen (norsk sosiolog, f. 1970)
«Vi nordmenn er altfor låst i vår forståelse av hva som er god kunst. Vi må slutte å være så opptatt av det.»
KjARTan Slettemark (1932–2008), som skrev fornavnet sitt med stor A, R og T, vokste opp i Naustdal i Sogn og Fjordane. Etter noen år som Osloborger kom han inn på Kunstakademiet i 1959. Det viste seg kjapt at han ikke trivdes med den akademiske undervisningen. Slettemark var en av de unge norske kunstnerne som på slutten av 50- og utover 60-tallet inntok en tydelig anti-establishment holdning, samt prøvde å påvirke samfunnet sosialt og politisk.
Det var både politiske og kunstteoretiske grunner, til at Slettemark kunne se langt etter noen form for gehør hos det etablerte kunstetablissement; professorer og kunstutstillere – derfor solgte han heller ikke mange bilder, og levde under trange kår. At de som satt med makten i kulturlivet på 1960-tallet ikke likte 68-erne sin kunst, kommer ikke som noen bombe, siden diverse direktører, jurymedlemmer, styrerepresentanter og bypolitikere var dypt forankret på den konservative høyre-fløyen i nordisk politikk. Daværende direktør i Norsk kulturråd stadfestet likegodt offentlig, at Vietnam-bildet til Slettemark slett ikke kunne regnes som kunst.
I am for an art that is political-erotical-mystical, that does something other than sit on its ass in a museum.”
Claes Oldenburg, 1961
Et mål for klassisk avantgardistisk kunst er å overskride kunstinstitusjonene, og Kjartan Slettemark tok avstand fra de tradisjonelle kunstneriske normer og formelle krav i samfunnet. Slettemark protesterte ikke bare mot vestlig krigføring i Sørøst-Asia, imperialisme og kapitalisme (jf. Vietnam- og Nixon-bildene) – men også mot de gjeldende arkaiske holdningene til den norske kunstnerstanden. Ved å la seg inspirere av kunstneriske retninger fra utlandet slik som; surrealisme, dadaisme, situasjonisme og popkunst ble nye virkemidler og uttrykk tatt i bruk. Selve prosessen frem til det ferdige kunstverk stod sentralt hos den nyskapende kunstneren (jf. Lektioner i Konsten att falla-performance og USA-reisen med manipulert passbilde).
Kjartan Slettemark forlot Oslo og utdanningsløpet ved Statens kunstakademi til fordel for Sverige. Sammen med kunstneren Inga Bagge kom Slettemark til Stockholm allerede i 1960. Slettemark valgte å bli værende i grannlandet, og arbeidet videre på sitt kunstneriske frigjøringsprosjekt. I 1966 ble han svensk statsborger.
Senere, på 1980-tallet, ble Kjartan Slettemark også møtt med mistenkeliggjøring og kritikk. I forbindelse med hans retrospektive utstilling i Trondheim og Oslo skrev VGs kunstanmelder, Johan Fredrik Michelet, blant annet denne analysen (se under). Det fantes tydeligvis en viss fiendtlighet mellom den modernistiske bevegelsen, som kunstkritikeren i VG tilhørte, og den mer ukonvensjonelle avantgarde konseptuelle sjangeren til Slettemark.
Samtidig stilles det spørsmål om det Slettemark lager egentlig er kunst. Her er verk som viser talent og skolering og som langt på vei har en viss avklaring. Andre ganger er alle formale og tradisjonelle krav satt til side.”
Kunstanmelder VG, 1982
Tradisjonelt har kunstnere etablert seg med et særegent uttrykk og stil, men Slettemark opererte med mange identiteter og kunstneriske uttrykk. Slettemark var aktiv innen flere genre: performance, videokunst, foto, silketrykk, plastikk, polyester, adbuster og trash art blant andre. Ved å iscenesette seg selv som kongepuddel, Marilyn Monroe, og ikke minst balansekunstner, sjonglerte Slettemark mellom flere kunstneridentiteter, og åpnet opp for en større bevissthet rundt kunstnerrollen og hva kunst kan være.
Slettemark har i ettertid, til en viss grad blitt ignorert av ledende norske kunsthistorikere. Ved moderlandets universiteter har pensum i faget kunsthistorie, noe jeg selv har erfart, hatt hovedfokus på norsk maleri, skulptur og andre «primære kunstarter» – dette gjelder altså også for epokene etter 1960. At flere av Slettemarks hovedverk, gjennom en lang kunstnerkarriere, ikke omtales i bøker om norske kunstnere og kunsthistorie er et paradoks, særlig siden den engelske delen av pensum skilter med konseptuelle, internasjonale kunstnere slik som Matthew Barney på forsiden.
Den ikke-territorielle staten KjARTanistan har brakt kjartanifiseringen til nye høyder. Kjartan Slettemark visste å skape engasjement, og nå trengs økonomisk engasjement for å realisere kunstsenteret Domus Kjartania! Kjartan Slettemark var en pionér innen den avantgarde kunst-genren, på lik linje som Edvard Munch var det for modernismen på 1890-tallet.
Kilder og litteratur: Norsk kunsthistorie: bilde og skulptur frå vikingtida til i dag, 3. utgave (2009) av Gunnar Danbolt, Kjartan Slettemark – Kunsten å falle (2009) av Brita Olsson, Idun A. Husabø og Susanna Slöör, Med kunsten som våpen (2007) av Gerd Hennum, Store norske leksikon www.snl.no/.nbl_biografi/Kjartan Slettemark/utdypning, Norsk avantgarde, 2011 Novus – Per Bäckström og Bodil Børset (red.), Svensk hjemmeside http://www.kjartan.se
