Sophie Calle er en av Frankrikes mest berømte nålevende kunstnere, og hennes verk stilles ut ved anerkjente museer verden over. I mer enn tretti år har Sophie Calle (f. 1953) på grensesprengende vis utforsket forholdet mellom tekst og fotografi, det private og det offentlige, sannhet og fiksjon.
Utstillingen Take Care of Yourself (2007), var et av høydepunktene på Venezia Biennalen i 2007, samt utstilt på Stavanger kunstmuseum i 2013. Foranledningen for utstillingen er et brev Calle mottok fra en kjæreste der han gjør det slutt med henne. Det ender med ordene «Take care of yourself». Calle sendte brevet til 107 kvinner og ba dem gi en tolkning av det ut i fra sitt faglige ståsted og ved hjelp av sin fagspesifikke tilnærming.
Sophie Calle: Take Care of Yourself. Via Wikimedia Commons, CC 4.0 BY Tom Shaw
Her er svar fra en klovn, en døvetolk og en oversetter, noen skuespillere og dansere, en bueskytter, en jurist, en lege, et barn, en spåkone, en lingvist, en psykoanalytiker samt en papegøye, og mange, mange flere. Alle har de funnet sin helt egen måte å dissekere, og i papegøyens tilfelle fortære, brevet på. I utstillingen vises svarene i form av tekstutdrag, bilder og videofilmer. Kunstkritikere og historikere har ofte vanskeligheter med å kategorisere Calles verk under noen spesifikk sjanger. Hennes arbeid beveger seg mellom sosial eksperimentering, konseptuell kunst og performancekunst.
Kunstverkene til Sophie Calle er smarte, morsomme og alvorlige på samme tid, noe som kan være med på å forklare hvorfor hun har blitt så populær.
Kilde: Art Media Agency (AMA), the benchmark news agency for the art world
Siden 1970-tallet har arbeidene hennes, noen ganger beskrevet som «antropologisk utgravning», blitt vist i en rekke utstillinger — 788 i alt — favorisert av både markedet og institusjoner. Prosjektene hennes, som dissekerer menneskelige forhold i deres mest intime aspekter, blander fotografi, tekster, videoer og installasjoner. Sophie Calle utforsker temaer som utilstrekkelighet, sorg og gjensyn med skarp sensitivitet.
I 2023 hadde hun utstillingen «Don’t forget to call your mother» på Metropolitan Museum of Art i New York. Samme år, for å markere 50-årsjubileet for Pablo Picassos død, tok Sophie Calle over de fire etasjene i Hôtel Salé i Paris frem til januar 2024, med utstillingen «À toi de faire, ma mignonne». Her ga kunstneren en unik hyllest til den spanske mesteren, og skapte en scenografisk reise i fire stadier, strukturert rundt Picassos verk samtidig som hun utforsket sine favoritt-temaer som tap av visjon, forsømmelse og utilstrekkelighet. Calle brukte personlige tekster og bilder som råmateriale i utstillingen.
Sophie Calle har vært en viktig bidragsyter i å fornye samtidskunstfeltet de siste tiårene. I 2010 vant hun den prestisjetunge Hasselblad-prisen for fotografi. Kunstmarkedet bekrefter også hennes innvirkning, med en total omsetning på 1,7 millioner euro (i offentlige salg) fra 255 auksjonerte objekter, med en gjennomsnittlig pris på 9300 € pr. objekt og en usolgt rate på 29%. Calles primære medium er bilder, og av gjenstandene hennes solgt på auksjon er rundt 97 % fotografi.
Bilde i toppen av bloggposten: Sophie Calle på Stavanger kunstmuseum 2013 – Take Care Of Yourself. Bokomslaget til «Did You See Me?» 2004
Med kritisk tenkning, utfordrer performancekunsten vår tids etablerte historiske og teoretiske forståelse av forholdet mellom politikk, estetikk og følelser.Performancekunsten vokste frem på 1960-tallet i et spenningsfelt mellom billedkunst og menneskelig selvfremstilling (Eckhoff, 2007).
I årevis har Tommy Sørbø, med sin offentlige ordkløyving, prøvd å latterliggjøre det modernistiske kunstprosjektet. Han fremstiller seg selv som et offer for samtidens kunstelite, og opptrer i media som en folkets mann. Kronikken om performancekunstneren Marina Abramovic, i Aftenposten 15. august, er i så måte nok et populistisk utspill fra kunsthistorikeren.
Det er jo slikt abstrakte modernister ønsker å pynte seg med. Det har ingenting med en over 2000 år lang tradisjon å gjøre.”
-Tommy Sørbø
De fremsatte påstandene, til den freidige humoristen Tommy Sørbø, om at samtidskunst mangler historiske røtter, og ikke har erkjennelsesmessig relevans – er rett og slett en bløff. Dessuten pisser Sørbø i brønnen når han, med sine simple satiriske grep, prøver å gjøre narr av forskningsarbeidet til kunsthistorikere som analyserer nye kunstverk i konteksten innenfor den verden som kunsten skapes i. Her i denne bloggposten tar jeg, relativt saklig, til motmæle ved å vise at Sørbøs retorikk både er historieløs og banal.
Et historisk perspektiv, eller mangel på sådan. De figurative gamle mestre 1Begrepet «Old Masters» kan benyttes som en samlebetegnelse for europeiske profesjonelle kunstnere fra rennesansen frem til slutten av 1800-tallet. F.eksempel Raphael, Michelangelo, Leonardo da Vinci, Rubens, El Greco, Caravaggio og Francisco Goya. Det er opprettet en engelsk artikkel om emnet på Wikipedia, fra tidligere århundre, er øyensynlig støttepunktet for budskapet til Sørbø om at mye har gått tapt ved tilsynekomsten av den moderne kunsten. 2Et standpunkt Sørbø har til felles med f.eks. Odd Nerdrum. Det er begrenset å interessant kunsten blir når man kopierer gamle mestere om og om igjen, slik Nerdrum har gjort de siste tiårene Det tragiske er at Sørbø og hans likemenn overhodet ikke har kommet seg videre, men fremdeles ivrer etter romantikkens stringente regler for kunst. Verden har gått videre, og de store samfunnsmessige omveltningene i det 20. århundre – med teknologiske triumfer, verdenskriger og nye sosiale konstruksjoner – har hatt stor innflytelse på fremveksten av ulike grener innenfor kunstnerisk utøvelse. Fra ca. 1900 og fremover brøt flere kunstretninger med «den gamle skolen», og det av sammensatte årsaker. 3Eksempelvis kunstnerpionéren Edvard Munch, www.kunstgunst.net/blogg.
Under krigen holdt Det illegale Akademi til på forskjellige adresser i Oslo. Dette for å slippe unna gestapo og de kulturelle idealene til Nasjonal Samling (NS). Flere norske kunstnere gjorde på 50-tallet en reise fra det figurative til det abstrakte. 4Eksempelvis: Inger Sitter, Arnold Haukeland, Gunnar S. Gundersen, Odd Tandberg, Aase Texmon Rygh, Rolf Nesch, Knut Rumohr og Anna-Eva Bergman Prosessen ble for mange et motbakkeløp pga. kunstsynet til de tradisjonsbevisste professorene på Statens kunstakademi. Flere holdt ikke ut og reiste utenlands. (Eckhoff, 1998)
Nyskapende kunstnere har hele tiden tilpasset seg, og koblet seg på samtiden ved å ta i bruk nye kunstneriske virkemidler, både tekniske arbeidsmetoder og nytt tankegods. Ny informasjonsteknologi, slik som filmkameraet og massemedier, ble introdusert rundt 1900 og påvirket bl.a. den symbolistiske maleren Edvard Munch. En filosofisk retning som har hatt, og fremdeles har, stor påvirkningskraft er poststrukturalisme. 5Mikhail Bakhtin (1895–1975), kulturfilosof: Analyser av sammenhengen mellom opplevelsen av den estetiske formen, og hvordan denne er knyttet til mottakerens produksjon av meninger og ideer – samt hvordan enkelte representasjoner av sanseopplevelser i kunst fremkaller kroppslig-emosjonelle mer enn intellektuelle reaksjoner og andre ikke. www.kilden.forskningsradet.no.
I støyen fra medie- og underholdningsindustrien hadde kunstlivet på siste halvdel av 1900-tallet en kjempeutfordring med å fremstå som relevant for publikum. Ved å introdusere nye kunstuttrykk som happenings, video og kollasjmedier var performancekunstnerne sentrale i å forme den kunstneriske videreutviklingen fra 1950-tallet. Senere, i vår digitale virkelighet, er ikke dialogfilosofiens betydning blitt noe mindre (jf. fotnote 5).
Bringer hjertet tilbake til kunsten. Performancekunsten byr på stor variasjon i erkjennelses- og verdimessig innhold, men på tross av mangfoldet etterspør Sørbø ekthet og substans. Samtidskunstnere anvender ofte sterke virkemidler og skaper voldsomme uttrykk i sin formidling – f.eks. Marina Abramovich sin performance “Rhythm 0”. Andre performancekunstnere produserer lavmælte og langsomme kunstverk.
*Jeg har lest og sett foto-/videodokumentasjon, og for noen av de nyere har jeg vært betrakter og «samskaper»
Avslutningsvis. Tommy Sørbøs «performance-parodier» har skapt flere meningsfylte reaksjoner, enn kuratoroppdragene han har hatt for Odd Nerdrum til sammen. Nerdrum selv uttaler at han forplikter seg til det evige: kjærligheten, døden og soloppgangen – ikke noe tomsnakk altså. Sørbø og Nerdrum sin kommunikasjon med omverdenen, ikke ulikt mange av verkene til Marina Abramovic, inneholder tydelige provokative trekk. Den store forskjellen er at performancekunstneren har vært med å skape en original og nyskapende utviklingslinje, mens kitschmalerne fremstår som reaksjonære og bitre.
Litteratur: Blom, Ina (2001) – Joseph Beuys, Gyldendal Forlag Eckhoff, Audun (2007) – Kurt Johannsessen, Zeth Forlag Eckhoff, Audun (1998) – Fokus 1950: Norsk billedkunst i etterkrigstiden, Spartacus forlag Thune, Henriette (2012) – Mikhail Bakhtin’s aesthetic object, Faculty of Arts and Education, University of Stavanger.
Et historisk perspektiv, eller mangel på sådan. De figurative gamle mestre