Sophie Calle er en av Frankrikes mest berømte nålevende kunstnere, og hennes verk stilles ut ved anerkjente museer verden over. I mer enn tretti år har Sophie Calle (f. 1953) på grensesprengende vis utforsket forholdet mellom tekst og fotografi, det private og det offentlige, sannhet og fiksjon.
Utstillingen Take Care of Yourself (2007), var et av høydepunktene på Venezia Biennalen i 2007, samt utstilt på Stavanger kunstmuseum i 2013. Foranledningen for utstillingen er et brev Calle mottok fra en kjæreste der han gjør det slutt med henne. Det ender med ordene «Take care of yourself». Calle sendte brevet til 107 kvinner og ba dem gi en tolkning av det ut i fra sitt faglige ståsted og ved hjelp av sin fagspesifikke tilnærming.
Her er svar fra en klovn, en døvetolk og en oversetter, noen skuespillere og dansere, en bueskytter, en jurist, en lege, et barn, en spåkone, en lingvist, en psykoanalytiker samt en papegøye, og mange, mange flere. Alle har de funnet sin helt egen måte å dissekere, og i papegøyens tilfelle fortære, brevet på. I utstillingen vises svarene i form av tekstutdrag, bilder og videofilmer. Kunstkritikere og historikere har ofte vanskeligheter med å kategorisere Calles verk under noen spesifikk sjanger. Hennes arbeid beveger seg mellom sosial eksperimentering, konseptuell kunst og performancekunst.
Kunstverkene til Sophie Calle er smarte, morsomme og alvorlige på samme tid, noe som kan være med på å forklare hvorfor hun har blitt så populær.
Siden 1970-tallet har arbeidene hennes, noen ganger beskrevet som «antropologisk utgravning», blitt vist i en rekke utstillinger — 788 i alt — favorisert av både markedet og institusjoner. Prosjektene hennes, som dissekerer menneskelige forhold i deres mest intime aspekter, blander fotografi, tekster, videoer og installasjoner. Sophie Calle utforsker temaer som utilstrekkelighet, sorg og gjensyn med skarp sensitivitet.
I 2023 hadde hun utstillingen «Don’t forget to call your mother» på Metropolitan Museum of Art i New York. Samme år, for å markere 50-årsjubileet for Pablo Picassos død, tok Sophie Calle over de fire etasjene i Hôtel Salé i Paris frem til januar 2024, med utstillingen «À toi de faire, ma mignonne». Her ga kunstneren en unik hyllest til den spanske mesteren, og skapte en scenografisk reise i fire stadier, strukturert rundt Picassos verk samtidig som hun utforsket sine favoritt-temaer som tap av visjon, forsømmelse og utilstrekkelighet. Calle brukte personlige tekster og bilder som råmateriale i utstillingen.
Sophie Calle har vært en viktig bidragsyter i å fornye samtidskunstfeltet de siste tiårene. I 2010 vant hun den prestisjetunge Hasselblad-prisen for fotografi. Kunstmarkedet bekrefter også hennes innvirkning, med en total omsetning på 1,7 millioner euro (i offentlige salg) fra 255 auksjonerte objekter, med en gjennomsnittlig pris på 9300 € pr. objekt og en usolgt rate på 29%. Calles primære medium er bilder, og av gjenstandene hennes solgt på auksjon er rundt 97 % fotografi.
Bilde i toppen av bloggposten: Sophie Calle på Stavanger kunstmuseum 2013 – Take Care Of Yourself. Bokomslaget til «Did You See Me?» 2004
Denne sommeren vises kunst fra samlingen påBjoholmen– et visningssted for kontemporær kunst på Båly, Spangereid.
Utstillingen har tittelen «Rødt svaberg», etter oljemaleriet Red Rocks/Rødt svaberg (1915) av Edvard Munch.1 Munch-bildet er ikke en del av utstillingen på Bjoholmen – det tilhører Munchmuseet Oslo – museets samling Utstillingens tematikk kretser rundt mellommenneskelige forhold, inngrep vi gjør i naturen, og en overdreven kommersiell ånd som går foran enhver menneskelig verdi.
Plagg fra motemerketCoverslut– et brand skapt av britisk-kenyanske Grace Ndiritu – henger inne i naustet, sammen med aluminium-refleksskiltet «Heinzerling», laget av tysk-norske Yngve Holen.
Kunstverkene til britiske David Shrigley og norske Erik Pirolt, finner du på utsiden av naustet – henholdsvis: kjøkkenhåndkleet «SHIT» og skulpturen «Ulehund – naturen er så sabla åndelig».📌
Sommerutstillingen åpnet mandag 26. juni, og står til søndag 30. juli. Gratis inngang i hele juli, kl. 9–21 www.bjoholmen.no
📷 Courtesy: Edvard Munch, Artsync, David Shrigley and Scott Poulson
I løpet av de siste tiårene har kunstfeltet utviklet seg betraktelig, og for kunstinteresserte nordmenn er det avgjørende med gode kunstformidlere for å henge sånn noenlunde med. Bokutgivelsene til Øystein Ustvedt og Gunnar Danbolt bidra til å gjøre denne oppgaven mer håndterlig.
Kurator Ustvedt og professor emeritus Danbolt, gir begge grundige innføringer i nyere norsk kunsthistorie – og det uten å bruke et for tungt teoretisk språk. Bøkene gir oss et innblikk i den visuelle kunstens utviklingstrekk, fra 1990-tallet og frem til i dag.
Først ute var Ustvedt med boka «Ny norsk kunst – etter 1990” i 2011, så i 2014 kom Danbolt med boka «Frå modernisme til det kontemporære – tendensar i norsk samtidskunst etter 1990”. Begge bøkene gir leseren innsikt i sentrale norske kunstnerskap og tendenser fra 1990-tallet og frem til i dag. Innføringene vil muligens kunne utvide synet vårt på hva som gjør noe til god kunst, og dermed gjøre den nye kunsten mer tilgjengelig.
Norske kunstsamlere Drivkraften for å samle kunst er like forskjellige som resultatene. Tradisjonelt samler mange kunst av sin egen samtid og motivene kan være alt fra de subjektive, samt estetiske opplevelser – til intellektuell og kreativ stimulans. (For mer om beveggrunner i kunstmarkedet les innlegget: forbrukeratferd og kunstkonsum.)
Flere kunstsamlere har også forretningsinteresser knyttet til samlingen sin. Petter Stordalen ønsker f.eks. å oppnå et eksklusivt image for hotellet sitt The Thief på Tjuvholmen. Gjennom å ha en samling av verdensklasse skaffer han The Thief assosiasjoner som samsvarer bra med luksussegmentet i hotellmarkedet. Christian Ringnes har med sitt (og Oslo kommunes) Ekebergparken stått for et gjennombrudd med hensyn til bruk av samtidskunst som hovedattraksjon i et norsk landskap. Ved å anlegge en skulptur- og kulturminnepark i Ekebergskogen, som inkluderer nåtidens kunstskatter, har Christian Ringnes gått foran og pekt ut retningen for fremtidige norske by- og stedsutviklingsprosjekter. Innføringen av store mengder samtidskunst i naturen er med å videreutvikle Norge som en kulturnasjon.
Markedsrettet kulturpolitikk Utgiftsposten i det norske statsbudsjettet til kunstinnkjøp og utsmykningsoppdrag er mer enn doblet siden 2010, men nå har den borgerlige regjeringen signalisert en dreining mot en mer markedsrettet kultursektor. Høyre og Frp vil legge til rette for et bredere finansiert kulturliv. I f.eks. Storbritannia står pengegaver fra enkeltpersoner og bedrifter for nesten halvparten av kultursektorens finansiering.
Den såkalte frie markedsliberalismen blir ofte tiljublet, men det internasjonale kunstmarkedet er mest kjent for problemstillinger rundt bruk av irrasjonelle prisfastsettelser, manipulasjon og andre lyssky mekanismer. Samlere blir mer og mer internasjonalt orienterte, og norske kunstnere konkurrerer i et globalt marked. Vi har et felles ansvar for at den eksperimentelle, smale og ikke-salgbare kunsten blir produsert.
Historien har gitt mange eksempler på at det er de mest originale kunstnerne som blir store og betydningsfulle. Derfor burde det norske næringsliv, såvel som de nasjonale myndigheter, sørge for langsiktige markedsvilkår for å stimulere et bredt kunsttilbud.
Kunstrådgivning Boken Värdet av konst, skrevet av forskere ved Handelshøyskolen i Stockholm, inneholder bl.a. forskningsresultater fra eksperimentelle studier – med bruk av kontroll- og behandlingsgrupper. Resultatene fra de atferdsøkonomiske eksperimentene viser at folk som omgir seg med kunst scorer bedre på både kreativitet og innovasjon.
Det finnes et bredt utvalg av norske gallerier, auksjoner og utsalgssteder for kunst, men kun et fåtall holder høy nok kvalitet til å kunne forsvare et internasjonalt prisnivå. Spontane innkjøp er ikke smart – et alternativ kan være å leie kunsten. Det kan være lurt å rådføre seg med noen hvis en tenker å kjøpe større, betydelige kontemporære kunstverk. På Sørvestlandet bistår Artsync næringsliv og privatpersoner, med helhetlige kunststrategier, samt kunstinnkjøp.
Intervju: –Man kanske ser konsten som ett överflöd, men vi ser konsten som något nödvändigt för ett företag, sier Erik Modig