Knut Åsdam (f. 1968, Trondheim ) anvender film, video, fotografi, tekst, lyd, installasjoner og arkitektur i sitt kunstnerskap. Livet i dagens urbane samfunn er et tilbakevendende tema i Åsdams kunst,Wikipedia.
Et avansert søk i databasen til artprice, på den norske kunstneren, taler for en positiv utviklingen mht. Åsdams innflytelse og gjennomslag i kunstmarkedet. Den såkalte forbrukertillitsindeksen – Art Market Confidence Index – indikerer at den utholdende og kompromissløse norske kunstneren vinner «markedsandeler».
Karrieren til Åsdam har gjort noen krumspring, og oppmerksomheten fra profesjonelle kunstsamlere og visningssteder – slik som nasjonalgallerier, kunstbiennaler, Tate Modern og Astrup Fearnley – har de siste årene økt kraftig. Gjennombruddet til kunstneren kom allerede i 1995, da han, som nyutdannet fra kunstakademiet i New York, lagde det sagnomsuste videoverket Untitled: Pissing (Video, colour, no sound, 50-70 second sequences. 30 min). Indeksberegningene til analysebyrået artprice, tilsier at Åsdam hadde sin forrige peak i markedet rundt 1999, mens han nå, i 2016, igjen er etterspurt blant det kunstinteresserte, internasjonale publikum.
Grafen over er beregnet ut ifra tilgjengelig statistikk fra auksjonshus, gallerier og utstillingssteder. Artprice benytter seg også av kvalitative intervjuer med betydningsfulle ‘tastemakere’ i kunstverdenen – slik som museumsdirektører, kuratorer og samlere. Svingningene indikerer folks relative begeistring for kunstnerskapet til Åsdam, samt markedets etterspørsel, og tiltroen til kunstnerens grad av ‘impact’.
Ifølge artprice’s Art Market Confidence Index, toppet impact-resultatet til Knut Åsdam seg rundt 1999. Det var samme året som kunstneren representerte Norge på Veneziabiennalen. Utover 2000-tallet falt derimot Knut Åsdams indeks-score, mens han de siste seks årene har hatt større uttelling. I 2016 scorer Åsdam hele 20,9 på artprice-indeksen.
I 2011 flyttet kunstneren hjem til Norge, og han har de siste årene hatt en rekke kunstprosjekter i Norge og internasjonalt. Han har bl.a. stilt ut på Astrup Fearnley Museet, Museet for Samtidskunst, Kunsthuset Kabuso, Bergen Kunsthall og Sørlandets Kunstmuseum. Knut Åsdam bor og jobber for tiden i Oslo. I oktober 2016 gjester han Arctic Moving Image & Film Festival i Harstad.
F5 IT er et teknologiselskap som leverer systemutvikling, nettverks- og sikkerhetstjenester samt rådgivning. Et sentralt mål for selskapet er å ha en frisk og annerledes tilnærming til framtidige utfordringer innen informasjonsteknologi. IT-selskapet inviterte derfor med seg sine ansatte og kunder til Stavanger kunstmuseum for å se Article biennale-utstillingen, produsert av i/o/lab Senter for Framtidskunst.
Kunstarrangementet, som var i regi av Artsync, er en del av F5 IT sin helhetlige kunststrategi. Fra før har daglig leder, Trond Furenes, kjøpt inn det elektroniske kunstverket «Hypertension». Installasjonen lyser opp i entreen, og er blitt et særtrekk ved hovedkontoret til F5 IT på Forus. Les mer om kunstverket på contemporaryartstavanger.no – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – BIENNALE FOR ELEKTRONISK OG USTABIL KUNST Kunstevent for F5 IT sine forbindelser, med følge.
Ienmuligfremtidkannanoteknologibrukes til ålagesyntetiskmat, og til å skaffe oss like god luktesans som en hund. Med Google-briller på nesen kan kilden til lukten identifiseres på avstand, og visualiseres via brillens innebygde dataskjerm.
II. DNA-analyse og personvern
Basert påmaterialefunnet på gata – slik som; tyggi, hårogsigarettsneiper – har kunstneren fremskaffet DNA-et til fremmede mennesker. Kunstneren har videre, basert på det kartlagte arvestoffet, laget 3D–utskrifter avansiktene.
III. Filosofiske aspekter ved vitenskapen
I dette eksperimentet finjusterer kunstneren Paul Vanouse DNA-et for å visualisere evighetssymbolet. Det organiske kunstverket, som ligger under mikroskopet og gjengis på TV-skjermene, forvitrer etter en kort stund.
Ved omvisningens slutt forflyttet vi oss til museets glasskuppel. F5 IT sine forbindelser – med følge – ble servert forfriskende drikke og lokal råkost med dipp fra Måltidets hus, Ipark.
Vil du vite mer om Artsync sitt konsept vedrørende tilrettelegging for næringslivsaktørers kunstopplevelser, samt etablering av en egen kunstsamling? Ta gjerne kontakt med kjartan@artsync.no
Man må våge å være åpen i møte med samtidskunst, ta seg tid, og stille seg selv noen enkle spørsmål. Slik kan man unngå den kjipe følelsen av å ikke fatte og begripe hva kunstverket sier en. I møte med ny kunst kan det være klokt å la spørsmålet om hvorfor noe er kunst ligge, og heller starte med å spørre seg selv:
▪ Hva er det jeg ser? ▪ Hvordan merkes det på kroppen? ▪ Hva får kunstverket meg til å tenke på?
Det er selvsagt slik at jo mer man setter seg inn i et kunstverk, jo mer spennende blir det. Men du trenger ikke føle deg dum om verket ikke sier deg noe – det er muligens et dårlig kunstverk.
*Kimberer er et dansk skjellsord, og tittelen på videokunstverket til danske Niels Pugholm «Kimberer/About Marius». Det er også navnet på en person tilhørende et germansk folk fra Jylland som angrep Romerriket, og ble slått, år 102 f. Kr.
Bakgrunn. Jeg befant meg på Kunstforeningen Gl. Strand i København. EXTRACT-utstillingene fremmer ung internasjonal kunst, og verkene varierte mellom installasjon-, video- og billedkunst. For min del var det videoverket Kimberer, av den danske kunstneren Niels Pugholm (f. 1983), som gjorde størst inntrykk.
Niels Pugholm vokste opp i den danske byen Skive. Fra barndommen husker han godt den reserverte naboen Marius. Niels er blitt voksen da den gamle naboen dør. Siden det ikke er noen etterlatte rydder folka i nabolaget ut av leiligheten. Kunstverket Kimberer forteller livshistorien til Marius i flere lag. Det består av lysbilder på storskjerm, lydspor avspilt via høretelefoner, tekst på A4-ark, samt flere intervjuer.
Hva ser jeg? Storskjermen, midt i rommet, er vendt mot inngangen. De gamle stillbildene av folketomme alpelandskap skifter i et langsomt, meditativt tempo. Historien om tyskerungen Marius er trist, og de mystiske fotografiene er til å undres over. Videre blir fortellingen knyttet opp i en historisk og medmenneskelig kontekst som skaper en egen spenning.
På den andre siden av lerretet, lengre inn i rommet, er videointervjuene. Her forteller naboene hvordan de husker Mauris og moren. På denne måten tilnærmer Pugholm seg livet til Marius fra flere vinkler.
Hvordan merkes det på kroppen? Sammenlignet med maleri og skulptur krever videokunst mye oppmerksomhet av betrakteren. For å gjøre seg opp en mening om hva kunstnerens intensjon er må man gjerne både se film, høre på lydopptak, lese tekst og bevege seg rundt i gallerirommet. Den høye graden av fordypning skaper en sterk relasjon mellom betrakter og kunstverk.
Niels Pugholm er en mesterlig storyteller, og skjebnen til Marius går inn under huden på en. De personlige (muligens halvt oppdiktede) erfaringene og visuelle elementene fra livet til Marius formidler hvem han var, og hvordan han møtte omverdenen. Etter utstillingen satt jeg igjen med en følelse av å ha skaffet meg en personlig erfaring – slike oppstår normalt bare ved egenopplevde ting.
Hva får kunstverket meg til å tenke på? Kimberer består egentlig av tre fortellinger: (1) Niels Pugholm om Marius og moren; (2) Marius og moren om omverdenen og; (3) intervjuene med menneskene i nabolaget, om Pugholms fortelling.
Kunstnerens egen versjon, om Marius og hvorfor han ble den han ble, oppfatter jeg som kunstverkets subjektive side. Versjonen til Marius og moren beskriver hvordan de opplevde sin tilværelse, samt antyder hvorfor de utviklet sine “overlevelsestaktikker”. Mens naboenes fortellinger assosierer jeg med begrepet kollektiv hukommelse.
I Kimberer avsløres flere motstridende påstander, og research avdekker et kompleksfylt forløp. Kan deler av historien ha blitt fortrengt, eller unngår folk å fortelle sannheten? På den ene side er den kollektive hukommelse ofte upresis og selektiv. Mens individuelle fortellinger kan være basert på livsløgn. Livsløgnen – bevisst eller ubevisst – kan holde oppe et menneske som ellers ville gått til grunne. Flertydigheten i kunstverket gir rom for ulike tolkninger.
Til slutt. I resepsjonen, på vei ut, spurte jeg etter Kimberer-teksten. Da fikk jeg rede på at vinneren av Extract Young Art Prize 1Juryen bestod av: Michael Elmgreen, Anders Kold, Laurence Sillars og Helle Behrndt. var, ja nettopp, Niles Pugholm. Senere den uken fikk jeg også høre at Kimberer vant publikumsprisen. Flere hadde tydeligvis blitt grepet av videokunstverkets allmenngyldige og medmenneskelig nerve.
Forestillingen om at samtidskunst kun er for de innvidde, og at man ikke får noe igjen av å se kontemporær kunst, uten masse forkunnskap, er feilaktig. Ved neste besøk til et kunstgalleri eller utstilling, still deg selv tre spørsmål: hva er det jeg ser? hvordan merkes det på kroppen? og hva får kunstverket meg til å tenke på? 2Poul Erik Tøjner (2012): LouisianaABC Behold et åpent sinn – du risikerer å ende opp med en kunstopplevelse for livet.
For å se flere kunstverk av Niels Pugholm, tilgjengelig for kjøp/leie, besøkArtsync’s nettgalleri.
I løpet av de siste tiårene har kunstfeltet utviklet seg betraktelig, og for kunstinteresserte nordmenn er det avgjørende med gode kunstformidlere for å henge sånn noenlunde med. Bokutgivelsene til Øystein Ustvedt og Gunnar Danbolt bidra til å gjøre denne oppgaven mer håndterlig.
Kurator Ustvedt og professor emeritus Danbolt, gir begge grundige innføringer i nyere norsk kunsthistorie – og det uten å bruke et for tungt teoretisk språk. Bøkene gir oss et innblikk i den visuelle kunstens utviklingstrekk, fra 1990-tallet og frem til i dag.
Først ute var Ustvedt med boka «Ny norsk kunst – etter 1990” i 2011, så i 2014 kom Danbolt med boka «Frå modernisme til det kontemporære – tendensar i norsk samtidskunst etter 1990”. Begge bøkene gir leseren innsikt i sentrale norske kunstnerskap og tendenser fra 1990-tallet og frem til i dag. Innføringene vil muligens kunne utvide synet vårt på hva som gjør noe til god kunst, og dermed gjøre den nye kunsten mer tilgjengelig.
Norske kunstsamlere Drivkraften for å samle kunst er like forskjellige som resultatene. Tradisjonelt samler mange kunst av sin egen samtid og motivene kan være alt fra de subjektive, samt estetiske opplevelser – til intellektuell og kreativ stimulans. (For mer om beveggrunner i kunstmarkedet les innlegget: forbrukeratferd og kunstkonsum.)
Flere kunstsamlere har også forretningsinteresser knyttet til samlingen sin. Petter Stordalen ønsker f.eks. å oppnå et eksklusivt image for hotellet sitt The Thief på Tjuvholmen. Gjennom å ha en samling av verdensklasse skaffer han The Thief assosiasjoner som samsvarer bra med luksussegmentet i hotellmarkedet. Christian Ringnes har med sitt (og Oslo kommunes) Ekebergparken stått for et gjennombrudd med hensyn til bruk av samtidskunst som hovedattraksjon i et norsk landskap. Ved å anlegge en skulptur- og kulturminnepark i Ekebergskogen, som inkluderer nåtidens kunstskatter, har Christian Ringnes gått foran og pekt ut retningen for fremtidige norske by- og stedsutviklingsprosjekter. Innføringen av store mengder samtidskunst i naturen er med å videreutvikle Norge som en kulturnasjon.
Markedsrettet kulturpolitikk Utgiftsposten i det norske statsbudsjettet til kunstinnkjøp og utsmykningsoppdrag er mer enn doblet siden 2010, men nå har den borgerlige regjeringen signalisert en dreining mot en mer markedsrettet kultursektor. Høyre og Frp vil legge til rette for et bredere finansiert kulturliv. I f.eks. Storbritannia står pengegaver fra enkeltpersoner og bedrifter for nesten halvparten av kultursektorens finansiering.
Den såkalte frie markedsliberalismen blir ofte tiljublet, men det internasjonale kunstmarkedet er mest kjent for problemstillinger rundt bruk av irrasjonelle prisfastsettelser, manipulasjon og andre lyssky mekanismer. Samlere blir mer og mer internasjonalt orienterte, og norske kunstnere konkurrerer i et globalt marked. Vi har et felles ansvar for at den eksperimentelle, smale og ikke-salgbare kunsten blir produsert.
Historien har gitt mange eksempler på at det er de mest originale kunstnerne som blir store og betydningsfulle. Derfor burde det norske næringsliv, såvel som de nasjonale myndigheter, sørge for langsiktige markedsvilkår for å stimulere et bredt kunsttilbud.
Kunstrådgivning Boken Värdet av konst, skrevet av forskere ved Handelshøyskolen i Stockholm, inneholder bl.a. forskningsresultater fra eksperimentelle studier – med bruk av kontroll- og behandlingsgrupper. Resultatene fra de atferdsøkonomiske eksperimentene viser at folk som omgir seg med kunst scorer bedre på både kreativitet og innovasjon.
Det finnes et bredt utvalg av norske gallerier, auksjoner og utsalgssteder for kunst, men kun et fåtall holder høy nok kvalitet til å kunne forsvare et internasjonalt prisnivå. Spontane innkjøp er ikke smart – et alternativ kan være å leie kunsten. Det kan være lurt å rådføre seg med noen hvis en tenker å kjøpe større, betydelige kontemporære kunstverk. På Sørvestlandet bistår Artsync næringsliv og privatpersoner, med helhetlige kunststrategier, samt kunstinnkjøp.
Intervju: –Man kanske ser konsten som ett överflöd, men vi ser konsten som något nödvändigt för ett företag, sier Erik Modig