Den norske programvaren er utviklet for å gjøre kunst, kulturminner og attraksjoner tilgjengelig for et allment publikum. Kommuner, stiftelser og andre organisasjoner bruker programvaren for å effektivisere bruken av digitale medier – i formidlingen av kunst, natur- og kulturminner. Del bilder fra skulpturparken, kulturminnet osv. med tilreisende og innbyggere. La dem utforske og oppdage regionens ulike attraksjoner. Plattformen er brukerstyrt og oppfordrer publikum selv til å bidra med innhold. Dere velger selv om siden skal være åpen eller kreve pålogging. IT-løsningen fungerer selvsagt like bra på mobil som på PC/nettbrett, og er superenkel i bruk.
Versjon 2.4.1 av Artsync Software er nå tilgjengelig. Test den ut gratis påhttps://software.artsync.no
IT-verktøyet gir kommuner og andre offentlige, samt private virksomheter en profesjonell løsning mht.: fysiske og virtuelle arrangementer, samt bildedokumentasjon og visning av kunst og kulturminner. Programvaren fungerer også som et digitalt arkiv, har innebygd en karttjeneste, samt publikumsdialog og medlemsregister. Man kan også benytte en sikker e-post meldingstjeneste.
Artsync Software brukes til visning og formidling av:
Skulpturparker
Kulturminner
Street art/gatekunst
Billedkunstsamlinger
Naturattraksjoner og reisemål
Parkanlegg og landskapskunst
Arkitektur og historiske bygninger
Bedriftskunstforeningers samlinger og utlodninger
Kunst som ikke er like tilgjengelig for alle, dvs. innbyggere som ikke kan oppsøke den pga. pandemi, helse, funksjonsnedsettelser e.l.
Artsync Software er reklamefri og koster kun 700 kr/mnd. Løsningen krever ingen opplæring for hverken administratorer eller brukere.
Vi jobber for å forenkle formidlingen av kulturminner, kunst- og kulturdestinasjoner, aktiviteter og arrangement, samt natur- og turistattraksjoner. Gjør kunsten, kulturminnet og/eller naturperlen synlig og kjent. 📍 Ta kontakt for en uforpliktende prat.
Med vennlig hilsen Trond og Kjartan Kunstverket i toppen av bloggen: Sol LeWitts «Nine Towers for Jene» – Kivik Art Centre, Sverige. Annonse:
Den norske billedkunstneren Jorunn Hancke Øgstad tar den tradisjonelle kunstformen på alvor, uten lettvintheter. Kunstnerens materialbruk og teknikker er varierte og gjennomtenkte.
Videre eksperimenterer Hancke Øgstad fritt og lekent med maleriet som medium. I separatutstillingen «Crocodile Tears» kommer helheten i utstillingen til syne, som en kombinasjon av samfunnskommentarer og maleriske, intuitive grep. Maleriene får et ubegrenset nedslagsfelt, og med litt tid i gallerirommet gir bildene uanede assosiasjoner. Utstillingen bærer bud om hvor maleriet kan gå videre i en postdigital virkelighet.
Foto: Crocodile Tears, Munchmuseet i bevegelse/Kunsthall Oslo, Jorunn Hancke Øgstad
Skjermens hegemoni I en tid hvor den digitale skjermen har hegemoni, og den materielle kunsten fort kan oppfattes arkaisk, skaper Hancke Øgstad nye, originale kunstuttrykk. Kunstneren utforsker maleriets muligheter på en leken og poetisk måte. Jeg synes det er spesielt inspirerende å se ny kunst som overskrider teoretikernes kategoriseringstrang. Samtidig respekterer Hancke Øgstad sitt publikum ved å utfordre det på en meningsfull, tidsriktig og kompleks måte. Og det innen et av, om ikke den mest tradisjonstyngede formen: malerkunsten.
Crocodile Tears På fjorårets separatutstilling «Crocodile Tears» er flere av kunstnerens bilder laget i panoramaformatet, men snudd på høykant. I pamfletten som fulgte utstillingen på Kunsthall Oslo – Munchmuseet i bevegelse, påpekes det at bildene speiler vår tids visuelle og teknologiske skjermkultur. Hancke Øgstad tar i bruk flere vellykkede maleriske knep. F.eks. opplever jeg at hun trekker linjene til sylskarp vektorgrafikk, fra det digitale redigeringsprogrammet Adobe Illustrator. Dette oppnår hun ved å bruke maskeringstape innimellom fargevalørene og abstrakte, ofte morfologiske former. Blikket mitt vandrer fritt inn i en billedverden som skaper assosiasjoner til Adobe Photoshops gaussian blur, valør- og lyseffekter. Andre ganger flyttes fokuset mitt til bildenes penselstrøk og overflatekarakter. Tilsynelatende lar kunstneren fargepigmentene flyte fritt utover lerretet, men likevel fornemmer jeg at skaperprosessen er godt forankret i teoretisk kompetanse, malerisk erfaring og en uhyre god intuisjon − eller flyt.
Foto: Crocodile Tears, Munchmuseet i bevegelse/Kunsthall Oslo, Jorunn Hancke Øgstad
Kunstneriske grep for å bevare det menneskelige Jeg drar kjensel på kunstnerens siktemål om å gå i dialog med vår tids digitale formater og teknologi. I arbeidsprosessen later det til at Hancke Øgstad stoler på instinktet sitt, men alltid – bevisst eller ubevisst – i samspill med rasjonelle vurderinger. Panoramabildene på høykant, kan minne om oppstilte kropper langs veggene. Dette forsterker utstillingens sanselighet, eller menneskelighet om du vil – dette i kontrast til programmerernes maskinelle og slaviske algoritmer. Tankelivet som kommer til syne i Hancke Øgstads bilder viser en trang til å stille viktige spørsmål.
Jorunn Hancke Øgstad Jorunn Hancke Øgstad (f. 1979) er utdannet ved Kunsthøyskolen i Oslo og Listaháskóla Íslands i Reykjavik, og har i tillegg studert kunst ved Strykejernet kunstskole i Oslo og film ved European Film College i Danmark. Øgstad har bodd og arbeidet i Los Angeles, Berlin, New York, Reykjavik og Bogota. Nå er hun bosatt i Oslo, der hun blant annet har vært styremedlem i Unge Kunstneres Samfunn. Tidligere har hun hatt utstillinger ved gallerier og kunstinstitusjoner både i Norge og internasjonalt, blant annet ved Kunsthall Oslo/Munchmuseet i bevegelse, Oslo-galleriet Vi, Vii, Kristiansand Kunsthall, Unge Kunstneres Samfund (UKS) i Oslo, El Parche i Bogotá og RH Contemporary Art i New York.
Foto: Jorunn Hancke Øgstad, Oslo. Kunstnerens studio @jorunnhancke
Takk til kunstner Jorunn Hancke Øgstad, kunstrådgiver Anna Katharina Haukeland, Kunsthall Oslo og Munchmuseet. Fotografiet i toppen av bloggposten er fra kunstnerens atelier/studio
Det krever vågemot å bli kunstner, og – for å realisere en skapende praksis – masse pågangsmot. Vår generasjons kunstnere, de såkalte «millennials» fortjener et oppriktig publikum, som tar dem på alvor. Kunsten er en linse inn mot livet, og den tar for seg de store temaene som identitet, kjærlighet, død og skam. En god måte å støtte kunstens uavhengighet på, er å erverve den. Kunstsamlingen er et idealistisk vitnesbyrd, på at man bryr seg om f.eks. åpenhet og toleranse – viktige verdier i samfunnet vårt.
Kunst som beveger – studiobesøk på USF Verftet
Kunstneren Cato Løland (f. 1982), opprinnelig fra Kvinnherad, har atelieret sitt på USF Verftet, Bergen. USF Verftet, med sin sentrale beliggenhet på Nordnes, rommer ikke mindre enn 50 atelierer for kunstnere, og rundt 30 kontorer samt andre lokaler for kulturell og kreativ næring. På spørsmål om kunstnerskapet svarer Løland at et sentralt trekk er møtet med ulike materialer. Han jobber ofte med taktile uttrykk, og en prosessuell fremgangsmetodikk.
Materialvalget hans spenner fra bl.a. egenprodusert papir, tekstil og gips. Han forteller videre at han i arbeidsprosessene på studioet, som ofte går over lengre perioder, trigges av å ta frem arbeider etter at det har fått seg en pause, tilføre noe nytt, bruke erfaringen sin, men også stole på intuisjonen. F.eks. ved å bruke klorin på motivet – malerisk – i siste fase av arbeidet. Med klor på penselen tilføyes ikke lerretet fargepigmenter, men nesten all maling fjernes. Gjenstående blir spor etter det som var, men nå dominerer penselstrøkene verket på en helt annen måte. Det visuelle er viktig i kunstnerskapet mitt, forteller Løland, og ikke minst materialenes respons, på så vel misfargingen med klor, eller som når om ulike fargevalører dukker opp underveis. Med denne arbeidsmåten oppstår ting underveis, og det resulterer i et visuelt sterkt, kontemporært uttrykk, kunstneren legger til:
Det visuelle og estetiske har stor betydning for om jeg kan si meg fornøyd med et verk. Jeg jobber primært nonfigurativt, og muligens idébasert, men når det er sagt vektlegger jeg ikke det narrative i kunsten min – samtidig ønsker jeg ikke settes i en kunstteoretisk bås”
-Cato Løland, kunstner
– På separatutstillingen min i New York ble jeg pushet til å reflektere mer rundt min egen kunst. Der ble jeg nødt til svare på spørsmål fra publikum om både tolkninger og betydning – det var ganske kult faktisk, og ganske ulikt publikumsresponsen her hjemme. Men jeg insisterer absolutt ikke på at man er nødt til å lytte til kunstnerens egne betraktninger og meninger rundt verket. Betrakteren selv burde gjøre opp sin egen selvstendige vurdering, og har gjerne et bedre utgangspunkt for ha en formening om hva hen legger i verket eller ikke. Samtidig, jeg håper selvsagt at kunstverkene kan sette i gang noen tanker og følelser hos betrakteren.
Kunstner Cato Løland i studioet sitt på USF Verftet, Bergen. Artsync – november 2017
Det har blitt sagt om Lølands kunstnerskap at han leker med, og utforsker materialitet i et samspill mellom «ekthet» og syntese. Man kan kalle det for materialkunst, i en post-digital virkelighet, med bruk av langdryge prosesser – f.eks. gjenbruk av råstoff fra gammel papirproduksjon, håndlaget produksjonsmetoder, blandet, transformert og manipulert – dette i kontrast til dagens kulturs dominerende metoder, med en materialpraksis som domineres av konsumkulturens bruk og kast mentalitet, skjermer med raske, parallelle handlingsforløp, og en overflod av sensasjoner.
Kunstneren Cato Løland (f. 1983) har sin utdannelse fra Kunstskolen i Bergen, Kuvataideakatemiet i Helsinki og fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen, der han tok sin Master i kunst i 2009. Han har hatt utstillinger og deltatt på Art Fairs i inn og utland. Løland er representert av galleriet Entrée i Bergen.
Fotografiet i toppen av bloggposten er fra Kunstnerforbundets juleutstilling, Oslo. Der deltok Løland med flere arbeidet i mixed media/trykk. På fotografiet over ser du Cato Løland i studioet sitt, i Bergen. Omgitt av skulpturelle verk under arbeid, papirarbeider, maleri, silketrykk og planskisser for en fremtidig installasjon. I januar 2018 deltar Løland i en utstilling, sammen med stavangerkunstneren Tove Kommedal, i Bryne Kunstforening. Undertegnede gleder seg til å oppleve resultatet av samarbeidet mellom de to dyktige Vestlandskunstnerne – hvis det fremdeles er lov å si om en utstilling på Jæren, i Rogaland.
Kunstrådgivning – folkelig kunst og kuratorkunst Enkelte nordmenns fordommer mot kontemporær kunstkan muligens komme av at de vurderer den som et bilde, for eksempel ser de nyere kunst opp mot de nasjonalromantiske maleriene på Nasjonalgalleriet. Et kunstverk laget i 2017, kan og burde ikke sammenlignes med et av Adolph Tidemans gullaldermalerier, fra 1850. For de som har fulgt tendensene i kunstfeltet er dette innlysende – nye generasjoner kunstnere konsentrere seg mer om det konseptuelle. De befinner seg ikke i salongene, og har ofte flyttet ut av gallerirommet. Hovedsakelig fremmer kontemporær kunst gjerne en idé eller stiller spørsmål.
Alle kan bidra til et fritt kunstliv. Å samle kunst er å ta samfunnsansvar”
-Anne Christine Kroepelien, advokat og kunstsamler tilBergens Tidende
I det kunstneriske programmet ved Kunsthall Stavanger kommer de sterke kontemporære strømningene til syne. Kunsthall Stavanger tilbyr selvsagt estetiske og sanselige opplevelser, likt hvordan et oljemaleri fra nasjonalromantikken kan berøre oss. Men kunsthallen legger mer vekt på deltakelse – det å skape undring, samt trigge de besøkendes fantasi. Kunsthallen gir rom for tverrestetisk samhandling, så vel som pedagogisk, sosial og politisk utfoldelse. I dagens samfunn – med fremvekst av massemedier – er vi vant til å se bilder i et høyt tempo. Kontemporær kunst krever mer tid, og som betrakter blir man mer bevisst detaljene i øyeblikket.
Visjonen tilArtsync Kunstrådgivningerå minske avstanden mellom den såkalte kuratorkunsten og vanlige folk, å skape grobunn for en energisk base av kunnskapsrike kunstsamlere på Sør-Vestlandet, samt å bidra til at næringslivet engasjerer seg mer og innlemmer kunstiorganisasjonen. Skal et foretaks kunstengasjement bli tatt alvorlig, og bli oppfattet som noe mer en ren omdømmebygging må man være i stand til å formidle en artikulert oppriktighet. Artsync Kunstrådgivning legger til rette for en profesjonell håndtering, av foretakets kunstsamling og bedriftskunstforening.
De siste årene har næringslivsledere hatt et økende fokus på å uttrykke seg selv gjennom storytelling og strategisk kommunikasjon. Ved å invitere kunstnere inn i organisasjonen kan kommunikasjonen til virksomheten – for interne og eksterne formål – bli mer helhetlig. Firmaets ledelse, ansatte og interessenter vil kunne formidle hva de står for og hvem de er, på en rikere og mer dynamisk måte.
For utenforstående er god formidling av samtidskunsten avgjørende når man skal forsøke å bli med inn i kunstnernes forskjellige tankesett. Slik det er i dag, fremstår interessant samtidskunst i for stor grad som et felt som primært er møteplass for den lille kunstverdenen selv. På den ene side blir kunstnerne glade for å bli «sett», på den andre siden er redselen der for å virke for «kommersiell». Artsync kunstrådgivning tilbyr prosjektledelse der den kunstneriske kompetansen skal benyttes i samhandling med andre ikke-kunstneriske aktører.
Kundene er på jakt etter den personlige, kanskje litt odde historien. Kunst blir jo ofte bedre av de personlige historiene, og fortellingene rundt kunstverkene. Man liker jo det. Det personlige møtet, og historien rundt det de har investert i.”
-Kunstformidler/rådgiver
«Kunstens tjener – tjener på kunsten?» er tittelen på masteroppgaven til UiO-student Vibeke Hellemann Berg. Masteroppgaven i sosiologi berører problemstillingene rundt kunstnernes bevissthet rundt det at en kunde kan ha store forventninger til f.eks. et utsmykningsoppdrag, og at det settes krav om ryddighet i forhold til økonomi og administrasjon. Samtidig som idealet om den subjektive oppfatningen av kunstnerisk frihet ikke er til å rokke. Masteroppgaven inneholder flere dybdeintervjuer med anonymiserte aktører i kunstbransjen. Videre fokuserer Hellemann Berg på de praktiske sidene for yrkesutøvelse, samt etablerte kunstneridealer. Det fortelles om et ønske om å selge mer kunst, samtidig som det er usikkerhet knyttet til hvordan dette skal gjøres.
Jeg kunne ikke skapt kunst på bestilling for private oppdragsgivere. Det ville blitt for mange kompromisser. Jeg har ikke den samme tilliten til private oppdragsgivere.”
Kunstens vei er tornefull – også for kunden. Utgangspunktet for bedriftens kunstprosjekt burde være å få til en verdig samhandling, og et pålitelig samarbeid. Fra kunstnerens ståsted knyttes det risiko til det å arbeide for penger som kan knyttes for nært opp til et kommersielt marked, og som er forbundet med redusert legitimiteten mht. idealene om kunstnerisk autonomi. For eksempel ønsker bedriftene seg ofte at kunsten skal ha en sterk visuell tilstedeværelse – at den skal synes, og aktivt stille spørsmål. En av kunstnerne som bidrar i utredningens intervjudel ordlegger seg slik, om oppdragskunst:
Det kan være inspirerende, triggende, at du får noen føringer som går på sted og tema. Dialogen med kunden trigget meg til å tenke nytt. En del rammer i et utsmykningsprosjekt kan virke triggende.”
-Utøvende kunstner (f. 1978)
Det handler også om integritet, hvis man skal få høyt respekterte, yngre kunstnere til å gjøre denne typen oppdrag. Man må være godt forberedt, og det er en stor fordel å vite hvilke problemer og muligheter som opptar partene fra kunstprosjektets start- til sluttfase. Kunstnermyten, om kunstneren som uberørt, både økonomisk og av fellesskapets normer og regler, med et medfødt, genuint talent kan virke noe arkaisk på 10-tallet. I dag vokser det frem nye kunstnerroller, blant nye generasjoner, hvor det er legitimt å utnytte tverrfaglige samspillseffekter, samt forholde seg til både et marked og staten for å skaffe seg inntektskilder.
For at bedriftens kunstprosjekt skal fungere burde det grunne i en genuin interesse for kunst, og ikke være avsondret til kun å handle om omdømmebygging. Ved private samarbeidstiltak gjelder det å holde prosjektet åpent, og la kunstneren bestemme innfallsvinkel samt tilnærmingsmåte. Oppdragsgiver burde legge til rette for å ha så få forhåndsdefinerte begrensninger som mulig, mens kunstneren burde belage seg på en åpen dialog i møte med næringslivsaktørene. Til slutt skal begge parter oppleve at den gjensidige gjenytelsen er fair. For å øke sannsynligheten for et vellykket resultat kan bedriften med fordel benytte seg av Artsync Kunstrådgivning’s tjenester.
Utsmykkingen «A Poem for The Elements» av Margrethe Aanestad, på Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet UiS. Prosjektleder:Artsync. Fotograf: Jan Inge Haga 2016
Fotografiet øverst i bloggposten er fra en utstilling med billedkunstner Robin Danielsson, Oslo 2016. Foto: Gjengitt med tillatelse www.robindanielsson.tumblr.com, takk til Kunstnerforbundet.
For å se flere kunstverk av Robin Danielsson, tilgjengelig for kjøp/leie, besøk Artsync’s nettgalleri
Kilder: ■ «Kunstens tjener – tjener på kunsten? – kunstneridealer og praksis» masteroppgave i sosiologi, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, 2006 [internett]. Tilgjengelig fra: https://www.duo.uio.no/handle/10852/15598 [Nedlastet 12. oktober 2016], ■ «Prosessledelse og innovasjon – en litteraturstudie» masterutredning i Strategi og ledelse ved Norges handelshøyskole, 2013 [internett] Tilgjengelig fra: https://nva.sikt.no/registration/0199144d3943-3ebfba69-3e76-47cf-be7a-f9cc5ffce52b[Nedlastet 15. januar 2026] ■ «Some observations on commitment and dialouge” – skrevet av billedkunstner, kunsthistoriker, kurator og skribent Sissel Lillebostad v/Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen (tidligere KHiB) [internett]. Tilgjengelig fra: https://goo.gl/Pxe3UJ [Nedlastet 13. april 2014] ■ «Organisasjon og identitet» av Gro Kvåle, Arild Wæraas, Samlaget 2007 ■ «Aesthetics at Work» Arne Melberg (ed.) Unipub Forlag 2007