Erik Pirolts hundeskulptur «Naturen er så sabla åndelig» har kommet til sin rett i Bommen, på Båly – Spangereid. Den nesten fem meter høye, ulende hunden, står i silhuett mot Njervesfjorden og himmelen. Plasseringen av skulpturen, mellom Under og Krågevika, ble avgjort av kunstneren i samarbeid med det nyoppstarta visningstedet for kunst i naustet på Bjoholmen.
Kunstner Erik Pirolt, i Bommen på Båly – Lindesnes. Foto: Bjoholmen – Artsync 2022
Skulpturen viser oss den dyriske naturen, kraften og villskapen”
-Erik Pirolt
Erik Pirolt (f. 1977) er en idébasert kunstner fra Kristiansand. Erik jobber eksperimentelt med mange ulike materialer og teknikker. Alltid med utgangspunkt i en tanke eller idé, benytter Pirolt virkemidler som humor, eksistensielle temaer, materialvalg, formbevissthet og poesi. Slik har han fordypet seg i et bredt spekter av materialer, teknikker og medier, og har gått i mange tematiske retninger. Pirolt er utdannet kunstner ved kunstakademiet i Trondheim og i Oslo. Han har stilt ut en rekke steder, som Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal, Kristiansand Kunsthall, TM51 i Oslo, og har gjort mange utsmykningsprosjekter.
Den mosekledde hundeskulpturen er del av sommerens kunstutstilling i naustet på Bjoholmen.
Ulehund, eller Naturen er så sabla åndelig, var vinteren 2022 del av Bane NOREiendoms Rom for kunst. Et kunstprosjekt i det offentlige rom på Oslo S – Jernbanetorget.
Ulehund – naturen er så sabla åndelig, i Bommen på Båly – like ved restauranten Under. Kunstner: Erik Pirolt. Foto: Kjartan Lindland
Explore the Collection, med varighet fra 24. juni til 15. september 2022, var en utstilling med et utvalg verk fra en privat samling. 🌊🦋
Utstillingen bestod av 11 kunstverk, med anerkjente kunstnere innenfor ulike teknikker og format: skulptur, fotografi, digital kunst, NFTs, lerret, maleri, kollasj, tegninger, prints og kunstbøker.
Utstillingen underholdt, skapte dialog og bidro med overraskende, estetiske opplevelser – på for noen, et uventet sted. 🦐🐚⛵🌻 Takk til publikum i skjærgården på Båly. 🌞
Vi tar sikte på å ha nye utstillinger i naustet. 💫✨ 🔭
Man må våge å være åpen i møte med samtidskunst, ta seg tid, og stille seg selv noen enkle spørsmål. Slik kan man unngå den kjipe følelsen av å ikke fatte og begripe hva kunstverket sier en. I møte med ny kunst kan det være klokt å la spørsmålet om hvorfor noe er kunst ligge, og heller starte med å spørre seg selv:
▪ Hva er det jeg ser? ▪ Hvordan merkes det på kroppen? ▪ Hva får kunstverket meg til å tenke på?
Det er selvsagt slik at jo mer man setter seg inn i et kunstverk, jo mer spennende blir det. Men du trenger ikke føle deg dum om verket ikke sier deg noe – det er muligens et dårlig kunstverk.
*Kimberer er et dansk skjellsord, og tittelen på videokunstverket til danske Niels Pugholm «Kimberer/About Marius». Det er også navnet på en person tilhørende et germansk folk fra Jylland som angrep Romerriket, og ble slått, år 102 f. Kr.
Bakgrunn. Jeg befant meg på Kunstforeningen Gl. Strand i København. EXTRACT-utstillingene fremmer ung internasjonal kunst, og verkene varierte mellom installasjon-, video- og billedkunst. For min del var det videoverket Kimberer, av den danske kunstneren Niels Pugholm (f. 1983), som gjorde størst inntrykk.
Niels Pugholm vokste opp i den danske byen Skive. Fra barndommen husker han godt den reserverte naboen Marius. Niels er blitt voksen da den gamle naboen dør. Siden det ikke er noen etterlatte rydder folka i nabolaget ut av leiligheten. Kunstverket Kimberer forteller livshistorien til Marius i flere lag. Det består av lysbilder på storskjerm, lydspor avspilt via høretelefoner, tekst på A4-ark, samt flere intervjuer.
Hva ser jeg? Storskjermen, midt i rommet, er vendt mot inngangen. De gamle stillbildene av folketomme alpelandskap skifter i et langsomt, meditativt tempo. Historien om tyskerungen Marius er trist, og de mystiske fotografiene er til å undres over. Videre blir fortellingen knyttet opp i en historisk og medmenneskelig kontekst som skaper en egen spenning.
På den andre siden av lerretet, lengre inn i rommet, er videointervjuene. Her forteller naboene hvordan de husker Mauris og moren. På denne måten tilnærmer Pugholm seg livet til Marius fra flere vinkler.
Hvordan merkes det på kroppen? Sammenlignet med maleri og skulptur krever videokunst mye oppmerksomhet av betrakteren. For å gjøre seg opp en mening om hva kunstnerens intensjon er må man gjerne både se film, høre på lydopptak, lese tekst og bevege seg rundt i gallerirommet. Den høye graden av fordypning skaper en sterk relasjon mellom betrakter og kunstverk.
Niels Pugholm er en mesterlig storyteller, og skjebnen til Marius går inn under huden på en. De personlige (muligens halvt oppdiktede) erfaringene og visuelle elementene fra livet til Marius formidler hvem han var, og hvordan han møtte omverdenen. Etter utstillingen satt jeg igjen med en følelse av å ha skaffet meg en personlig erfaring – slike oppstår normalt bare ved egenopplevde ting.
Hva får kunstverket meg til å tenke på? Kimberer består egentlig av tre fortellinger: (1) Niels Pugholm om Marius og moren; (2) Marius og moren om omverdenen og; (3) intervjuene med menneskene i nabolaget, om Pugholms fortelling.
Kunstnerens egen versjon, om Marius og hvorfor han ble den han ble, oppfatter jeg som kunstverkets subjektive side. Versjonen til Marius og moren beskriver hvordan de opplevde sin tilværelse, samt antyder hvorfor de utviklet sine “overlevelsestaktikker”. Mens naboenes fortellinger assosierer jeg med begrepet kollektiv hukommelse.
I Kimberer avsløres flere motstridende påstander, og research avdekker et kompleksfylt forløp. Kan deler av historien ha blitt fortrengt, eller unngår folk å fortelle sannheten? På den ene side er den kollektive hukommelse ofte upresis og selektiv. Mens individuelle fortellinger kan være basert på livsløgn. Livsløgnen – bevisst eller ubevisst – kan holde oppe et menneske som ellers ville gått til grunne. Flertydigheten i kunstverket gir rom for ulike tolkninger.
Til slutt. I resepsjonen, på vei ut, spurte jeg etter Kimberer-teksten. Da fikk jeg rede på at vinneren av Extract Young Art Prize 1Juryen bestod av: Michael Elmgreen, Anders Kold, Laurence Sillars og Helle Behrndt. var, ja nettopp, Niles Pugholm. Senere den uken fikk jeg også høre at Kimberer vant publikumsprisen. Flere hadde tydeligvis blitt grepet av videokunstverkets allmenngyldige og medmenneskelig nerve.
Forestillingen om at samtidskunst kun er for de innvidde, og at man ikke får noe igjen av å se kontemporær kunst, uten masse forkunnskap, er feilaktig. Ved neste besøk til et kunstgalleri eller utstilling, still deg selv tre spørsmål: hva er det jeg ser? hvordan merkes det på kroppen? og hva får kunstverket meg til å tenke på? 2Poul Erik Tøjner (2012): LouisianaABC Behold et åpent sinn – du risikerer å ende opp med en kunstopplevelse for livet.
For å se flere kunstverk av Niels Pugholm, tilgjengelig for kjøp/leie, besøkArtsync’s nettgalleri.
I. Kunstopplevelsen Intuisjonen min ville ha det til at dette var en knallbra utstilling.
Jeg befant meg på kunstmuseet fordi vi ikke fikk se Bill Violas videokunst ved forrige besøk, fordi jeg manglet hørselvern til minsten. Denne gangen hadde vi forberedt oss på den nye media kunsten, og i mellomtiden var en ny billedkunstutstilling hengt opp i den lyse storsalen.
Siden kunstvideoen ble vist innerst i utstillingslokalet gikk vi først forbi alle bildene til Roald Kyllingstad. Violas videoinstallasjon Tristan’s Ascension, som muligens noen av folka bak SIC eier, ble engasjerende fortært av eldstemann mens minsten utålmodig, ble mer og mer lysten på å teste ut krypeferdighetene ute i det folketomme museet.
Der ble det mye gjenlyd da far og sønn gjorde entré blant marmorerte museumsgulv og gipsdekte lett- samt museumsvegger. Moro var det også da senior familiemedlemmet løftet blikket og oppdaget pastellmaleriene med detaljrike motiver hentet fra folketomme kjøpesentre, parkeringshus, handlegater og lottotrekningen som blir vist direkte på NRK1.
Dette kunne fort ende opp som en ny favorittkunstner, og det av flere grunner:
Motivvalg og nitid håndverk minnet meg om tematikk og metode jeg selv var opptatt av som ung kunststudent.
Fascinasjonen min for fotorealisme og maleriene av Gerhard Richter som jeg så for første gang i Oslo på slutten av 1990-tallet og i København 17. mai 2000.
Kyllingstads billedkunst er nært beslektet tyske, men også amerikanske kunstretninger f.eks. Richard Estes.
Bildene på utstillingen hadde ingen elementer i komposisjonene som stakk seg ut og stjal oppmerksomhet fra helheten. Øynene mine vandret rundt, og alle gjenstander; skygger, bakgrunner og speilreflekser, virket like gjennomarbeidet, samt prioritert tidsmessig av kunstneren.
Videre er ofte speilbilder fra vindus- eller metalloverflater med i komposisjonene til Kyllingstad. Dette er en naturlig del av motivet siden kunstneren bruker fotoapparatet i nærheten av f.eks. butikkvinduer, bilspeil, skinnende glass og varer på utstilling, eller ved den runde glasstombolaen, når skal utforske omverdenen og finne inspirasjon til produksjonen av pastellmaleriene tilbake i atelieret.
Forskjellige skribenter synes å mene at Kyllingstads gjennomgående tematikk er kulturkritikk. Jeg er enig i tolkningen av motivverdenen inn i en industrialisert melankolsk kontekst – at butikkvinduene kan være symboler på nåtidens templer – med tilbedelse av varehandel og konsum. Kunstneren selv vil ikke begrunne motivvalgene sine i noe videre forstand.
Selv sier Roald Kyllingstad at han er opptatt av rytmen i bildet, og det intuitive når velger motiv.”
Kunstnerens fordypninger i optiske fenomen, blant dagligdagse miljøer – der folk flest bare skynder seg forbi – får meg til å undres, og stoppe opp ved kunsten. Utstillingen hadde da også fått det passende navnet Refleksjoner. De utydelige, noe duse speilbildene i for- eller bakgrunnen – av f.eks. kunstnerens hånd som holder fotografiapparatet eller menneskeskikkelser – minner meg om arbeidene til László Moholy-Nagy.
Ifølge filosofen Immanuel Kant skal ikke kunst tjene noe formål, kunst er et fenomen og ikke et objekt. Prøysseren som levde i det 18. århundre lagde et skille mellom kunstverk og nytte-objekt.
Denne definisjonen, og selvfølgelig utallige teoretiske forgreininger, står sentralt i fremveksten av nåtidens kunstprosjekt.
II. Kunstervervelsen Senkapitalistiske tommelfingerregler for den kunstneriske virksomheten om å motstå profitt, fornekte alle kommersielle verdier, og omforming av kunst til underholdning er muligens gammeldags. Men de fleste kunstnere lager ikke kunsten med tanke på å selge den i et marked. Det er som regel andre beveggrunner for kunstproduksjonen – selv om jeg av og til begynner å lure. (Enkelte av de som som titulerer seg kunstnere i dag virker mistenkelig markedsbevisste.)
Førstnevnte innfallsvinkel gjelder desidert kunstneren Roald Kyllingstad. Kunsten hans har nok aldri vært noen «salgsmaskin» i privatmarkedet, og det har heller ikke vært tilstrebet.
Kunst, med sine sanseinntrykk og ulike betraktningsmåter, er et høyinvolveringsprodukt. Med det mener jeg at i forkant av et kunstkjøp er det ofte en aktiv prosess, som forutsetter relativt høy grad av involvering og tankevirksomhet. Når det kommer til opplevelsen av kunst er det hele, på samme tid veldig subjektivt og personlig. Folk har vidt forskjellig smak og innfallsvinkler.
Mye av grunnen til at jeg tar meg god tid til å reflektere over kunstkjøp-avgjørelsen er selvsagt det høye prisnivået på mye av kunsten som er til salgs. Jeg vil nødig sitte igjen med følelsen av å ha blitt ført bak lyset etter en «storhandel». I motsatt ende av skalaen finnes lavinvolveringsprodukter, slik som f.eks. våre hastige beslutninger i ti-kronersmarkedet på den lokale dagligvarebutikken.
En kjent strategi for en risikoavers kunstsamler er å konsentrere seg om kunstnere som har oppnådd en viss anerkjennelse, og har et betydelig track record. Dette er kunstnere som scorer høyt på kriterier for fremtidig verdisetting og impactprediksjon, dvs. at kunstneren mest sannsynlig vil havne i en fremtidig nasjonal kunstkanon. Roald Kyllingstad er, etter min mening, en sånn kunstner. Han scorer høyt på objektive kriterier, f.eks:
Nasjonale museumsinnkjøp
Separatutstillinger
Anerkjennelse blant kollegaer
Innkjøp til private kunstsamlinger
En snau måned etter kunstopplevelsen på Stavanger kunstmuseum søkte jeg opp kunstneren på Gulesider.no. Senere den uka ble jeg invitert oppom atelieret i Stavanger, Auglend. Et av pastellmaleriene jeg hadde bitt meg merke i på den retrospektive utstillingen var fremdeles i kunstnerens eie. Kyllingstad – som opprinnelig er fra Sandnes – gikk med på å selge meg kunstverket. Det henger nå hjemme på veggen, og har allerede skapt flere livlige diskusjoner av ulik karakter her i stua og rundt spisebordet. Kunstverket begeistrer både eier og gjester.
– «Å lese kunst som ei åpen bok» I tidlig ettermiddagssol, en sen mai-dag, ble sommerens festspillutstilling åpnet, med HM Dronningen høytidelig tilstede. Kunstverket bringer de tilstedeværende inn i den skapende handlingen ved å konfrontere enkeltindividet og storsamfunnet med dagsaktuelle problematiske utfordringer, og dets verdifundament. Mens kunsthallen står tom blir folk i farta utenfor, ved Lille Lungegårdsvannet, møtt med den materialiserte, relasjonelle festspillkunsten (Vima).
Kunstverket og kunstopplevelsen, som er en blanding av installasjon, performance og idébasert kunst, er livsbetinget samhandlingen med betrakteren. Fortellerstilen til kunstneren gjør at uten interaksjon med publikum ingen kunst, og – mest sannsynlig – uten festspillkonteksten, samt kunstinstitusjonens legitimering, ville ikke kunstproduksjonen hverken vært praktisk gjennomførbar eller blitt anerkjent som kunst av samtiden.
Til en forandring er det helt tydelig at denne kunstneren ikke kun bruker kunsthistorie som kilde, men både den økonomiske- og samfunnspolitiske historien. Årets festspillkunstner våger å ta kunsten ut av den ofte navlebeskuende, metakunstbejagede fallgruven til tidligere konsept- og idébaserte installasjonskunstnere satt til det prestisjefulle oppdraget. I motsetning til Per Barclays kunstinstitusjonskritiske installasjon fra 2001 – med stønne- og prompelyder, samt en amok motorsag i kjetting, inne blant kunsthallens hvitmalte vegger – hever Heier blikket og tar kunsten ut i friluft.
Heier forsøker å vise at kunsten har en uavhengig plass på utsiden av den gjeldende markedsøkonomiske samfunnsorganiseringen. Videre distanserer kunstneren seg fra det bestående, og vil ikke gå med på at kunsten er en medløper til de maktstrukturene og godt innarbeidede normer, samt konvensjoner som de fleste av oss forholder oss til – om ikke via teoretisk innsikt. Det kompromissløse er synlig via et alternativt kunstnerblikk samt higen etter kunstnerisk autonomi. Det føles friskt med et så utadvendt, ambisiøst og samtidig ikke-samlebart, men utgiftstungt kunstprosjekt.
For de som ønsker å «lese kunsten», utover selve skue i nærheten av Festplassen i Bergen, samt ytringene fra begivenhetens deltakere; journalisters egne meninger; samt intervju med Heier; bloggere; kunstkritikere; og word of mouth, blir noen av kunstverkets historier servert i en offisiell bokutgivelse. I tekstform materialiseres kunsten i en innbunden bok publisert samtidig med åpningsperformancen. Tekstene er til hjelp for å forstå Heiers kunstneriske blikk, og arbeidsprosess, som førte frem til de begreper det helhetlige kunstverket omhandler, samt de visualiserte narrativ: video av performancen Diamant fra 24. mai, og installasjonen Vima bestående av deler fra en vraket fisketråler. Tekstene i Surplus-boka er skrevet av kunstneren selv, en ikke akkurat mediesky sosialantropolog (Hylland Eriksen), en kurator, en italiensk økonom, en kunsthistoriker og kunstkritiker – men ikke forvent å få servert noe alternativ til samtidens kapitalistiske system.
Til Morgenbladet uttaler Heier:
Problemet med vår tids økonomiske system er at det innebærer et sett med kategorier som oppleves som altfor stramme. Det håndterer ikke annerledeshet …”
Og; i selve performance-talen utenfor Bergen kunsthall 24. mai:
Økonomi dominerer verden med sin effektivitet(…) Menneskeliv teller ikke når målet er å sosialisere tap for å privatisere profitt” Lenke til Vimeo
Jeg vet ikke hvem som er blitt spurt om å bidra i antologien, eller eventuelt har takket nei, men siden kunstneren selv mer enn antyder at hovedfokuset i den relasjonelle, narrative utstillingen dreier seg om økonomi, kunne det med fordel blitt inkorporert noe tekst fra en norsk økonom – slik som f.eks. Alexander W. Cappelen, professor i etikk ved institutt for samfunnsøkonomi på handelshøyskolen i Bergen – NHH.
I intervjuet, som Heier gir til Kunstforum, kommer det da også frem at kunstneren synes det hun kaller det kapitalismekritiske, blir fremelsket av mange samtidskunstnere uten at de egentlig vet hva prater om. Selv gir hun uttrykk for å ville gjøre kritikken mindre ineffektiv. Videre at hun som kunstner ikke vil kunne være fullt ut autonom, men lover å strekke seg mot det.
Flere kunstnere er drevet, til en viss grad, av uttrykks-tvang. Og tankelivet som speiles i kunstproduksjonen til Heier virker reflektert og stiller viktige spørsmål – om noe vagt «formulert». Kan diskurs og kritisk potensial føre til at Marianne Heier går seirende ut av konkurransen om å utsmykke nybygget ved Norges handelshøyskole? Nybygget skal stå ferdig i april 2013. Hvem av de fire KORO-utnevnte kunstnerne som får realisert kunstprosjektet sitt i Helleveien lanseres først 20. juni 2012.
Selv om Surplus ikke er kommersiell i den forstand at kunstsamlere, slik som f.eks. HM dronning Sonja, kan erverve kunstverket – er det ikke umulig at noe liknende kan utsmykke den vitenskapelige høyskolens nye vandrehall, eller uteområde.