Knut Åsdam (f. 1968, Trondheim ) anvender film, video, fotografi, tekst, lyd, installasjoner og arkitektur i sitt kunstnerskap. Livet i dagens urbane samfunn er et tilbakevendende tema i Åsdams kunst,Wikipedia.
Et avansert søk i databasen til artprice, på den norske kunstneren, taler for en positiv utviklingen mht. Åsdams innflytelse og gjennomslag i kunstmarkedet. Den såkalte forbrukertillitsindeksen – Art Market Confidence Index – indikerer at den utholdende og kompromissløse norske kunstneren vinner «markedsandeler».
Karrieren til Åsdam har gjort noen krumspring, og oppmerksomheten fra profesjonelle kunstsamlere og visningssteder – slik som nasjonalgallerier, kunstbiennaler, Tate Modern og Astrup Fearnley – har de siste årene økt kraftig. Gjennombruddet til kunstneren kom allerede i 1995, da han, som nyutdannet fra kunstakademiet i New York, lagde det sagnomsuste videoverket Untitled: Pissing (Video, colour, no sound, 50-70 second sequences. 30 min). Indeksberegningene til analysebyrået artprice, tilsier at Åsdam hadde sin forrige peak i markedet rundt 1999, mens han nå, i 2016, igjen er etterspurt blant det kunstinteresserte, internasjonale publikum.
Diagrammet viser utvikling mht. historiske auksjonsresultater, omsetning og utstillingsvirksomhet – track record 1990–2016. Bildelisens: B. Kunsthandel
Grafen over er beregnet ut ifra tilgjengelig statistikk fra auksjonshus, gallerier og utstillingssteder. Artprice benytter seg også av kvalitative intervjuer med betydningsfulle ‘tastemakere’ i kunstverdenen – slik som museumsdirektører, kuratorer og samlere. Svingningene indikerer folks relative begeistring for kunstnerskapet til Åsdam, samt markedets etterspørsel, og tiltroen til kunstnerens grad av ‘impact’.
Ifølge artprice’s Art Market Confidence Index, toppet impact-resultatet til Knut Åsdam seg rundt 1999. Det var samme året som kunstneren representerte Norge på Veneziabiennalen. Utover 2000-tallet falt derimot Knut Åsdams indeks-score, mens han de siste seks årene har hatt større uttelling. I 2016 scorer Åsdam hele 20,9 på artprice-indeksen.
I 2011 flyttet kunstneren hjem til Norge, og han har de siste årene hatt en rekke kunstprosjekter i Norge og internasjonalt. Han har bl.a. stilt ut på Astrup Fearnley Museet, Museet for Samtidskunst, Kunsthuset Kabuso, Bergen Kunsthall og Sørlandets Kunstmuseum. Knut Åsdam bor og jobber for tiden i Oslo. I oktober 2016 gjester han Arctic Moving Image & Film Festival i Harstad.
I norsk målestokk var Gunnar Sigmund Gundersen en nonfigurativ pionér. Min fascinasjon, for den avdøde kunstneren, startet i 1997. På den tiden beveget jeg meg frem og tilbake mellom grafisk design, reklame og kunstneriske uttrykk rettet mot galleriveggen. Jeg befant meg i Tønsberg, og det store sceneteppet, samt de offentlige veggutsmykningene av Gunnar S, i Vestfolds hovedstad, gjorde sterkt inntrykk.
Gunnar S. Gundersen er for ettertiden kjent for sine bidrag til norsk Op Art og konstruktivisme – inspirert av italiensk futurisme og den tyske Bauhaus-skolen. Formspråket hans var preget av en streng analyse, enkle former og farger – vektlegging av det gyldene snitt og romlighet – der hovedtyngden lå på en rytmisk gruppering av elementene. 1Kilde: Store norske leksikon, www.snl.no
Profil: Gunnar S. Gundersen, født i 1921, i Førde, Sogn og Fjordane. Han gikk på Statens Kunstakademi under Aage Storstein i årene 1947-48, og debuterte på Høstutstillingen i 1947. Tre år senere, i 1950, stilte han ut i Kunstnerforbundet. Gunnar S. deltok på ca. 25 kollektivutstillinger i Europa, Brasil og USA. I 1968 representerte han Norge på Venezia-biennalen. Kunstneren dekorerte flere bygninger omkring i Norge, og han er representert i bl.a. Rolf Stenersens Samlinger, Henie Onstad-samlinga og Nasjonalmuseet. Gunnar S. døde, i Bærum, i 1983. 2Kilde: www.sffarkiv.no
Serigrafi, eller silketrykk, er en grafisk teknikk som opprinnelig stammer fra Japan. I USA på 1960- og 70-tallet ble teknikken mye brukt, og fikk sitt kommersielle gjennombrudd med kunstnere som Andy Warhol og Roy Lichtenstein. I dag er det særlig gatekunstnere som omfavner teknikken, med kunstnere som Banksy og Shepard Fairey i spissen. Motivet belyses på en silkeduk, maling dras over duken og man får et avtrykk på papiret. Teknikken er tidkrevende, da man kun får printet en farge om gangen. På den annen side har man mange muligheter og trykkene holder høy kvalitet med svært lang holdbarhet. 3Kilde: TEMA, www.temakunst.no
De seneste årene har bildene til Gunnar S. økt i popularitet. Analysen over er basert på innsamlede data fra norske og utenlandske auksjonshus. De aller fleste av Gunnar S´ grafiske blad er signert under bildet, og har opplysninger om trykkets nummer samt opplagets størrelse. Dersom det f.eks. står; 10/20, betyr det at det i alt er laget 20 trykk, og at det angjeldende er nummer 10. Står det «prøvetrykk», eller «E.A.», betyr det at trykket er tatt før platen er helt ferdig bearbeidet.
Milepæler, de siste ti årene, mht. formidling av kunstnerskapet:
2006: Retrospektiv utstilling med Gunnar S. Gundersen på Henie Onstad kunstsenter.
2014: Nasjonal museet – Impulser i norsk kunst 1957–75 – arbeid av Gunnar S. var representert i utstillingen
2015: Retrospektiv utstilling hos Blomqvist Kunsthandel i Tordenskioldsgate
Historisk har visuell kultur bidratt til å løfte frem betydningsfulle tema for samfunnsdebatt og refleksjon. Gatekunst har potensielt denne kritiske slagkraften, men i takt med kommersialisering av kunstfeltet, viskes det genuine uttrykket ut. Er gatekunsten i ferd med å bli vår nye «Elg i solnedgang»? Gatekunstnernes grafiske arbeider overført til lerret og papir kan fort virke litt ufrivillig komisk og malplassert – spesielt når det pent monteres på salgsveggene. Klarer de å beholde sitt opprørske image i prosessen med å gjøre kunstarten om til en handelsvare, mon tro? Motsetningene som oppstår fra dualiteten; hvitmalte gallerivegger og gateopptøyer, svekker assosiasjonene til kunstretningens anti-autoritære konsept.
Gatekunstnerne burde unngå å bli for fort «voksene», og vrake sitt opprinnelige samfunnskritiske, samt satiriske uttrykk. Når gatekunstnerne beveger seg vekk fra kunstretningens opprinnelige idé, ender det fort opp som folkelig «finkultur» – eller kitch. Til tross for gatekunstmiljøets mange mislykkede forsøk – på å mestre overgangen fra nattlige graffiti raids til tradisjonelle gallerier – klarer noen av dem å beholde et dynamisk, lekent og kritisk uttrykk.
Dot Dot Dot, «Napoleon» (2013). I glass og ramme samt gatekunst Oslo. Første separatutstilling, «While you slept», på Skur2 sommeren 2014. Foto: FlatFiles.org
Fremveksten av gatekunstmarkedet.Graffitikunsten vokste frem i New Yorks fattige bydeler, på 1970- og -80-tallet, som en del av hiphop-kulturen. En ungdomskultur som bestod av rap-musikk, breakdance og graffiti (Kunsthistorie.com). Siden det er straffbart å spraymale private og offentlige bygg med uønskede sjablong– og graffitibilder, holdt gatekunstnerne identiteten sin skjult. For fem-seks år siden dukket kjente gatekunst-motiver fra Bergen opp på nas jonale og internasjonale kunstauksjoner. Bildene var ofte kreditert artistnavnet Dolk. Bystyret i Bergen vedtok i 2011 en plan for «satsing på graffiti og gatekunst som estetiske uttrykk» (Byrådssak 125/11).
Tidligere lagde Dolk enkelte stedsspesifikke verk for bl.a. utelivsbransjen, mens dagens stensilprints tilbys på utallige nettsider med onlinesalg og auksjoner. Det selges gatekunst i alle forskjellige teknikker og prisklasser. Dolk selger både stensilmotiv på store lerret og nummererte prints. Førstnevnte med priser fra kr 100 000, mens de nummererte trykkene – fra fire, såkalt «limited edition», og opp til 400 eksemplarer per stensiltrykk – går for mellom ni og 30 000 kr. Fargeserigrafiet «Mushroom Girl» tilhører sistnevnte kategori, og er trykt opp i 250 eksemplarer. Den 2. juni 2014 ble det ene av bildene, 170/250, solgt for kr 15 600 (inkl. avgifter), på en nettauksjon. 1Økonomisk blir da regnestykket, mht. stensil nummer 170 av totalt 250: 250 eks. x 15 600 kr. Dvs. at brutto verdi på denne ene stensil-serien kan estimeres til rundt fire millioner kroner .
Medie- og markedsanalyse.Grafene i diagrammene under indikerer utstillingsfrekvens, omsetning og prisutvikling mht. et utvalg norske gatekunstnere – pluss britiske Banksy. Ved å betrakte grafene ser man at gatekunst har hatt en eksponentiell vekst med hensyn til markedseksponering de siste årene. Den vannrette aksen er tids-variabelen, mens den loddrette er mengde publisitet i det det nasjonale nyhetsbildet. Videre er de halvårlige statistiske beregningene delt inn i to kategorier: Figur 1 fokuseres på etablerte gatekunstnere, mens figur 2 på «up-and-coming»-profiler fra gatekunstmiljøet.
Siden starten i 2007 og 2009, har mediedekningen av norsk gatekunst, i papir og på nett, i gjennomsnitt økt med rundt 50 prosent årlig. Mest omtalt i 2013 var Dolk, f. 1979, med 152 artikler, mens engelske Banksy, f. 1974, lå like bak med 148 treff. De norske gatekunstnerne blir i all hovedsak omtalt i dagspressen på Vestlandet, mens den engelske gatekunstneren Banksy kan skilte med like mange treff i Oslo-regionen.
@MotVeggen: blogg og fotodokumentasjon fra gatekunsthovedstaden – motveggen.com
Datamaterialet er fra norske aviser og tidsskrift, men analysen sier ingenting om journalistisk sjanger eller i hvilken avis/tidsskrift omtalen stod på trykk. 2Begge disse to faktorene vektlegges tradisjonelt sterkt i kunstneriske miljø, og begge har betydning for kollegial anseelse. Videre gjøres det heller ikke noe forsøk på å differensiere på positiv og negativ omtale – det er kun volum som fremkommer av grafene – og alt fra leserinnlegg, kronikker, annonser samt generelle kommentarer er tatt med.
Veien videre. Kunstnere og intellektuelle burde bidra til nyutvikling og refleksjon – gjerne være premissleverandører for nødvendige sosialpolitiske og kulturelle forandringer. Street Art-miljøet står overfor en prøvelse: Premissene for å skape kunst av god kvalitet står i konflikt med masseproduksjon av stensiler og lettjente penger.m
Ulike kunstnere og visuelle kunstretninger har opp gjennom tidene formidlet ekte samfunnsengasjement, og bidratt til å løfte viktige kampsaker frem i lyset. 3Fra tiden før 1. verdenskrig, videre til opprørsgenerasjonen 68’erne, frem til den samfunnskritiske Banksy på 2000-tallet. Kunstnere med innflytelse er f.eks. Edvard Munch, Pablo Picasso, Marcel Duchamp, Hannah Ryggen, Joseph Beuys og Banksy. De har alle tatt ansvar, og bidratt til den visuell kunstens skapende anseelse. Eksempler på avantgardistiske kunstbevegelser er: Dada, Fluxus, den norske kunstnergruppen GRAS, konseptualisme, performancekunst osv. Det gjenstår å se om norske gate-/stencilkunstnerne får en vedvarende betydning for norsk åndsliv. Eller om bransjen har forspilt sine muligheter, og ender opp med å bli ubetydelig i kunsthistorisk sammenheng.
Referanser: ♦ Boel Christensen-Scheel, «Idolisering i samtidskunsten» (2005). Tilgjengelig fra: http://morgenbladet.no/kultur/2005/ idolisering_i_samtidskunsten#.U7UXpvl_t8E [nedlastet 14. juni 2014]. ♦ Byrådssak 125/11: Graffiti og gatekunst i kulturbyen Bergen – utredning og handlingsplan for perioden 2011-2015. Tilgjengelig fra: www3.bergen.kommune.no/BKSAK_filer/bksak%5C2011%5CBR1%5C2011060382-3009434.PDF [nedlastet 8. juni 2014] ♦ Geir Haraldseth, «Ja, de penga» (2012). Tilgjengelig fra www.kunstkritikk.no/kommentar/ja-de-penga/?d=no [nedlastet 29. juni 2014]. ♦ Kunsthistorie.com, v/Nina Aldin Thune – tilgjengelig fra http://kunsthistorie.com/fagwiki/Graffiti [nedlastet 5. juli 2014]. ♦ Linda Myklebust, «Gatas Tekstur – Dolks relasjonelle billedkultur» (2008) – masteroppgave v/ Det humanistiske fakultet UiB. Tilgjengelig fra: https://bora.uib.no/handle/1956/4594 [nedlastet 21. juni 2014]. ♦ Peter Bengtsen, «The street art world» (2014) – bokforlag: Media-Tryck. ♦ Wencke Mühleisen, «Kunst med mening» (2006), Senter for tverrfaglig kjønnsforskning UiO. Tilgjengelig fra: http://www.stk.uio.no/om/aktuelt/i-media/2006/kunstmedmening_KK.html [nedlastet 15. juni 2014].
Kunst burde inngå i optimale porteføljesammensetninger. Dette ifølge nyere internasjonal forskning. Denne bloggposten ser nærmere på hvorfor man bør inkludere kunst i en spareportefølje.
Tallknuserne ser på kunst som et særegent aktiva og verktøy for diversifisering og kapitalbeskyttelse, men ifølge undersøkelsen utført av konsulentselskapet Deloitte i 2013 er det fortsatt den følelsesmessige avkastningen som er mest avgjørende for kunstforbrukerne. 1Kilde: Art and Finance report 2013 www.deloitte.com
En rekke studier om det internasjonale kunstmarkedet viser at avkastningen på kunstverk har høyere varians sammenlignet med aksjer, renteinstrumenter og eiendom – dvs. mer tradisjonelle aktivaklasser. 2Jf. tabellen nederst i bloggposten Derfor blir det ofte konkludert med at kunstinvesteringer gir den samme avkastningen som andre aktiva, men til en høyere risiko. Mange forvaltere oppgir dette som årsak for ikke å la kunst inngå i optimale spareporteføljer. 3Et kjent unntak er diversifiseringseffekter, dvs. at kunst som investeringsobjekt kjennetegnes av lav korrelasjon med andre typer “aktiva” samt liten samvariasjon med konsumprisveksten. Dermed bidrar kunst til å redusere porteføljens samlede risiko. Se bloggpost fra nov. 2011: www.kunstgunst.net
Men det statistiske tallmaterialet rundt avkastninger i kunstmarkedet viser også at sannsynlighetsfordelingene er preget av positive fete haler. Det innebærer at ekstremt høy avkastning på en kunsthandel er mer sannsynlig enn ekstremt lav avkastning, og derfor burde risikopremien for kunst reduseres sammenlignet med andre mer usikre investeringer (jf. kapitalverdimodellen).
Sunn fornuft tilsier minimering av risiko til høyest mulig avkastning, og ved å handle kunst maksimerer investorene verdien til den helhetlige porteføljen i forhold til risikotakingen. Sammenlignet med f.eks. aksjer kan kunstverk bidra med mindre kostbar varians i porteføljen totalt pga. positiv skjevhet i sannsynlighetsfordelingen. 4Til forskjell fra aksjer som kan lide tosifrete tap på én dag er kunstmarkedet langt mer stabilt på grunn av den begrensede tilførsel av kanoniserte kunstverk. Jf. bloggpost nov. 2011, www.kunstgunst.net
Illustrasjon: sannsynlighetsfordelinger med fete haler og Gauss perfekte symmetri
Aggregerte markedsundersøkelser Kunstindeksering er ikke noe nytt, på 1960-tallet sammenlignet amerikanske investorer kunstnere og kunstepoker/-ismer. Dette ble gjort for å spore den relative prisøkningen i kunstmarkedet. Metodikken var å finne gjennomsnittlig prisutvikling på et stort antall sammenlignbare kunstverk.
Tallmaterialet brukt i vår tids forskning på området (jf. tabellen under) baserer seg på data fra de store auksjonhusene, og utvalget av kunstnere – om det gjelder kategorien samtidskunst eller europeisk impresjonisme f.eks. – er for det meste allerede godt etablerte kunstnavn. Det er altså ikke mange ukjente, ferske kunstnere med i beregningene, og som i aksjemarkedet er det en kjensgjerning at det kan lønne seg å gå for de mer etablerte navn (slik som Norsk Hydro eller Jakob Weidemann), selv om de nye kometene tiltrekker seg mer oppmerksomhet (Aqua Bio Technology eller Dolk).
Panginvestering. Imidlertid skjer det unntak i auksjonsmarkedet, og unge kunstnere kan oppleve prissjokk for kunstverkene sine. Slike prissjokk er ofte karakterisert av tilslag i budrundene som ligger skyhøyt over auksjonshusets verdivurdering og selgers reservasjonspris. Sommeren 2012 skjedde dette for den norske kunstneren Matias Faldbakken (f. 1973). Da ble et av kunstverkene hans lagt under hammeren hos auksjonshuset Phillips i London, og der oppnådde «Untitled» en tilslagspris over tre ganger estimert verdi.
I use my art as a tool [for] doing silent, negativistic gestures without any intention of convincing, impressing or communicating with an audience”
Matias Faldbakken, sitert i katalogen som fulgte auksjonen
Noen har tydeligvis latt seg både overbevise og imponere av kunstverket. Dette siden budrunden endte på hele 440 000 kr, hele 300 000 kr over estimert verdi. Bildet hadde fem år tidligere, i 2007, blitt solgt hos Standard (Oslo) for rundt 55 000 kr. Slike pris-/etterspørselssjokk vil kunne friste andre eiere av kunstverk signert M. Faldbakken til å entre markedsplassen.
Fig. skjermdump fra nettsiden til auksjonshuset Phillips. Matias Faldbakken, «Untitled» (Canvas #01)
Markedsforhold og veien videre mht. tallknusing En viktig indikasjon på utviklingen i kunstmarkedet er salgsratene 5Antall solgte verk delt på ant. totalt forsøkt solgt ved en kunstauksjon. Og utropsprisene på Contemporary by Blomqvist, i Oslo forrige måned, var tydeligvis satt for høyt. Denne norske auksjonen innen samtidskunst innfridde ikke forventningene, og salgsraten endte på 46 %. Når sjansen for å oppnå en vellykket transaksjon er under 50 % skremmes potensielle selgere vekk fra auksjonsmarkedet. Ved tilsvarende kunstauksjoner i Sverige og Danmark har salgsratene ligget på mellom 70 og 90 %.
En sunn videreutvikling innen forskningsarbeidet rundt kunsthandel vil være å ta alle tilgjengelige salgsrater med i beregningene. Videre kan det med fordel fokuseres mer på skjevhetene i de statistiske fordelingene, og mindre på gjennomsnittsberegninger. Forvaltningsmessig kan den positive skjevheten vise seg å være minst like relevant som korrelasjonskoeffisientene til de ulike aktivaklassene (jf. diversifisering)
Tabell:Negativ og positiv skjevhet i datasettene som omhandler aksje- og kunsthandel 1999–2010 Avslutningsvis: De generelle usikre økonomiske utsiktene, i Europa og verden forøvrig, har gjort seg gjeldende i pengemarkedet. Bl.a. på grunn av frykt for svekket konkurranseevne og valutaspekulasjon, er sparerentene i den vestlige verden historisk lave. Under disse forholdene er mange investorer på jakt etter alternative investeringsmuligheter, for å beskytte seg mot fallende aksjemarkeder og lusete forrentninger. Kunst kan være et slikt alternativ, og viser seg ofte å være en panginvestering.
