Man kan mene mye om kryptokunst, men med blokkjedeteknologi har det blitt mulig å lage solide ekthetsbevis eller Certificate Of Authenticity (COA) for digital kunst. En non-fungible token (NFT) er beviset (tokenen) på at noe (digitale objekt) er unikt og ikke kan erstattes (med en annen kopi av det digitale objektet). Dette er en positiv utvikling for kunstsamlere som vedsetter autentisitet. For å kjøpe et digitalt kunstverk, f.eks. en video eller noe i 3D/Motion må man som kjent ha tillit til produktet og selgeren. Blokkjedengir dette markedet troverdighet og transparens: Du kan stole på at det «signerte» digitale kunstverket er særegent – med all historikk knyttet til fila plassert i blokkjeden.
Public Art Screens at University of Stavanger, 2016: Utvalg norsk kunstvideo og digital kunst på storskjerm. Producer: Artsync
Animasjons-, bilde- og videofiler kan jo enkelt kopieres fra nettet (høyre museklikk + lagre fil), men med blokkjede får samlerne med et unikt digitalt skjøte på kjøpet, eller en såkalt NFT. Kunstnere som jobber med digitale filer på Internett f.eks. videokunstnere, har ikke hatt denne muligheten tidligere. Med blockchain kan de selge kunstverket sitt, sammen med et digitalt ekthets-sertifikat. Slike filer og NFTer videreselges som kryptokunst. Ved et salg i annenhåndsmarkedet vil den opprinnelige opphavspersonen (gjerne en kunstner) få mellom 10 % og 20 % av en eventuelt verdiøkning. Dette samtidig med at all tilgjengelig informasjon om åndsverket, inkludert hvem som har eid NFTen ligger tilgjengelig i en åpen desentralisert blokkjede.
Jeg er ganske dypt inne i verdener som jeg aldri visste eksisterte for tre måneder siden.
Foreløpig er NFTene og handelen med de digitale kunstfilene, dominert av teknologien rundt Ethereum (ETH). Kryptovalutaen Ether er desentralisert, og transaksjonene skjer direkte mellom brukerne uten et mellomledd slik som en gallerist eller et auksjonshus.
Ta kontakt for detaljer rundt fremtidig planlagte lanseringer av mer miljøvennlige NFTer.
Fotografiet i toppen av bloggen: «Transactions» detalj fra video-kunstverk av Suhrke/Skevik, 2017. Courtesy of Public Art Screens – i/o/lab på Universitetet i Stavanger. Nederst er lenke til Internett-kunstverket Auquay (2022), av nederlandske Joan Heemskerk. .
De siste årene har næringslivsledere hatt et økende fokus på å uttrykke seg selv gjennom storytelling og strategisk kommunikasjon. Ved å invitere kunstnere inn i organisasjonen kan kommunikasjonen til virksomheten – for interne og eksterne formål – bli mer helhetlig. Firmaets ledelse, ansatte og interessenter vil kunne formidle hva de står for og hvem de er, på en rikere og mer dynamisk måte.
For utenforstående er god formidling av samtidskunsten avgjørende når man skal forsøke å bli med inn i kunstnernes forskjellige tankesett. Slik det er i dag, fremstår interessant samtidskunst i for stor grad som et felt som primært er møteplass for den lille kunstverdenen selv. På den ene side blir kunstnerne glade for å bli «sett», på den andre siden er redselen der for å virke for «kommersiell». Artsync kunstrådgivning tilbyr prosjektledelse der den kunstneriske kompetansen skal benyttes i samhandling med andre ikke-kunstneriske aktører.
Kundene er på jakt etter den personlige, kanskje litt odde historien. Kunst blir jo ofte bedre av de personlige historiene, og fortellingene rundt kunstverkene. Man liker jo det. Det personlige møtet, og historien rundt det de har investert i.”
-Kunstformidler/rådgiver
«Kunstens tjener – tjener på kunsten?» er tittelen på masteroppgaven til UiO-student Vibeke Hellemann Berg. Masteroppgaven i sosiologi berører problemstillingene rundt kunstnernes bevissthet rundt det at en kunde kan ha store forventninger til f.eks. et utsmykningsoppdrag, og at det settes krav om ryddighet i forhold til økonomi og administrasjon. Samtidig som idealet om den subjektive oppfatningen av kunstnerisk frihet ikke er til å rokke. Masteroppgaven inneholder flere dybdeintervjuer med anonymiserte aktører i kunstbransjen. Videre fokuserer Hellemann Berg på de praktiske sidene for yrkesutøvelse, samt etablerte kunstneridealer. Det fortelles om et ønske om å selge mer kunst, samtidig som det er usikkerhet knyttet til hvordan dette skal gjøres.
Jeg kunne ikke skapt kunst på bestilling for private oppdragsgivere. Det ville blitt for mange kompromisser. Jeg har ikke den samme tilliten til private oppdragsgivere.”
Kunstens vei er tornefull – også for kunden. Utgangspunktet for bedriftens kunstprosjekt burde være å få til en verdig samhandling, og et pålitelig samarbeid. Fra kunstnerens ståsted knyttes det risiko til det å arbeide for penger som kan knyttes for nært opp til et kommersielt marked, og som er forbundet med redusert legitimiteten mht. idealene om kunstnerisk autonomi. For eksempel ønsker bedriftene seg ofte at kunsten skal ha en sterk visuell tilstedeværelse – at den skal synes, og aktivt stille spørsmål. En av kunstnerne som bidrar i utredningens intervjudel ordlegger seg slik, om oppdragskunst:
Det kan være inspirerende, triggende, at du får noen føringer som går på sted og tema. Dialogen med kunden trigget meg til å tenke nytt. En del rammer i et utsmykningsprosjekt kan virke triggende.”
-Utøvende kunstner (f. 1978)
Det handler også om integritet, hvis man skal få høyt respekterte, yngre kunstnere til å gjøre denne typen oppdrag. Man må være godt forberedt, og det er en stor fordel å vite hvilke problemer og muligheter som opptar partene fra kunstprosjektets start- til sluttfase. Kunstnermyten, om kunstneren som uberørt, både økonomisk og av fellesskapets normer og regler, med et medfødt, genuint talent kan virke noe arkaisk på 10-tallet. I dag vokser det frem nye kunstnerroller, blant nye generasjoner, hvor det er legitimt å utnytte tverrfaglige samspillseffekter, samt forholde seg til både et marked og staten for å skaffe seg inntektskilder.
For at bedriftens kunstprosjekt skal fungere burde det grunne i en genuin interesse for kunst, og ikke være avsondret til kun å handle om omdømmebygging. Ved private samarbeidstiltak gjelder det å holde prosjektet åpent, og la kunstneren bestemme innfallsvinkel samt tilnærmingsmåte. Oppdragsgiver burde legge til rette for å ha så få forhåndsdefinerte begrensninger som mulig, mens kunstneren burde belage seg på en åpen dialog i møte med næringslivsaktørene. Til slutt skal begge parter oppleve at den gjensidige gjenytelsen er fair. For å øke sannsynligheten for et vellykket resultat kan bedriften med fordel benytte seg av Artsync Kunstrådgivning’s tjenester.
Utsmykkingen «A Poem for The Elements» av Margrethe Aanestad, på Det teknisk-naturvitenskapelige fakultet UiS. Prosjektleder:Artsync. Fotograf: Jan Inge Haga 2016
Fotografiet øverst i bloggposten er fra en utstilling med billedkunstner Robin Danielsson, Oslo 2016. Foto: Gjengitt med tillatelse www.robindanielsson.tumblr.com, takk til Kunstnerforbundet.
For å se flere kunstverk av Robin Danielsson, tilgjengelig for kjøp/leie, besøk Artsync’s nettgalleri
Kilder: ■ «Kunstens tjener – tjener på kunsten? – kunstneridealer og praksis» masteroppgave i sosiologi, Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, 2006 [internett]. Tilgjengelig fra: https://www.duo.uio.no/handle/10852/15598 [Nedlastet 12. oktober 2016], ■ «Prosessledelse og innovasjon – en litteraturstudie» masterutredning i Strategi og ledelse ved Norges handelshøyskole, 2013 [internett] Tilgjengelig fra: https://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/169885 [Nedlastet 15. november 2016] ■ «Some observations on commitment and dialouge” – skrevet av billedkunstner, kunsthistoriker, kurator og skribent Sissel Lillebostad v/Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen (tidligere KHiB) [internett]. Tilgjengelig fra: https://goo.gl/Pxe3UJ [Nedlastet 13. april 2014] ■ «Organisasjon og identitet» av Gro Kvåle, Arild Wæraas, Samlaget 2007 ■ «Aesthetics at Work» Arne Melberg (ed.) Unipub Forlag 2007
Knut Åsdam (f. 1968, Trondheim ) anvender film, video, fotografi, tekst, lyd, installasjoner og arkitektur i sitt kunstnerskap. Livet i dagens urbane samfunn er et tilbakevendende tema i Åsdams kunst,Wikipedia.
Et avansert søk i databasen til artprice, på den norske kunstneren, taler for en positiv utviklingen mht. Åsdams innflytelse og gjennomslag i kunstmarkedet. Den såkalte forbrukertillitsindeksen – Art Market Confidence Index – indikerer at den utholdende og kompromissløse norske kunstneren vinner «markedsandeler».
Karrieren til Åsdam har gjort noen krumspring, og oppmerksomheten fra profesjonelle kunstsamlere og visningssteder – slik som nasjonalgallerier, kunstbiennaler, Tate Modern og Astrup Fearnley – har de siste årene økt kraftig. Gjennombruddet til kunstneren kom allerede i 1995, da han, som nyutdannet fra kunstakademiet i New York, lagde det sagnomsuste videoverket Untitled: Pissing (Video, colour, no sound, 50-70 second sequences. 30 min). Indeksberegningene til analysebyrået artprice, tilsier at Åsdam hadde sin forrige peak i markedet rundt 1999, mens han nå, i 2016, igjen er etterspurt blant det kunstinteresserte, internasjonale publikum.
Diagrammet viser utvikling mht. historiske auksjonsresultater, omsetning og utstillingsvirksomhet – track record 1990–2016. Bildelisens: B. Kunsthandel
Grafen over er beregnet ut ifra tilgjengelig statistikk fra auksjonshus, gallerier og utstillingssteder. Artprice benytter seg også av kvalitative intervjuer med betydningsfulle ‘tastemakere’ i kunstverdenen – slik som museumsdirektører, kuratorer og samlere. Svingningene indikerer folks relative begeistring for kunstnerskapet til Åsdam, samt markedets etterspørsel, og tiltroen til kunstnerens grad av ‘impact’.
Ifølge artprice’s Art Market Confidence Index, toppet impact-resultatet til Knut Åsdam seg rundt 1999. Det var samme året som kunstneren representerte Norge på Veneziabiennalen. Utover 2000-tallet falt derimot Knut Åsdams indeks-score, mens han de siste seks årene har hatt større uttelling. I 2016 scorer Åsdam hele 20,9 på artprice-indeksen.
I 2011 flyttet kunstneren hjem til Norge, og han har de siste årene hatt en rekke kunstprosjekter i Norge og internasjonalt. Han har bl.a. stilt ut på Astrup Fearnley Museet, Museet for Samtidskunst, Kunsthuset Kabuso, Bergen Kunsthall og Sørlandets Kunstmuseum. Knut Åsdam bor og jobber for tiden i Oslo. I oktober 2016 gjester han Arctic Moving Image & Film Festival i Harstad.
I norsk målestokk var Gunnar Sigmund Gundersen en nonfigurativ pionér. Min fascinasjon, for den avdøde kunstneren, startet i 1997. På den tiden beveget jeg meg frem og tilbake mellom grafisk design, reklame og kunstneriske uttrykk rettet mot galleriveggen. Jeg befant meg i Tønsberg, og det store sceneteppet, samt de offentlige veggutsmykningene av Gunnar S, i Vestfolds hovedstad, gjorde sterkt inntrykk.
Gunnar S. Gundersen er for ettertiden kjent for sine bidrag til norsk Op Art og konstruktivisme – inspirert av italiensk futurisme og den tyske Bauhaus-skolen. Formspråket hans var preget av en streng analyse, enkle former og farger – vektlegging av det gyldene snitt og romlighet – der hovedtyngden lå på en rytmisk gruppering av elementene. [ref]Kilde: Store norske leksikon, www.snl.no[/ref]
Profil: Gunnar S. Gundersen, født i 1921, i Førde, Sogn og Fjordane. Han gikk på Statens Kunstakademi under Aage Storstein i årene 1947-48, og debuterte på Høstutstillingen i 1947. Tre år senere, i 1950, stilte han ut i Kunstnerforbundet. Gunnar S. deltok på ca. 25 kollektivutstillinger i Europa, Brasil og USA. I 1968 representerte han Norge på Venezia-biennalen. Kunstneren dekorerte flere bygninger omkring i Norge, og han er representert i bl.a. Rolf Stenersens Samlinger, Henie Onstad-samlinga og Nasjonalmuseet. Gunnar S. døde, i Bærum, i 1983. [ref]Kilde: www.sffarkiv.no[/ref]
Serigrafi, eller silketrykk, er en grafisk teknikk som opprinnelig stammer fra Japan. I USA på 1960- og 70-tallet ble teknikken mye brukt, og fikk sitt kommersielle gjennombrudd med kunstnere som Andy Warhol og Roy Lichtenstein. I dag er det særlig gatekunstnere som omfavner teknikken, med kunstnere som Banksy og Shepard Fairey i spissen. Motivet belyses på en silkeduk, maling dras over duken og man får et avtrykk på papiret. Teknikken er tidkrevende, da man kun får printet en farge om gangen. På den annen side har man mange muligheter og trykkene holder høy kvalitet med svært lang holdbarhet. [ref]Kilde: TEMA, www.temakunst.no[/ref]
De seneste årene har bildene til Gunnar S. økt i popularitet. Analysen over er basert på innsamlede data fra norske og utenlandske auksjonshus. De aller fleste av Gunnar S´ grafiske blad er signert under bildet, og har opplysninger om trykkets nummer samt opplagets størrelse. Dersom det f.eks. står; 10/20, betyr det at det i alt er laget 20 trykk, og at det angjeldende er nummer 10. Står det «prøvetrykk», eller «E.A.», betyr det at trykket er tatt før platen er helt ferdig bearbeidet.
Milepæler, de siste ti årene, mht. formidling av kunstnerskapet:
2006: Retrospektiv utstilling med Gunnar S. Gundersen på Henie Onstad kunstsenter.
2014: Nasjonal museet – Impulser i norsk kunst 1957-75 – arbeid av Gunnar S. var representert i utstillingen
2015: Retrospektiv utstilling hos Blomqvist Kunsthandel i Tordenskioldsgate
