Kunsthistorie

Hagia Sofia av K Lindland CC BY NC ND 2_0

Hagia Sophia – arkitekturarv og byggekunst

, , , , , 0

Hagia Sophia – et av hovedverkene i arkitekturhistorien – også kalt Det guddommelige visdoms kirke, ble ansett å være den største konstruksjonen i sen-antikken, så vel som i den bysantinske verden. Bygget kan skryte av å ha den eldste og verdens nest største kuppel, kun slått av Pantheon i Roma. Den store kuppelen hviler på fire pendentiver, og ser ut til å sveve på grunn av vindusbåndet som omkranser den. Hagia Sophia er rikt dekorert innvendig med bl.a. marmor i ulike farger. Bygningens praktfulle mosaikker, hvorav bare en brøkdel er bevart, er fra 500- til 1300-tallet.

Det var en av disse åtte-timers skoleeksamenene i kunsthistorie ved universitetet, og jeg hadde ikke peiling på hva vi skulle få i oppgave. I ukene før isolerte jeg meg ganske grundig på hybelen i Fantoft studentby, med pensum og sodd på boks. Her følger utdrag fra min historisk-filosofisk embetseksamen ved Universitetet i Bergen, avlagt for tjue år siden. Bildene er fra en privat reise til Istanbul rundt ti år senere, nyttår 2010:

Hagia Sophia ruver over den tyrkiske byen Istanbul. Denne grensebyen mellom Europa og Asia har en intrikat historie. Byen ble grunnlagt i 324 av Konstantin, og ikke beskjedent døpt Konstantinopel. Konstantin som var keiser av Romerriket, tok avgjørelsen om å gjøre Konstantinopel til rikets nye hovedstad. Dette av økonomiske, politiske, religiøse og strategiske årsaker. Roma opplevde nedgangstider, og merket særlig at krigene med de germanske herskerne røynet på. Mens det var «hardt vær» i Roma, opplevde Konstantinopel på øst-siden av riket, økonomisk vekst og at innbyggertallet vokste. Med seg til Konstantinopel, også kalt «Det nye Roma», tok Konstantin og hans folk med seg masse greske skulpturer og annen kultur. Byen var som et museum er det blitt sagt. Det ble fort forsyningsproblemer til den nye hovedstaden. I Roma var det fire kilometer med kaianlegg. Mottakskapasiteten i Konstantinopel var ikke på langt nær så bra, og det var en voldsom trafikk ved kaianlegget. Konstantinopel fikk bl.a. store mengder korn fra Alexandria, i Egypt. Flere akvedukter ble bygget for å holde liv i den stadig økende befolkningen. I år 540 var det ca. 500 000 innbyggere i den østromerske byen. (…) I 1054 lyser paven i Roma patriarken i Konstantinopel i bann, og det bysantinske riket, samt romersk katolske og de ortodokse kirkene vokser frem. Men dette var lenge etter Konstantinopels stolthet av et byggverk ble reist.

Byggingen av kirken startet allerede under keiser Justinian I, i år 532. Bygningen skulle være det kristelige midtpunkt av det østromerske riket. Kristendommen var blitt statsreligion, og kirkebygget skulle stråle ut pavens og patriarkens makt og posisjon i samfunnet. Det var et tett samarbeid mellom keiser og patriark. Det er historier om tre Hagia Sophia-bygg. Hagia Sophia II ble reist på ordre fra Theodosius, siden det første kirkebygget hadde blitt rammet av brann under Nikaopprøret i 532. Da opptøyene hadde roet seg var keiseren rask med å igangsette byggingen av en ny kirke. Denne gangen enda større og mer praktfull sammenlignet med sin forløper. Hagia Sophia II ble reist i løpet av kun fem år, fra 532 til 537.

Hagia Sophia II er en imponerende teglsteinkonstruksjon. Ved kirkens åpning i 537 skal Justinian ha utropt at han hadde overgått Salomos tempel fra tidligere tider. Det var uten tvil et prestisjeprosjekt for keiseren (men også for kirkens folk). For å kunne å bygge Hagia Sophia II leide keiseren inn to menn fra Roma: Anthemius og Isidorus. Ingen av de to var arkitekter, det var én ingeniør og én matematiker. De to hadde liten eller ingen praktisk erfaring med å lede arbeid mht. å reise monumentale kirkebygg. Erfarne byggherrer og håndverkere i Konstantinopel var også med på arbeidet. Hagia Sophia II har et kvadratisk grunnplan, kronet med en diger kuppel. Ingeniøren og matematikeren stod forran en voldsom byggeteknisk utfordring. Den arkitektoniske nyvinningen pendentiver muliggjør utformingen av den runde kuppelen på toppen av det firkantede grunnplanet. Pendentivene stabiliserer konstruksjonen nok til å ha kuppelen «svevende» høyt over gulvet. På vest og øst siden har kirken narthex og apsis. Narthex er kirkens forhall og innenfor er keiserporten. Gjennom keiserporten kommer man til midtskipet og sluses inn mot det kvadratiske grunnplan-rommet med den imponerende kuppelen. På østsiden er koret med kirkens alter, og her utførte Konstantinopels patriark sine liturgiske ritualer. Bak koret er apsis-veggen som buer utover, en konkav vegg, rikt religiøst dekorert.

Foto: Mosaikk i Hagia Sophia, K. Lindland, CC BY-NC

I naos er arkade-rekkene på bakkenivå prydet med arkale-rekker også over seg, med ca. 1:2 forhold til hverandre. Arkadene nederst, på bakkenivå, er ca. 12 meter høye. De symmetriske konstruksjonene pryder kirkerommet. Arkaderekkene står mot hverandre i naos, fem arkadebuer i nord og fem i sør. I naos er det tatt i bruk små vinduer for lysvirkningens skyld. I yttersidene, i vest og øst, er det halvkupler, de kommer i tillegg til hovedkuppelen. De sekundære bærepilarene tar i mot tyngden av de halve kupplene og holder den arkitektoniske konstruksjonen stabil. På alle fire ytterpunkt av kirkens vestre og østre del, er det bygget skråstilte halvsirklede eksedrer. Disse er kronet av halvkupler med arkader på bakkenivå. Det er altså tatt i bruk søyler og kapitéler som vitner om Hagia Sophias sterkt influerte arkitektoniske gresk-romerske språkbruk. Interiøret i kirken er storslått med mye dekorasjon, bl.a. mosaikk med bibelske motiv og ulike typer marmor som er blitt fraktet inn for å dekorere kirkens gulv og vegger.

De primære bærepilarene, eller pendentiver, to i nord og to i sør, er Hagia Sophias arkitektoniske hovedbæreverk. Disse fire primære bærepilarene har svære buehvelv konstruert mellom seg. I nord er buehvelvet festet til de to nordre primære bærepilarene, og i sør er buehvelvet festet, eller legger vekten på, de sørlige primære bærepilarer. Buehvelvene strekker seg over fra vest til øst, og sammen med de kolossale bærepilarene er de grunnbærerverket til Hagia Sophia. Dette utgjør hvelvsystemets omtalte pendentiver og holder det kolossale kirkerommet oppreist. Denne løsningen er spesiell i forhold til tidligere romersk arkitektur. Det vanlige var nemlig at kuppelen hvilte på en hel, flat «tromme-ramme»-konstruksjon hele veien ned til gulvet. Hagia Sophia har ikke denne kontinuerlige sirkulære, flate bæreevnen, slik man ser f.eks. i Pantheon. Videre er det de tallrike»ribb-beina», eller ribbe-bærere skjult av ytre lag med teglverk, som muliggjør kuppelens form. Nederst på kuppelen, mellom ribbene, er det innlagt vinduer i konstruksjonen. Lysåpningene gir hvelvet i kirkerommet den spesielle virkningen: Det er som om kuppelen svever over oss. Bygget var fantastisk nyskapende, arkitektonisk utført, og det viste seg også å være litt for dristig. Kuppelen til Hagia Sophia II datt ned under et jordskjelv i 548, elleve år etter at bygget stod ferdig. Og en ny, mindre dristig, kuppel ble bygget – Hagia Sophia III.

Fig.: Plantegning av Hagia Sophia, CC BY-NC

Jeg mener de arkitektoniske grunnprinsippene i bygningen Hagia Sophia er de fire primære bærepilarene, og deres buehvelv-konstruksjoner, eller såkalte pendentiver. De primære pilarene tar i mot tyngden til kuppelen og er sammen med buehvelvene byggets skjelett, eller innmat. Ved Hagia Sophias halvkupler i vest og øst er det utplassert sekundære bærepilarer. Det er pilarene som holder kirkebygget oppe. På nord- og sør-siden, dvs. yttersidene av bygget er det strebe-pilarer. Disse pilarene er med på å bære byggverkets yttersider, samt har bærefunksjon for hele den arkitektoniske løsningen. (…) Det heftige kirkebygget er i dag et museum, i sekulære Tyrkia. I 1453 ble Konstantinopel erobret, etter en lang tids beleiring av det Ottomanske imperiet og sultan Mehmet II. Dermed var det over og ut for det bysantinske riket.

Annonse

Petrine_vinje_Om_aa_reagere_stille_9062

,

Madonnafremstillinger

, , , , , , , , , , , 0

Forskningsprosjektet «Marian Words and Marian Images», med fokus på jomfu Maria og europeisk kulturhistorie, belyser hvordan mennesker og organisasjoner kommuniserer gjennom politiske, religiøse, personlige og altruistiske motiver.

I senmiddelalderen førte kirkeledernes motiver til ideen om Maria som symbolet på kyskhet, fullkommenhet og rettferdig kjærlighet – en perfekt, uoppnåelig ren kvinne, men likevel verdig en uendelig hyllest. I 2017 ble et titalls kunstnere invitert med inn i dette forskningsprosjektet, på Blindern – Universitetet i Oslo, for å undersøke Mariamotiver i tekst og bilder.

I religiøse sammenhenger sies det at en myte eller historiefortelling kan avdekke en dypere eller høyere virkelighet, slik at man kan oppnå en indre balanse og åndelig utvikling. Men ifølge forfatteren av boka «Alone of All Her Sex: The Myth and the Cult of the Virgin Mary» er lærdommen fra historien at myter alltid blir laget og gjenfortalt for å tjene en gruppes interesse. Lederen for «Marian Words and Marian Images», Karoline Kjesrud ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier på Det humanistiske fakultet, sier følgende om prosjektets kunstneriske side:

Kunstneren kommer inn og ‘forstyrrer’ med sin assosiative og eksperimentelle tilnærming – og bruk av hele sanseapparatet. Det uvanlige grepet gir en helhetlig forståelse av hvor bredt visuelle virkemidler påvirker et samfunn og en kultur” 

-Postdoktor Karoline Kjesrud, UiO (Klassekampen)

I middelalderens Europa ble Maria brukt som et sentralt tema i kunst, poesi og sang. Karoline Kjesrud, postdoktor i Norrøn filologi ved UiO, forteller at Maria på 1300-tallet ble menneskeliggjort, før det var hun fremstilt mer som en opphøyd og rik herskerinne, og symboliserte det som ventet de troende i et fremtidig himmelrike. Denne tidlige fremstillingen var fortjenstfull for kirka under f.eks. kristningen av Norge. Men med svartedauden, og befolkningens lidelser, ble det mer bruk for en morsskikkelse. Jomfru Maria ble da fremstilt mer som omsorgsfull, med evnen til å favne om alle og å vise kjærlighet, men samtidig beholdt kirken de guddommelige trekkene hennes. Senere, under reformasjonen, ble Maria fjernet fra kirken, men hun befestet sin plass i folketroen. Vi finner henne igjen i eventyrene som den jomfruelige prinsessen, samt i stedsnavn og i botanikken – men i protestantismens liturgi er hun fraværende. I Norge har hun f.eks. ingen helligdag oppkalt etter seg.

En del av Kjesruds forskningsmetode er litt utenom det vanlige:
hun samarbeider med kunstnere (bloggposten fortsetter under bildet)

Performance med Sofia Jernberg, Kari Rønnekleiv og Ole Henrik Moe jr.

På plenen utenfor Det humanistiske fakultet på Blindern, lagde kunstner Petrine Vinje en temporær, skulpturell installasjon, på 7 x 3,5 meter og 2,4 meter høy. Selve installasjonen var to-delt, den ene delen liten og lukket, mens den største delen var uten tak, og åpnet opp mot himmelen. Installasjonen ble arena for lesninger, musikk og performancer, samtlige med jomfru Maria-tematikk.

Jeg er opptatt av symbolverdien av Maria som en beholder. Det kroppslige offeret hun gjorde ved å bære frem guddommen, seksualiteten, mangelen på seksualitet og jomfrufødselen” 

-Kunstner Petrine Vinje (Vårt Land)

I ikonkunstens gamle fremstillinger ble jomfru Maria ofte vist med en dyp blå kappe, dette tolker kunsthistorikere dit hen at Maria tilbydde folk himmelsk beskyttelse og kjærlighet. Veggene i installasjonens innerste, lukkede rom ble malt i denne blåfargen, fra ikonkunstens gjengivelse av Marias kappe.

Formen på selve installasjonen minner om det kvinnelige underliv, eller kjønnsorgan – og kan muligens symbolisere livmorens beskyttende og oppbevarende egenskaper. I denne sammenheng ser jeg et kraftig symbol på kvinnelighet, aksept, skaperkraft og evne til å ta inn over seg andres følelser – mer det, enn et symbol for demonstrasjon mot kvinneundertrykkelse. (Bloggposten fortsetter under bildet.)

Den temporære, skulpturelle installasjonen MMMMM… Alone (of all her sex)

Jomfru Maria har en plass i de flestes mentalitet, og forskerne ved Det humanistiske fakultet utfordret kunstnerne til å belyse de følelsesmessige og relasjonelle sidene ved utviklingen av Maria-motiver opp gjennom århundrene.

Vi ønsker å distansere oss fra den smale forståelsen av Maria som mor og jomfru – vi ser også på kvinnens skapende og politiske kraft” 

Kunstner og kurator Petrine Vinje (Smaalenenes Avis)

Målet var å skape debatt om hvordan kvinnen har blitt og blir fremstilt, og søke å forstå kommunikasjonen av motiver fra ulike vinkler: fra religiøse, sosiale, kjønnsmessige og etniske, til et mer biologisk og kroppslig perspektiv. 


Kunstner Petrine Vinjes installasjon MMMMM… Alone (of all her sex) stod på Campus Blindern, UiO, fra 7. september til 25. oktober 2017

Petrine Vinjes installasjon «MMMMM… Alone (of all her sex)» har lånt tittelen fra den mangefasetterte studien av jomfru Maria som kultfigur, skrevet av forfatterinnen Marina Warner. Warner er kjent for sine sakprosabøker knyttet til feminisme og mytologiske fortellinger. Warner, som vokste opp i England, Brussel og Kairo, med en engelsk far og en italiensk mor, skrev den kloke, men veldig personlige boken i 1976. I boka avslører hun sin egen ambivalens mot jomfrumoren, som hun i barndommen ble oppdratt til å ære. I boka følger vi jomfru Maria fra himmelens dronning, til den «perfekte» kvinne, fra kristendommens begynnelse gjennom middelalderen til i dag. Imidlertid føler Warner at det «i selve feiringen av dette utopiske kvinnemenneske, blir både kvinner og menneskeheten subtilt rakket ned på». Det feministiske i dette, tror jeg, er at Warner synes å mene at kirkens fremstilling av kjønn har fungert legitimerende for undertrykkende holdninger, samt fortidens maktkonstellasjoner.

Boka ble utgitt på nytt i 2013.

Fotografiet i toppen av bloggposten er kunstverket «Om å reagere, stille», av Petrine Vinje 2017. Et av to veggmonterte, bestillingsverk, på oppdrag av KORO for Cyberforsvaret – Jørstadmoen leir. Photocredits Jørstadmoen: Øystein Thorvaldsen, photocredits Blindern: Istvan Virag. Gjengitt med tillatelse

Stavanger kunstmuseum MUST

Kunstsamling og events

, , , , , , , , , 0

Kunstneren bak lys-installasjonen er Henning Klungtvedt. Han er masterstudent på Kunst- og designhøgskolen i Bergen (KHiB)
«Hypertension», Henning Klungtvedt 2014. Foto: Artsync

F5 IT er et teknologiselskap som leverer systemutvikling, nettverks- og sikkerhetstjenester samt rådgivning. Et sentralt mål for selskapet er å ha en frisk og annerledes tilnærming til framtidige utfordringer innen informasjonsteknologi. IT-selskapet inviterte derfor med seg sine ansatte og kunder til Stavanger kunstmuseum for å se Article biennale-utstillingen, produsert av i/o/lab Senter for Framtidskunst.

Kunstarrangementet, som var i regi av Artsync, er en del av F5 IT sin helhetlige kunststrategi. Fra før har daglig leder, Trond Furenes, kjøpt inn det elektroniske kunstverket «Hypertension». Installasjonen lyser opp i entreen, og er blitt et særtrekk ved hovedkontoret til F5 IT på Forus. Les mer om kunstverket på contemporaryartstavanger.no
– – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – – –
BIENNALE FOR ELEKTRONISK OG USTABIL KUNST
Kunstevent for F5 IT sine forbindelser, med følge. 

Hva: Article Biennalen 2015 –  i/o/lab
Når: Onsdag 18/2 kl. 20–22.30
Hvor: Stavanger kunstmuseum
Kunde: F5 IT

I. Google–sniffer og syntetisk biff
The NANO Supermarket. Designer: Lloyd Alberts
«The NANO Supermarket», Lloyd Alberts. Omvisning med kurator Hege Tapio, i/o/lab

I en mulig fremtid kan nanoteknologi brukes til å lage syntetisk mat, og til å skaffe oss like god luktesans som en hund. Med Google-briller på nesen kan kilden til lukten identifiseres på avstand, og visualiseres via brillens innebygde dataskjerm.

 II. DNA-analyse og personvern
Stranger Visions av Heather Dewey-Hagborg. Omvisning med kurator Hege Tapio v/i/o/lab Senter for Framtidskunst
«Stranger Visions» av Heather Dewey-Hagborg. Omvisning med kurator Hege Tapio, i/o/lab Senter for Framtidskunst

Basert på materiale funnet på gata – slik som; tyggi, hår og sigarettsneiper – har kunstneren fremskaffet DNA-et til fremmede mennesker. Kunstneren har videre, basert på det kartlagte arvestoffet, laget 3D–utskrifter av ansiktene.

III. Filosofiske aspekter ved vitenskapen
"Latent Figure Protocol" av Paul Vanouse. Omvisning med kurator Hege Tapio
«Latent Figure Protocol» av Paul Vanouse. Omvisning med kurator Hege Tapio, i/o/lab Senter for Framtidskunst

I dette eksperimentet finjusterer kunstneren Paul Vanouse DNA-et for å visualisere evighetssymbolet. Det organiske kunstverket, som ligger under mikroskopet og gjengis på TV-skjermene, forvitrer etter en kort stund.

Ved omvisningens slutt forflyttet vi oss til museets glasskuppel. F5 IT sine forbindelser – med følge – ble servert forfriskende drikke og lokal råkost med dipp fra Måltidets hus, Ipark.

Stavanger kunstmuseum MUST – Article biennalen 2015
Stavanger kunstmuseum, Article biennalen 2015 – F5 IT og Artsync

Vil du vite mer om Artsync sitt konsept vedrørende tilrettelegging for næringslivsaktørers kunstopplevelser, samt etablering av en egen kunstsamling? Ta gjerne kontakt med kjartan@artsync.no

photography-the-invisible-man-2

,

Kunstens samfunnsengasjement

, , , ,

NHO og arbeidsgiverne i oljeindustrien verdsetter matematikk og realfag høyt, men livsløp uten kunst og kultur kan redusere innovasjonsevnen og kreativiteten.
Om vi lar satsingen på realfag gå utover de estetiske fagene gjør vi landet en bjørnetjeneste. Estetiske fag inspirerer blant annet unge til å tenke annerledes og utfra nye perspektiv, men læringsutbyttet er neppe målbart eller lar seg spore i en PISA-undersøkelse.

Elevenes resultater i matematikk og naturfag bestemte rangeringen i forrige PISA-test 1Programme for International Student Assessment, og derfor blir disse fagene stadig viktigere for skoleledelsen. Kunst som en obligatorisk del av elevenes utdanning er et offer for denne mentaliteten, og både i England og USA advares det nå mot bruk av resultat fra denne typen undersøkelser som beslutningsgrunnlag for omlegging av skoleverket samt vridning av prioriteringer i læreplanene.

Nå for tiden tror folk at vitenskapsmenn er til for å belære dem; kunstnere, diktere osv. for å behage dem. Det faller dem ikke inn at disse kunne ha noe å lære dem”

Ludwig Wittgenstein, ca. 1940

Estetiske opplevelser er når sansene er skjerpet, og man er fullt og helt tilstedeværende. Kunst- og kulturfagene gir unge mennesker muligheten til å videreutvikle evnene sine, og finne sin egen smak, verdier og sitt indre landskap. Videre gir det ungdommen muligheten til å uttrykke seg, og eventuelt kanalisere negative følelser om til noe positivt.

Estetiske fag i både barne-, ungdoms- og videregåendeskole motvirker konformitet og standardisering som igjen fører til uengasjerte elever og frafall. Kunstfag som en del av utdanningsløpet bidrar til viktig motivasjon for ungdom som er i faresonen og står uten de beste forutsetningene for å klare å oppnå studiekompetanse.

Å betrakte kunsten som en erkjennelsesmessig inspirasjonskilde og som et redskap til å frembringe ny viten” 2Estetisk erfaring og kunst som erkjennelseskilde, K. Johannessen – 2002

Kjell S. Johannessen, 2002

Interesse for samtidskunst
Ifølge opplæringslova § 1-1 skal elevene i norsk skole få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og videre skal de lære å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Det er et viktig samfunnsoppdrag å tilrettelegge for barn og unges møte med kunst, og å oppmuntre til situasjoner hvor positivt samspill kan oppstå. KunstLab i Bergen er et godt eksempel på slik tilrettelegging, og i Stavanger er boka «Kunst» utgitt for målgruppen 8–14 år.

Mange i min generasjon er i utgangspunktet usikre på hva samtidskunst dreier seg om, og de blir fort engstelige og redde i møte med for eksempel tidsriktige konseptuelle kunstinstallasjoner, performance eller elektronisk kunst. Virkemidlene til vår egen tids kunstnere er ofte svært forskjellige og mer utfordrende sammenlignet med de erkekonservative søndagsskolemalerne fra gamle dager.

De som er heldige nok til å ha foreldre eller lærere som klarer å formidle en ekte entusiasme ovenfor samtidens kunst vil muligens senere i livet, uansett utdannelse eller yrke, ikke engste seg for å besøke en utstilling eller et museum for moderne kunst. Det er synd, men jeg tror mange av dagens unge i Norge vokser opp uten positive møter med samtidskunst. Ideelt sett burde interessen for kunst starte tidlig i livet, og gjerne med sosiale opplevelser.

Det er noe tull og tøys, og har ingenting med kunst å gjøre (…) Kunst skal være noe som er vakkert og pent å se på”

Kristiansander 1975-årgang, hør hele radiointervjuet her

Publikums­undersøkelser og studier gjort rundt kunstkonsum peker på at mange føler at de mangler kunnskap om moderne kunst, og at språkbruken i kunstkretser virker vanskelig og ekskluderende. Dermed er det fort gjort å heller bare distansere seg istedenfor å bruke tid på å prøve å forstå og snakke om det man ikke skjønner. I tillegg kan den nye kunsten oppfattes som støtende siden den fremstår milevis unna hva mange forventer og tror kunst skal være.

Kunstformidling
Ekte engasjement og interesse for kunst gjenspeiles i folks ønske om å forstå de unges kunst. Ved økt forståelse av hva kunstnere driver på med vil flere og flere få opp øynene for samtidskunstens rivende utvikling samt forandringen i bruk av medium og uttrykk.

Folks verdsettelse av samtidskunst vil kunne øke ved at de får oppleve utstillinger med viktige internasjonale kunstnere som har sentrale posisjoner i kunstfeltet. Slike utstillinger med sentrale, kostbare hovedverk er sjeldne i Norge siden innkjøpsbudsjettene ved offentlige kunstmuseer er relativt beskjedene. Derfor kan utlån fra private kunstsamlinger være avgjørende for å realisere slike begivenheter. Ved å samarbeide med kunstsamlerne kan kunstformidlerne stille ut internasjonal kunst som har sterk innflytelse på våre nasjonale kunstnerne, og få vist frem avgjørende kunsthistoriske utviklingstrekk.

I mars 2013 åpner f.eks. Much-museet en ny utstilling i samarbeid med familieselskapet til Stein Erik Hagen. Canica har gjort hele kunstsamlingen sin på omtrent 1500 verk tilgjengelig for museets kuratorer. Utstillingen er en del av Munch150 og heter Fra Munch til Slettemark. Det private næringsliv bidrar dermed med kunstverk av høy kvalitet som hjelper til med å kontekstualisere kunstverkene i offentlig eie. Samarbeidet gir flere forbrukere sjansen til å ta del i kulturgodene.