Kunsthistorie

Hagia Sophia – et av hovedverkene i arkitekturhistorien – også kalt Det guddommelige visdoms kirke, ble ansett å være den største konstruksjonen i sen-antikken, så vel som i den bysantinske verden. Bygget kan skryte av å ha den eldste og verdens nest største kuppel, kun slått av Pantheon i Roma. Den store kuppelen hviler på fire pendentiver, og ser ut til å sveve på grunn av vindusbåndet som omkranser den. Hagia Sophia er rikt dekorert innvendig med bl.a. marmor i ulike farger. Bygningens praktfulle mosaikker, hvorav bare en brøkdel er bevart, er fra 500- til 1300-tallet.

Det var en av disse åtte-timers skoleeksamenene i kunsthistorie ved universitetet, og jeg hadde ikke peiling på hva vi skulle få i oppgave. I ukene før isolerte jeg meg ganske grundig på hybelen i Fantoft studentby, med pensum og sodd på boks. Her følger utdrag fra min historisk-filosofisk embetseksamen ved Universitetet i Bergen, avlagt for tjue år siden. Bildene er fra en privat reise til Istanbul rundt ti år senere, nyttår 2010:

Hagia Sophia ruver over den tyrkiske byen Istanbul. Denne grensebyen mellom Europa og Asia har en intrikat historie. Byen ble grunnlagt i 324 av Konstantin, og ikke beskjedent døpt Konstantinopel. Konstantin som var keiser av Romerriket, tok avgjørelsen om å gjøre Konstantinopel til rikets nye hovedstad. Dette av økonomiske, politiske, religiøse og strategiske årsaker. Roma opplevde nedgangstider, og merket særlig at krigene med de germanske herskerne røynet på. Mens det var «hardt vær» i Roma, opplevde Konstantinopel på øst-siden av riket, økonomisk vekst og at innbyggertallet vokste. Med seg til Konstantinopel, også kalt «Det nye Roma», tok Konstantin og hans folk med seg masse greske skulpturer og annen kultur. Byen var som et museum er det blitt sagt. Det ble fort forsyningsproblemer til den nye hovedstaden. I Roma var det fire kilometer med kaianlegg. Mottakskapasiteten i Konstantinopel var ikke på langt nær så bra, og det var en voldsom trafikk ved kaianlegget. Konstantinopel fikk bl.a. store mengder korn fra Alexandria, i Egypt. Flere akvedukter ble bygget for å holde liv i den stadig økende befolkningen. I år 540 var det ca. 500 000 innbyggere i den østromerske byen. (…) I 1054 lyser paven i Roma patriarken i Konstantinopel i bann, og det bysantinske riket, samt romersk katolske og de ortodokse kirkene vokser frem. Men dette var lenge etter Konstantinopels stolthet av et byggverk ble reist.

Byggingen av kirken startet allerede under keiser Justinian I, i år 532. Bygningen skulle være det kristelige midtpunkt av det østromerske riket. Kristendommen var blitt statsreligion, og kirkebygget skulle stråle ut pavens og patriarkens makt og posisjon i samfunnet. Det var et tett samarbeid mellom keiser og patriark. Det er historier om tre Hagia Sophia-bygg. Hagia Sophia II ble reist på ordre fra Theodosius, siden det første kirkebygget hadde blitt rammet av brann under Nikaopprøret i 532. Da opptøyene hadde roet seg var keiseren rask med å igangsette byggingen av en ny kirke. Denne gangen enda større og mer praktfull sammenlignet med sin forløper. Hagia Sophia II ble reist i løpet av kun fem år, fra 532 til 537.

Hagia Sophia II er en imponerende teglsteinkonstruksjon. Ved kirkens åpning i 537 skal Justinian ha utropt at han hadde overgått Salomos tempel fra tidligere tider. Det var uten tvil et prestisjeprosjekt for keiseren (men også for kirkens folk). For å kunne å bygge Hagia Sophia II leide keiseren inn to menn fra Roma: Anthemius og Isidorus. Ingen av de to var arkitekter, det var én ingeniør og én matematiker. De to hadde liten eller ingen praktisk erfaring med å lede arbeid mht. å reise monumentale kirkebygg. Erfarne byggherrer og håndverkere i Konstantinopel var også med på arbeidet. Hagia Sophia II har et kvadratisk grunnplan, kronet med en diger kuppel. Ingeniøren og matematikeren stod forran en voldsom byggeteknisk utfordring. Den arkitektoniske nyvinningen pendentiver muliggjør utformingen av den runde kuppelen på toppen av det firkantede grunnplanet. Pendentivene stabiliserer konstruksjonen nok til å ha kuppelen «svevende» høyt over gulvet. På vest og øst siden har kirken narthex og apsis. Narthex er kirkens forhall og innenfor er keiserporten. Gjennom keiserporten kommer man til midtskipet og sluses inn mot det kvadratiske grunnplan-rommet med den imponerende kuppelen. På østsiden er koret med kirkens alter, og her utførte Konstantinopels patriark sine liturgiske ritualer. Bak koret er apsis-veggen som buer utover, en konkav vegg, rikt religiøst dekorert.

I naos er arkade-rekkene på bakkenivå prydet med arkale-rekker også over seg, med ca. 1:2 forhold til hverandre. Arkadene nederst, på bakkenivå, er ca. 12 meter høye. De symmetriske konstruksjonene pryder kirkerommet. Arkaderekkene står mot hverandre i naos, fem arkadebuer i nord og fem i sør. I naos er det tatt i bruk små vinduer for lysvirkningens skyld. I yttersidene, i vest og øst, er det halvkupler, de kommer i tillegg til hovedkuppelen. De sekundære bærepilarene tar i mot tyngden av de halve kupplene og holder den arkitektoniske konstruksjonen stabil. På alle fire ytterpunkt av kirkens vestre og østre del, er det bygget skråstilte halvsirklede eksedrer. Disse er kronet av halvkupler med arkader på bakkenivå. Det er altså tatt i bruk søyler og kapitéler som vitner om Hagia Sophias sterkt influerte arkitektoniske gresk-romerske språkbruk. Interiøret i kirken er storslått med mye dekorasjon, bl.a. mosaikk med bibelske motiv og ulike typer marmor som er blitt fraktet inn for å dekorere kirkens gulv og vegger.

De primære bærepilarene, eller pendentiver, to i nord og to i sør, er Hagia Sophias arkitektoniske hovedbæreverk. Disse fire primære bærepilarene har svære buehvelv konstruert mellom seg. I nord er buehvelvet festet til de to nordre primære bærepilarene, og i sør er buehvelvet festet, eller legger vekten på, de sørlige primære bærepilarer. Buehvelvene strekker seg over fra vest til øst, og sammen med de kolossale bærepilarene er de grunnbærerverket til Hagia Sophia. Dette utgjør hvelvsystemets omtalte pendentiver og holder det kolossale kirkerommet oppreist. Denne løsningen er spesiell i forhold til tidligere romersk arkitektur. Det vanlige var nemlig at kuppelen hvilte på en hel, flat «tromme-ramme»-konstruksjon hele veien ned til gulvet. Hagia Sophia har ikke denne kontinuerlige sirkulære, flate bæreevnen, slik man ser f.eks. i Pantheon. Videre er det de tallrike»ribb-beina», eller ribbe-bærere skjult av ytre lag med teglverk, som muliggjør kuppelens form. Nederst på kuppelen, mellom ribbene, er det innlagt vinduer i konstruksjonen. Lysåpningene gir hvelvet i kirkerommet den spesielle virkningen: Det er som om kuppelen svever over oss. Bygget var fantastisk nyskapende, arkitektonisk utført, og det viste seg også å være litt for dristig. Kuppelen til Hagia Sophia II datt ned under et jordskjelv i 548, elleve år etter at bygget stod ferdig. Og en ny, mindre dristig, kuppel ble bygget – Hagia Sophia III.

Jeg mener de arkitektoniske grunnprinsippene i bygningen Hagia Sophia er de fire primære bærepilarene, og deres buehvelv-konstruksjoner, eller såkalte pendentiver. De primære pilarene tar i mot tyngden til kuppelen og er sammen med buehvelvene byggets skjelett, eller innmat. Ved Hagia Sophias halvkupler i vest og øst er det utplassert sekundære bærepilarer. Det er pilarene som holder kirkebygget oppe. På nord- og sør-siden, dvs. yttersidene av bygget er det strebe-pilarer. Disse pilarene er med på å bære byggverkets yttersider, samt har bærefunksjon for hele den arkitektoniske løsningen. (…) Det heftige kirkebygget er i dag et museum, i sekulære Tyrkia. I 1453 ble Konstantinopel erobret, etter en lang tids beleiring av det Ottomanske imperiet og sultan Mehmet II. Dermed var det over og ut for det bysantinske riket.

Annonse