Kunstbransjen

Illustrasjon-nyere-norsk-ku

,

Kunstformidling og markedsinnsikt

, , , , , , 1

I løpet av de siste tiårene har kunstfeltet utviklet seg betraktelig, og for kunstinteresserte nordmenn er det avgjørende med gode kunstformidlere for å henge sånn noenlunde med. Bokutgivelsene til Øystein Ustvedt og Gunnar Danbolt bidra til å gjøre denne oppgaven mer håndterlig.

Kurator Ustvedt og professor emeritus Danbolt, gir begge grundige innføringer i nyere norsk kunsthistorie – og det uten å bruke et for tungt teoretisk språk. Bøkene gir oss et innblikk i den visuelle kunstens utviklingstrekk, fra 1990-tallet og frem til i dag.

Øystein Ustvedt, "Ny norsk kunst" Fagbokforlaget 2011 og Gunnar Danbolt, "Frå modernisme til det kontemporære – tendensar i norsk samtidskunst etter 1990" Samlaget 2014
Bok 1 og 2: Øystein Ustvedt, «Ny norsk kunst» Fagbokforlaget 2011, og Gunnar Danbolt, «Frå modernisme til det kontemporære» Samlaget 2014

Først ute var Ustvedt med boka «Ny norsk kunst – etter 1990” i 2011, så i 2014 kom Danbolt med boka «Frå modernisme til det kontemporære – tendensar i norsk samtidskunst etter 1990”. Begge bøkene gir leseren innsikt i sentrale norske kunstnerskap og tendenser fra 1990-tallet og frem til i dag. Innføringene vil muligens kunne utvide synet vårt på hva som gjør noe til god kunst, og dermed gjøre den nye kunsten mer tilgjengelig.

Norske kunstsamlere 
Drivkraften for å samle kunst er like forskjellige som resultatene. Tradisjonelt samler mange kunst av sin egen samtid og motivene kan være alt fra de subjektive, samt estetiske opplevelser – til intellektuell og kreativ stimulans. (For mer om beveggrunner i kunstmarkedet les innlegget: forbrukeratferd og kunstkonsum.)

Flere kunstsamlere har også forretningsinteresser knyttet til samlingen sin. Petter Stordalen ønsker f.eks. å oppnå et eksklusivt image for hotellet sitt The Thief på Tjuvholmen. Gjennom å ha en samling av verdensklasse skaffer han The Thief assosiasjoner som samsvarer bra med luksussegmentet i hotellmarkedet. Christian Ringnes har med sitt (og Oslo kommunes) Ekebergparken stått for et gjennombrudd med hensyn til bruk av samtidskunst som hovedattraksjon i et norsk landskap. Ved å anlegge en skulptur- og kulturminnepark i Ekebergskogen, som inkluderer nåtidens kunstskatter, har Christian Ringnes gått foran og pekt ut retningen for fremtidige norske by- og stedsutviklingsprosjekter. Innføringen av store mengder samtidskunst i naturen er med å videreutvikle Norge som en kulturnasjon.

Markedsrettet kulturpolitikk
Utgiftsposten i det norske statsbudsjettet til kunstinnkjøp og utsmykningsoppdrag er mer enn doblet siden 2010, men nå har den borgerlige regjeringen signalisert en dreining mot en mer markedsrettet kultursektor. Høyre og Frp vil legge til rette for et bredere finansiert kulturliv. I f.eks. Storbritannia står pengegaver fra enkeltpersoner og bedrifter for nesten halvparten av kultursektorens finansiering.

Den såkalte frie markedsliberalismen blir ofte tiljublet, men det internasjonale kunstmarkedet er mest kjent for problemstillinger rundt bruk av irrasjonelle prisfastsettelser, manipulasjon og andre lyssky mekanismer. Samlere blir mer og mer internasjonalt orienterte, og norske kunstnere konkurrerer i et globalt marked. Vi har et felles ansvar for at den eksperimentelle, smale og ikke-salgbare kunsten blir produsert.

Historien har gitt mange eksempler på at det er de mest originale kunstnerne som blir store og betydningsfulle. Derfor burde det norske næringsliv, såvel som de nasjonale myndigheter, sørge for langsiktige markedsvilkår for å stimulere et bredt kunsttilbud.

Kunstrådgivning
Boken Värdet av konst, skrevet av forskere ved Handelshøyskolen i Stockholm, inneholder bl.a. forskningsresultater fra eksperimentelle studier – med bruk av kontroll- og behandlingsgrupper. Resultatene fra de atferdsøkonomiske eksperimentene viser at folk som omgir seg med kunst scorer bedre på både kreativitet og innovasjon.

konst1_0
Bilde: Erik Modig, ved Handelshøyskolen i Stockholm – Avd. marknadsföring och strategi, har forsket på verdien av kunst i en videre forstand. Gjengitt med tillatelse.

Det finnes et bredt utvalg av norske gallerier, auksjoner og utsalgssteder for kunst, men kun et fåtall holder høy nok kvalitet til å kunne forsvare et internasjonalt prisnivå. Spontane innkjøp er ikke smart – et alternativ kan være å leie kunsten. Det kan være lurt å rådføre seg med noen hvis en tenker å kjøpe større, betydelige kontemporære kunstverk. På Sørvestlandet bistår Artsync næringsliv og privatpersoner, med helhetlige kunststrategier, samt kunstinnkjøp.

Intervju: –Man kanske ser konsten som ett överflöd, men vi ser konsten som något nödvändigt för ett företag, sier Erik Modig

photography-the-invisible-man-2

,

Kunstens samfunnsengasjement

, , , ,

NHO og arbeidsgiverne i oljeindustrien verdsetter matematikk og realfag høyt, men livsløp uten kunst og kultur kan redusere innovasjonsevnen og kreativiteten.
Om vi lar satsingen på realfag gå utover de estetiske fagene gjør vi landet en bjørnetjeneste. Estetiske fag inspirerer blant annet unge til å tenke annerledes og utfra nye perspektiv, men læringsutbyttet er neppe målbart eller lar seg spore i en PISA-undersøkelse.

Elevenes resultater i matematikk og naturfag bestemte rangeringen i forrige PISA-test 1Programme for International Student Assessment, og derfor blir disse fagene stadig viktigere for skoleledelsen. Kunst som en obligatorisk del av elevenes utdanning er et offer for denne mentaliteten, og både i England og USA advares det nå mot bruk av resultat fra denne typen undersøkelser som beslutningsgrunnlag for omlegging av skoleverket samt vridning av prioriteringer i læreplanene.

Nå for tiden tror folk at vitenskapsmenn er til for å belære dem; kunstnere, diktere osv. for å behage dem. Det faller dem ikke inn at disse kunne ha noe å lære dem”

Ludwig Wittgenstein, ca. 1940

Estetiske opplevelser er når sansene er skjerpet, og man er fullt og helt tilstedeværende. Kunst- og kulturfagene gir unge mennesker muligheten til å videreutvikle evnene sine, og finne sin egen smak, verdier og sitt indre landskap. Videre gir det ungdommen muligheten til å uttrykke seg, og eventuelt kanalisere negative følelser om til noe positivt.

Estetiske fag i både barne-, ungdoms- og videregåendeskole motvirker konformitet og standardisering som igjen fører til uengasjerte elever og frafall. Kunstfag som en del av utdanningsløpet bidrar til viktig motivasjon for ungdom som er i faresonen og står uten de beste forutsetningene for å klare å oppnå studiekompetanse.

Å betrakte kunsten som en erkjennelsesmessig inspirasjonskilde og som et redskap til å frembringe ny viten” 2Estetisk erfaring og kunst som erkjennelseskilde, K. Johannessen – 2002

Kjell S. Johannessen, 2002

Interesse for samtidskunst
Ifølge opplæringslova § 1-1 skal elevene i norsk skole få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og videre skal de lære å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Det er et viktig samfunnsoppdrag å tilrettelegge for barn og unges møte med kunst, og å oppmuntre til situasjoner hvor positivt samspill kan oppstå. KunstLab i Bergen er et godt eksempel på slik tilrettelegging, og i Stavanger er boka «Kunst» utgitt for målgruppen 8–14 år.

Mange i min generasjon er i utgangspunktet usikre på hva samtidskunst dreier seg om, og de blir fort engstelige og redde i møte med for eksempel tidsriktige konseptuelle kunstinstallasjoner, performance eller elektronisk kunst. Virkemidlene til vår egen tids kunstnere er ofte svært forskjellige og mer utfordrende sammenlignet med de erkekonservative søndagsskolemalerne fra gamle dager.

De som er heldige nok til å ha foreldre eller lærere som klarer å formidle en ekte entusiasme ovenfor samtidens kunst vil muligens senere i livet, uansett utdannelse eller yrke, ikke engste seg for å besøke en utstilling eller et museum for moderne kunst. Det er synd, men jeg tror mange av dagens unge i Norge vokser opp uten positive møter med samtidskunst. Ideelt sett burde interessen for kunst starte tidlig i livet, og gjerne med sosiale opplevelser.

Det er noe tull og tøys, og har ingenting med kunst å gjøre (…) Kunst skal være noe som er vakkert og pent å se på”

Kristiansander 1975-årgang, hør hele radiointervjuet her

Publikums­undersøkelser og studier gjort rundt kunstkonsum peker på at mange føler at de mangler kunnskap om moderne kunst, og at språkbruken i kunstkretser virker vanskelig og ekskluderende. Dermed er det fort gjort å heller bare distansere seg istedenfor å bruke tid på å prøve å forstå og snakke om det man ikke skjønner. I tillegg kan den nye kunsten oppfattes som støtende siden den fremstår milevis unna hva mange forventer og tror kunst skal være.

Kunstformidling
Ekte engasjement og interesse for kunst gjenspeiles i folks ønske om å forstå de unges kunst. Ved økt forståelse av hva kunstnere driver på med vil flere og flere få opp øynene for samtidskunstens rivende utvikling samt forandringen i bruk av medium og uttrykk.

Folks verdsettelse av samtidskunst vil kunne øke ved at de får oppleve utstillinger med viktige internasjonale kunstnere som har sentrale posisjoner i kunstfeltet. Slike utstillinger med sentrale, kostbare hovedverk er sjeldne i Norge siden innkjøpsbudsjettene ved offentlige kunstmuseer er relativt beskjedene. Derfor kan utlån fra private kunstsamlinger være avgjørende for å realisere slike begivenheter. Ved å samarbeide med kunstsamlerne kan kunstformidlerne stille ut internasjonal kunst som har sterk innflytelse på våre nasjonale kunstnerne, og få vist frem avgjørende kunsthistoriske utviklingstrekk.

I mars 2013 åpner f.eks. Much-museet en ny utstilling i samarbeid med familieselskapet til Stein Erik Hagen. Canica har gjort hele kunstsamlingen sin på omtrent 1500 verk tilgjengelig for museets kuratorer. Utstillingen er en del av Munch150 og heter Fra Munch til Slettemark. Det private næringsliv bidrar dermed med kunstverk av høy kvalitet som hjelper til med å kontekstualisere kunstverkene i offentlig eie. Samarbeidet gir flere forbrukere sjansen til å ta del i kulturgodene.

Kunstauskjon-markedet-Skand

, ,

Kunstomsetningen 1970–2012

, , , , , 4

Ferske tall fra innkrevingen og registreringen av den norske kunstavgiften, viser en liten oppgang i kunstsalget for 2011 sammenlignet med året før (inkl. følgerett). Ser man på utviklingen av det norske kunstmarkedet i et noe lengre perspektiv, kan det tyde på et bunnnivå ble nådd i 2009 og at markedet er inne i en stigende trend. Sammenlignet med 2010 er oppgangen i den nominelle omsetningen for 2011 på 4,4 %, mens den reelle oppgangen målt i faste kroner er på skarve 0,6 %.

Tall fra det offentlige organet som står for innkrevingen av den norske kunstavgiften, fungerer som en indikator på utviklingen i det nasjonale kunstmarkedet. Den grå grafen i diagrammet under viser reell omsetning omregnet i 1997-kroner. Den sorte grafen viser utjevnet omsetning iht. et glidende gjennomsnitt på fire år. Ifølge denne gjennomsnittskurven er fremdeles kunstmarkedet i en nedadgående trend, men reell omsetning har økt de to siste årene sammenlignet med 2009 (jf. diagram).

Omsetningen av kunst i Norge de siste 40 åra SSB og BKH
Datagrunnlaget for diagrammet hentes fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og Bildende kunstneres hjelpefond (BKH) – dvs. nasjonalt register for kunstavgiften.

Ved bruk av den fireårige GG-beregningen over, ser man at volumet på det reelle kunstsalget i Norge er i ferd med å bryte opp gjennom det glidende gjennomsnittet, og ligger i 2011 likt med gjennomsnittskurven. Dette kan tolkes som et tegn på at kunstomsetningen er i en stigende trend.

En forklaring på svingningene i omsetningen av kunst, kan være det enkle faktum at folk har mindre penger mellom hendene i urolige økonomiske nedgangstider. Slik som f.eks. på slutten av 1980- og begynnelsen av 90-tallet. Et annet mindre kjent fenomen er at folk som eier kunst tviholder på kunsten sin under økonomiske nedgangstider, siden faren for å «brenne» det på auksjon eller ev. å måtte selge det til skambud føles overhengende. Det er rett og slett mindre kvalitetskunst til salgs ved resesjon og nedgangskonjunkturer.

Den totale omsetningen av kunst i Norge var på rundt 559 millioner kroner i 2011 (nominelt), dette ifølge Bildende Kunstneres Hjelpefond (BKH). Det er ikke nødvendigvis slik at høye salgstall er positivt for kunstmarkedet. Høydare i omsetnings- og prisutviklingen kan skyldes bobler og spekulasjon. Et sunnhetstegn er om kunsten som kjøpes henges opp på veggene hjemme hos folk, og ikke pakkes i bobleplast for å settes bort på et lager (les: investorer som spekulerer i prissvingninger).

Her er noen betraktninger rundt prismekanismer og utviklingsindikatorer i kunstmarkedet.

Art-Sync-kunstng-Documenta

, ,

Uregulert handel og kunstpriser

, , , , , , , , , , ,

Kunstmarkedet i Norge  er relativt lite og drevet av noen få personer med spesialkunnskap, og mye markedsmakt. Kunstmarkedets mangel på transparens, og åpenhet rundt for eksempel verdivurderinger og priser, gjør at kunst som en handelsvare mangler kredibilitet.

Siden markedet er uregulert kan aktørene manipulere det uten at noen griper inn. Sammenlignet med for eksempel valuta-, aksje- og eiendomsmarkedet er ”innsidehandel” nærmest allment godtatt. Ved å fjerne noen av disse barrierene, vil vanlige forbrukere og småsparere lettere kunne orientere seg, og våge å satse på samtidskunst. Det økonomiske aspektet ved kunst er et enestående eksempel på at prissetting etter klassiske teoretiske modeller med fokus på tilbud og etterspørsel kommer til kort. Kunst som vare opererer i et lite ømtålig handelsfellesskap, og prissettingen avgjøres i likhet med prediksjonsmarkeder av mange andre faktorer enn etterspørsel. I mange sammenhenger er det i kunstmarkedet mer rett å prate om forutbestemte (faste) priser istedenfor (variable) markedspriser.

Et kunstverk som blir solgt på auksjon, i annenhåndsmarkedet, har vært gjennom den såkalte ”filtreringen” dette medfører. Dermed vet man at verket mest sannsynlig har den verdien markedet var villig til å by. Høy prisoppnåelse ved auksjon skaffer kunstsamlere bekreftelse på sin gode teft, samtidig som de andre kunstverkene i samlingen, av den samme kunstneren, stiger i verdi. Et velkjent ”gyldig” salgsargument til galleristene som promoterer kunstnerne er å vise til oppnådd pris ved forrige omsetning av kunstverket (eller et liknende verk av samme kunstner). Da slipper man å begrunne prisen mht. kunstnerisk verdi og kvalitet, men manipulasjon kan skje.

Et kjent eksempel på samarbeid rundt prismekanismer i det internasjonale kunstmarkedet er vennskapet mellom reklamemannen og kunstsamleren Charles Saatchi og kunstneren Damien Hirst. Iløpet av andre halvdel av 1980-tallet, før Hirst fikk stjernestatus i kunstverdenen med verdiøkning- og omsetningsrekorder, fant disse to tonen. Det nære samarbeidet, om bl.a. PR og markedsføring, mellom kunstneren og samleren, har drevet prisene på samtidskunst til nye høyder. På den annen side hadde aldri ekstraordinære kunstverk slik som The Physical Impossibility of Death in the Mind of Someone Living eksistert, om det ikke hadde vært for finansieringen til Saatchi.

I etterkant av det heftige prisfallet på kinesisk samtidskunst under finanskrisen i 2008 prøver kinesiske myndigheter å regulere det nasjonale markedet. Boblen i Kina ble skapt mye pga. ”falske” oppnådde auksjonspriser hvor selve pengetransaksjonene aldri fant sted. En amerikansk kunstsamler forteller, i et intervju med forfatteren av boka Talking Prices: Symbolic Meanings of Prices on the Market for Contemporary Art, at han ved et tilfelle ble bedt om å by en viss sum for et kunstverk ved en prestisjetung auksjon. Forslaget ble fremmet av kunstnerens gallerist, altså personen som representerer kunstneren i markedet. Kunstverket oppnådde dermed en høyere tilslagspris på auksjonen enn auksjonshusets verdivurdering tilsa. I henhold til den lysskye avtalen mellom de to, ble kunstverket etter et par uker overført til galleristen med rundt 10 % påslag i pris. Denne typen manipulering kan skje fordi selger anser det som livsnødvendig å tiltrekke seg de kuleste kjøperne, og at disse ”riktige” personene er med å verifiserer prisanslagene ved auksjon.

Kunstforhandlere bruker gjerne andre salgsaktiviteter enn de mer tradisjonelle for å bygge et gjensidig fordelaktig forhold, samt følelesmessige forbindelser med kundekretsen. Vellykket relasjonsmarkedsføring resulterer i gode kundeforhold som sikrer gjentatte kjøp. Tilbyderne i kunstmarkedet, med eksklusive og unike produkt, gjør klokt i å styrke forestillinger hos kjøper, om at kjøpsmuligheten er «skreddersydd» til nettopp dem. En indirekte del av salget består gjerne også å bli en del av den indre sosiale sirkelen til gallerieieren, hvorpå relasjonen gjerne innbefatter et møte med, eller en fest sammen med kunstneren. I en slik opplevelsebasert økonomi oppnår kunstagentene å bygge solide, langvarige forhold med kundene.

Kritikere av dagens retningsgivende maktforhold i samtidskunstverden mener at det ikke lenger er kunstnerens verk som bestemmer verdien, men han eller hennes nettverk. Vanlige folk som muligens kunne tenke seg å plassere noe av sine oppsparte midler i kunst møter et marked som er grunnleggende lite transparent, og som inneholder en stor andel asymmetrisk informasjon. En spørreundersøkelse blant europeiske formuende bankkunder, utført av Deloitte i 2011, gir et unisont svar på hvilke barrierer for ytterligere økning i omsetningen av samtidskunst som finnes. På spørsmålet om hvorfor de vegrer seg mot å handle samtidskunst svarer flere respondenter likt, bare med litt forskjellige formuleringer:

Faren for å betale for mye føles overhengende siden jeg ikke har oversikten over kunstmarkedet.»

ArtTactic® og Deloitte

Den samme innsikten kom nylig frem i en spørreundersøkelse rettet mot potensielle kunstkjøpere blant danske bedriftseiere og næringslivstopper. Om ikke dette endres vil kunstmarkedet fortsatt bli ansett som den indre krets tumleplass, for snobberi og kulturell korrupsjon. Med samtidskunst i prisklassene 40 000–250 000 kr og oppover er det behov for markedsinformasjon med gehalt.

Video: Deloitte sin konferanse Art & Finance i Miami desember 2014

En nordmann, Anders Petterson – grunnlegger og eier av firmaet ArtTactic i London, ledet paneldebatten om kunstmarkedet og investeringsanalyser.

Paneldeltakerne på Art & Finance konferansen var innom tematikken rundt videreutvikling av metoder for investeringsanalyser, kunstindeksering, markedsbarrierer og ytelsesmål i kunstmarkedet. Bakteppet til debatten er den økte andelen velstående, potensielle kunstinvestorer på verdensbasis (OECD-tall),  samt en stigende interesse for å samle og/eller investere i kunst.