Ekebergskogen

Flere av de kunstnerne jeg beundrer, blant mine jevnaldrende – altså kunstnere som er del av vår egen samtid – har høyst forskjellige måter å uttrykke seg på, og de besitter et mangesidig kunstnerisk repertoar.
Det kan fort by på gåtefulle sesjoner, når vi streitinger skal prøve å forstå oss på den noe forvirrende kontemporære kunsten – kunst som for noen kan virke motbydelig – dette iht. både nedarva verdier, fordommer og konvensjoner, samt barrierer når det kommer til formidling, inkludert kommunikasjonen med omverdenen i etterkant av kunstopplevelsen. Det kan i det hele tatt føles vågalt å tilnærme seg kontemporær kunst, og dette møte byr ofte på absurde situasjoner. Den kontemporære kunsten er krevende for et utrent publikum, men den kan være stimulerende – og langt fra kjedelig.

YouTube: I filmklippet under, beholder Pamela og Louie en uhøytidelig, utprøvende og fandenivoldsk attitude gjennom hele galleribesøket. Muligens har vi noe å lære av Pamela og Louie?

I denne parodierende scenen, fra Netflix-serien Louie, besøker venneparet en kontemporær kunstutstilling

Mange spør seg hvordan kunstnere kan rettferdiggjøre de høye prisene på samtidskunsten de skaper, som jo er rene “søppla” i manges øyne. Spør man en velrenommert gallerist i New York vil nok svaret være at markedet bestemmer, dvs. kunstkjennerne og samlerne setter prisen. Mens det i Norge er en helt annen virkelighet. Her er det rett og slett for få aktive kunstsamlere til at vi kan prate om et velfungerende marked. Den kontemporære kunsten i Norge overlever uten et marked, inntil videre, men man trenger ikke reise lengre enn til Sverige for å oppleve en mer kommersiell kunstscene. Etterspørselssiden i granndlandet har, sammenlignet med her hjemme, større påvirkning på utviklingen av det nasjonale kunstfeltet. Denne vektleggingen av kunstmarkedet, og kunstsamlernes innflytelse, er muligens ikke noe å trakter etter. I Norge er det trolig bedre grobunn for såkalt uavhengig undergrunnskunst, heriblant kunstnerdrevne visningssteder og festivaler.

Norske kunstnere kan søke prosjektstøtte hos bl.a. Kulturrådet og Kunst i Offentlige Rom (KORO), og de tilnærmet suksessrike middelaldrende norske kunstnerne – med utforskende avantgarde særtrekk, som gjerne var hakket mer radikale og rebelske tidligere i livet – livnærer seg i hovedsak av offentlig prosjektstøtte, oppdragskunst og stipender. Men utviklingen mht. kunstinteressen blant befolkningen er unektelig viktig også for disse kunstnerne, både mht. den kjensgjerning at man, faktisk, ønsker at folk bryr seg, og gidder å komme for se livsverkene sine. Videre vil en økt kunstinteresse gi kunstnerne flere økonomiske ben å stå på. ¹ 

Uten Kulturrådet, samt den øvrige statlige og kommunale finansieringen, ville mye av den norske ukonvensjonelle kunsten møtt veggen. Den ville aldri ha blitt realisert, ihvertfall ikke i like stor skala som vi har sett de siste tiårene. Kulturrådets mandat er å sikre bredde og kvalitet i det norske kunst- og kulturliv. Blant nordmenn flest, er det så få potensielle betalende besøkende til underfundige kontemporære kunsthappenings, at omfordelingen av fellesskapets ressurser er høyst nødvendig. Resultatene i en levekårsundersøkelse ² fra 2015 viser hvor prekær situasjonen er for de norske kontemporære kunstnerne, de oppgir en årlig snittinntekt på rundt kr 80 000,-  (dette mht. inntekter på salg i et kommersielt marked). Kulturrådets fagutvalg for visuell kunst, som forøvrig har et budsjett på 108 millioner NOK ³, avgjør hvem som er kvalifisert for offentlig støtte. I sommer har det vært en opphetet debatt i rikspressen rundt fordelingen av midler og fagutvalgets habilitet, jf. #Kulturkameratene

Tabell: Kandidater som har fullført utdanning innen visuell kunst ved norske universiteter og høyskoler ⁴

Enkelte hevder at det utdannes for mange kunstnere i Norge, men tall fra Norsk senter for forskningsdata (NSD) viser at det de siste seks årene ikke har vært noen stor økning i antall uteksaminerte kunstnere ved norske kunsthøyskoler og universitet. Det er et paradoks at den negative utviklingen i kunstnernes inntektsgrunnlag, har skjedd i samme tidsrom som politikerne har økt bevilgningene til det visuelle kunstfeltet over statsbudsjettet. Disse midlene er ifølge kunstnernes interesseorganisasjoner ikke kanalisert til kunstnerne, via f.eks. utstillingsvederlag. De økte bevilgningene har heller ikke bidratt til økt etterspørsel i privatmarkedet, ihvertfall ikke så langt. For å gjøre noe med dette etablerte regjeringen i 2017 regionskontoret Kreativt Norge, dette kontoret inngår i det såkalte virkemiddelapparatet. Kreativt Norge skal, i sammen med bl.a. Kunnskapsverket og Innovasjon Norge, medvirke til økt innsikt i kunstmarkedet, og identifisere tiltak mht. markedsstimuli – dvs. øke omsetningen av norsk kunst nasjonalt og internasjonalt. ⁵

Kunstnerdrevet festival 
SOPPEN – som gikk fra å være en to-dagers performance-festival, da jeg ble anbefalt å sjekke ut programmet vinteren 2016, til å bli annonsert som En queer performancefestival ukene før festivalen – ble avholdt i slutten av august. Til tross for “regnbuekuppet”, våget jeg meg på festival lørdagsettermiddag. Der fikk jeg se laftet byggverk i tretoppene ⁶, og opplevde tre performancer – blant annet den til Genevieve Belleveau og Peter Clough. 

SOPPEN, som var en fin og munter festival – slik jeg opplevde den, de timene jeg var der – ble i hovedsak finansiert av Kulturrådet. I og med at det var annonsert at festivalen skulle handle om kjønns- og identitetspolitikk – innpakket i den kontemporære kunstsjangeren – burde jeg muligens ha ansett meg selv advart, om at den ikke var ment for sarte sjeler. Mye av grunnen til at jeg oppsøkte festivalen, er at jeg anser performancekunst som motsatsen til den dørgende kjedelige kunsten som ofte er å se på salgsutstillinger, f.eks. på Sørlandet, landsdelen hvor jeg vokste opp. Kunstnerduoen Trollkrem, som stod for Soppen-festivalen, bidrar til å skape noe nytt. Høsten 2016 nådde de ut til et større publikum, da figurerte de i NRK-serien: Thomas og den vanskelige kunsten.

Min oppfordring til deg, som vil bli bedre kjent med vår generasjons kunst, er å oppsøke kunstsentrene, kunsthallene, gallerier, festivaler og utstillinger som viser kontemporær kunst. Her hvor jeg bor, i Stavanger, er det ofte åpne forelesninger, med og av kunnskapsrike kunstnere og kuratorer, på f.eks.: Rogaland Kunstsenter, Prosjektrom Normanns, Studio17, Hå Gamle Prestegard, Kunsthall Stavanger og Stavanger kunstmuseum. Det finnes altså flust av muligheter å tilegne seg mer kunnskap, og sjansen er der, for at du dermed blir en litt mer herda kunstgjenger.

Annonse