Den nye Survey of Global Collecting – en markedsrapport som omhandler det globale kunstmarkedet – viser økt likestilling mellom kvinnelige og mannlige kunstnere. Datainnhenting og analyser er utført av UBS, et anerkjentforvaltnings- og finanshus.
Verdens kunstsamlere har ifølge UBS-analytikerne, et økt fokus på kvinnelige kunstnere. Andelen verk laget av kvinner, inkorporert i kunstsamlinger, har steget fra 33% i 2018, til 42% i 2022. En utslagsgivende årsak til utviklingen er millenniumsgenerasjonen. Disse relativt ferske kunstsamlerne, gjerne i 40-årsalderen, viser interesse for kunstnerne som fanger opp tendenser i vår samtid. På spørsmål om betydningen rundt kjønn og kunstkjøp, svarer Millennials at dette har liten eller ingen betydning.
Separatutstillingen «Death and the Maid» av Cecily Brown, vises på The Met 4. april – 3. desember 2023
Samtidig antyder også undersøkelsen at unge samlere er mer bevisst kjønnsulikhetene som har preget kunsthistorien. Og at de er opptatt av å ha en kjønnsbalansert kunstsamling. Kunstmuseene er også pådrivere i å balansere den kunsthistoriske kanonen, og å fremme kvinners kunstneriske betydning. De siste åras dreining mot økt kvinnelig representasjon i museumsprogrammene, og statistikk mht. museumsanskaffelser, bekrefter dette.
Videre påpeker UBS at det er mye markedspotensial for kvinnelige kunstnere, fordi verkene deres er gode, mens prisene deres fortsatt er satt mye lavere enn mannlige kollegaer. Ifølge UBS-rapporten opplever galleristene i primærmarkedet, økt salg av kvinnelige kunstnere. Gallerister med over 80% representasjon av kvinner, økte salget med 21%. Mens gallerier med færre enn 20% kvinnelige kunstnere i stallen stagnerte – og har synkende salg, år for år.
Auksjons- og sekundærmarkedet er derimot fremdeles dominert av mannlige kunstnere. I tidsrommet 2008–2022, stod kvinnelige kunstnere for kun 3,3 % av omsetningen i auksjonsmarkedet. Dette ifølge The Burns Halperin Report. Men det finnes unntak: britiske Cecily Brown (f. 1969) opplever stor etterspørsel, både i primær- og sekundærmarkedet.
Markedsanalyse 2011–2022: Prisutvikling, omsetning, og antall verk lagt ut for salg
Historisk har den kunstneriske praksisen til kvinner blitt betraktet som mindre viktig. Kvinnene har tendert mot samfunnsbaserte og nære prosjekter – som inkorporerer assemblage, tekstiler og andre håndverksbaserte medier. I motsetning til denne noe muligens kontemplative praksisen, har markedet foretrukket mannlige monumentale, storskalaverk, samt verk fra den gamle, mannsdominerte kanon. Dette er i endring, og man ser fremveksten av en ny, sterk trend.
📷 Courtesy: ptw.studiowork, CC BY-SA 4.0, via Wikimedia Commons and Masterworks, www.masterworks.com
Kunst burde inngå i optimale porteføljesammensetninger. Dette ifølge nyere internasjonal forskning. Denne bloggposten ser nærmere på hvorfor man bør inkludere kunst i en spareportefølje.
Tallknuserne ser på kunst som et særegent aktiva og verktøy for diversifisering og kapitalbeskyttelse, men ifølge undersøkelsen utført av konsulentselskapet Deloitte i 2013 er det fortsatt den følelsesmessige avkastningen som er mest avgjørende for kunstforbrukerne. 1Kilde: Art and Finance report 2013 www.deloitte.com
En rekke studier om det internasjonale kunstmarkedet viser at avkastningen på kunstverk har høyere varians sammenlignet med aksjer, renteinstrumenter og eiendom – dvs. mer tradisjonelle aktivaklasser. 2Jf. tabellen nederst i bloggposten Derfor blir det ofte konkludert med at kunstinvesteringer gir den samme avkastningen som andre aktiva, men til en høyere risiko. Mange forvaltere oppgir dette som årsak for ikke å la kunst inngå i optimale spareporteføljer. 3Et kjent unntak er diversifiseringseffekter, dvs. at kunst som investeringsobjekt kjennetegnes av lav korrelasjon med andre typer “aktiva” samt liten samvariasjon med konsumprisveksten. Dermed bidrar kunst til å redusere porteføljens samlede risiko. Se bloggpost fra nov. 2011: www.kunstgunst.net
Men det statistiske tallmaterialet rundt avkastninger i kunstmarkedet viser også at sannsynlighetsfordelingene er preget av positive fete haler. Det innebærer at ekstremt høy avkastning på en kunsthandel er mer sannsynlig enn ekstremt lav avkastning, og derfor burde risikopremien for kunst reduseres sammenlignet med andre mer usikre investeringer (jf. kapitalverdimodellen).
Sunn fornuft tilsier minimering av risiko til høyest mulig avkastning, og ved å handle kunst maksimerer investorene verdien til den helhetlige porteføljen i forhold til risikotakingen. Sammenlignet med f.eks. aksjer kan kunstverk bidra med mindre kostbar varians i porteføljen totalt pga. positiv skjevhet i sannsynlighetsfordelingen. 4Til forskjell fra aksjer som kan lide tosifrete tap på én dag er kunstmarkedet langt mer stabilt på grunn av den begrensede tilførsel av kanoniserte kunstverk. Jf. bloggpost nov. 2011, www.kunstgunst.net
Illustrasjon: sannsynlighetsfordelinger med fete haler og Gauss perfekte symmetri
Aggregerte markedsundersøkelser Kunstindeksering er ikke noe nytt, på 1960-tallet sammenlignet amerikanske investorer kunstnere og kunstepoker/-ismer. Dette ble gjort for å spore den relative prisøkningen i kunstmarkedet. Metodikken var å finne gjennomsnittlig prisutvikling på et stort antall sammenlignbare kunstverk.
Tallmaterialet brukt i vår tids forskning på området (jf. tabellen under) baserer seg på data fra de store auksjonhusene, og utvalget av kunstnere – om det gjelder kategorien samtidskunst eller europeisk impresjonisme f.eks. – er for det meste allerede godt etablerte kunstnavn. Det er altså ikke mange ukjente, ferske kunstnere med i beregningene, og som i aksjemarkedet er det en kjensgjerning at det kan lønne seg å gå for de mer etablerte navn (slik som Norsk Hydro eller Jakob Weidemann), selv om de nye kometene tiltrekker seg mer oppmerksomhet (Aqua Bio Technology eller Dolk).
Panginvestering. Imidlertid skjer det unntak i auksjonsmarkedet, og unge kunstnere kan oppleve prissjokk for kunstverkene sine. Slike prissjokk er ofte karakterisert av tilslag i budrundene som ligger skyhøyt over auksjonshusets verdivurdering og selgers reservasjonspris. Sommeren 2012 skjedde dette for den norske kunstneren Matias Faldbakken (f. 1973). Da ble et av kunstverkene hans lagt under hammeren hos auksjonshuset Phillips i London, og der oppnådde «Untitled» en tilslagspris over tre ganger estimert verdi.
I use my art as a tool [for] doing silent, negativistic gestures without any intention of convincing, impressing or communicating with an audience”
Matias Faldbakken, sitert i katalogen som fulgte auksjonen
Noen har tydeligvis latt seg både overbevise og imponere av kunstverket. Dette siden budrunden endte på hele 440 000 kr, hele 300 000 kr over estimert verdi. Bildet hadde fem år tidligere, i 2007, blitt solgt hos Standard (Oslo) for rundt 55 000 kr. Slike pris-/etterspørselssjokk vil kunne friste andre eiere av kunstverk signert M. Faldbakken til å entre markedsplassen.
Fig. skjermdump fra nettsiden til auksjonshuset Phillips. Matias Faldbakken, «Untitled» (Canvas #01)
Markedsforhold og veien videre mht. tallknusing En viktig indikasjon på utviklingen i kunstmarkedet er salgsratene 5Antall solgte verk delt på ant. totalt forsøkt solgt ved en kunstauksjon. Og utropsprisene på Contemporary by Blomqvist, i Oslo forrige måned, var tydeligvis satt for høyt. Denne norske auksjonen innen samtidskunst innfridde ikke forventningene, og salgsraten endte på 46 %. Når sjansen for å oppnå en vellykket transaksjon er under 50 % skremmes potensielle selgere vekk fra auksjonsmarkedet. Ved tilsvarende kunstauksjoner i Sverige og Danmark har salgsratene ligget på mellom 70 og 90 %.
En sunn videreutvikling innen forskningsarbeidet rundt kunsthandel vil være å ta alle tilgjengelige salgsrater med i beregningene. Videre kan det med fordel fokuseres mer på skjevhetene i de statistiske fordelingene, og mindre på gjennomsnittsberegninger. Forvaltningsmessig kan den positive skjevheten vise seg å være minst like relevant som korrelasjonskoeffisientene til de ulike aktivaklassene (jf. diversifisering)
Tabell:Negativ og positiv skjevhet i datasettene som omhandler aksje- og kunsthandel 1999–2010 Avslutningsvis: De generelle usikre økonomiske utsiktene, i Europa og verden forøvrig, har gjort seg gjeldende i pengemarkedet. Bl.a. på grunn av frykt for svekket konkurranseevne og valutaspekulasjon, er sparerentene i den vestlige verden historisk lave. Under disse forholdene er mange investorer på jakt etter alternative investeringsmuligheter, for å beskytte seg mot fallende aksjemarkeder og lusete forrentninger. Kunst kan være et slikt alternativ, og viser seg ofte å være en panginvestering.
Når rike samlere – kunstmarkedets såkalte bjellesauer – driver med kunsthandel, vil alltid profittmotivet være der. Og med nok penger å kjøpe for, er det ikke spesielt vanskelig å oppnå høy gevinst.
Ved å konsentrere samlingen rundt kunst som mange nok pengesterke investorer allerede har kjøpt, og må forsvare, samt kunst som er på stigende kurs og ikke har nådd toppen – Ludvig Karsten, Kjartan Slettemark og Bjarne Melgaardf.eks. – er kunstforretning øyensynlig fornuftig i et forvaltningsperspektiv.
Diagrammet viser Munch-maleriet Fruktbarhet sin utvikling målt i salgssum og verdivurdering fra det ble malt i 1902, byttet eier seks ganger, til det ble lagt under hammeren hos Christie’s i 2010. Beregning mht. 2010-kroner og konsumprisindeksen.
Maleriet «Fruktbarhet» av Edvard Munch er i dag privateid av Canica AS1Familieselskap etablert av Stein Erik Hagen, www.canica.no. Fem år etter at Canica kjøpte oljemaleriet ble det forsøkt solgt i New York, men det ble «brent» på auksjonen – dvs. båret ut igjen, usolgt. I følge prisantydningen til auksjonshuset Christie’s i 2010 er verdien på maleriet ca. 175–210 millioner kroner, rundt 3000 ganger høyere enn hva Edvard Munch solgte det for i 1902 (se beregningen i diagrammet over).
Hadde bildet funnet en ny eier, og verdivurderingen til Christie’s blitt realisert, ville det ha gitt Canica AS over dobbelt så mye tilbake i forhold til hva de måtte ut med fem år tidligere. Nå i mars 2013 viser familieselskapet frem Munch-maleriet igjen. Denne gangen i samarbeid med Munch-museet i Oslo, maleriet «Fruktbarhet« kan ses på Munch-museet sin jubileumsutstilling Fra Munch til Slettemark. Canica’s styreleder Stein Erik Hagen blir i et radiointervju med Kulturnytt på NRK P2 bedt om å nevne et kunstverk, blant de 1500 i Canica-samlingen, som han setter spesielt høyt.2Canica har benyttet en profesjonell kunstrådgiver for å bygge samlingen
Fruktbarhet har noe magisk ved seg, noe med fargene og måten kvinnen i bildet møter mannens blikk»
Stein Erik Hagen til Morgenbladet 1. mars 2013
Det tradisjonelle motsetningsforholdet mellom kunst og kapital, har de siste tiårene endret karakter til å ligne mer et samspill. Og kunst gir nok den tidligere kjøpmannen glede og inspirasjon på flere plan.
Akseptabel kommodifisering Historisk har markedskreftene sørget for at kunsten har tilegnet seg autonomi fra kirke og adel, men senere har muligens markedet hatt en uheldige påvirkning ved at prisene på den mest populære kvalitets-kunsten har steget i taket, og gjort den utilgjengelig for vanlige lønnsmottakere.3Et fenomen som til en viss grad ikke gjelder Canica-samlingen siden den jo gjøres tilgjengelig for offentligheten i Fra Munch til Slettemark, samt fyller pinlige tomrom i Nasjonalmuseets samling. Videre blir kunst og kultur muligens negativt påvirket av markedskreftene, ved at den tilpasser seg og blir overfladisk.4Masteroppgave Sosiologisk institutt UiB, https://bora.uib.no Dette i betydning av markedstilpasning for å tilfredsstille «underholdningsbehovet» hos store forbrukergrupper, og dermed øke inntjeningen og sannsynligheten for å kunne leve av kunsten. Fra enkelte akademiske kretser sies det at kunsten i det kapitalistiske samfunnet, står i fare for å bli mindre høyverdig og dannende, og dermed miste sin sanne autonomi.
Ikke alle er enige i påstandene til bl.a. Adorno, Habermas og Haacke, om at massekonsum av kultur er ødeleggende for kunstens substans. Handel med kunst og kultur kan skape standardiseringer, men også kulturelt mangfold – ved at den blir spredd til flere forbrukere. Hiphop-musikk er et godt eksempel på at markedskrefter bidrar til å skape allmenne fenomener, og kulturell spredning. Videre, i et globalt perspektiv, har kommersialisering bidratt til å utvikle frem kulturproduktene til f.eks. Ikea, Snøhetta og Olafur Eliasson.
Etter alle kunstens regler S[edition] er firmaet som påkaller seg å revolusjonere måten folk kan nyte samtidens kunst. S[edition] har gjort verkene til nålevende verdenskjente kunstnere tilgjengelige for kjøp i digital form via nettstedet www.seditionart.com. Disse kunstverkene koster skjorta i galleri- eller auksjonsverdenen, mens prisen for ha dem på flatskjermen hjemme i stua eller liknende er overkommelig for de fleste. Firmaet har også tatt initiativ til de digitale installasjonene på Time Square i New York, først ut var engelske Tracey Emin. På denne måten promoterer s[edition] det nye konseptet med salg av rettigheter til digitalisert samtidskunst.
En utilsiktet konsekvens av den økte populariteten til street art, er at husveggene de er spraymalt på legges ut for salg. Privatpersoner kan selvfølgelig gjøre hva de vil med egen eiendom, og i forrige uke ble det kjent at en huseier i London fikk fjernet delen av en murvegg. Dette for å kunne selge murveggen med gatekunst, på auksjon i Miami, USA. For mindre enn ti år siden, var offentlig ansatte rengjørere instruert til å male over gatekunsten til Banksy.
Ifølge Mei Moses Art Index har avkastningen på kunst vært bedre enn aksjemarkedet det siste tiåret. Porteføljeforvalterne i Tutela Capital anbefalte i 2011 å la rundt 6 % av porteføljebeholdningen bestå av kunstverk.
God beslutningsstøtte ved kunstinvesteringer. Med den rette markedsinnsikt og teft, kan kunst bidra til å spre risiko og generere solid avkastning, på mellom og lang sikt. Et nyttig verktøy for informasjonsinnhenting før en kunsthandel er kunstindekser. En kunstindeks måler prisutviklingen for et utvalg kunstnere eller kunstkategorier.
Business art is the step that comes after art» Andy Warhol
Mei Moses kunstindeks, utviklet av professor Jiangping Mei og professor Michael Moses, er en indeks basert på data om kjøp og salg av verdifulle malerier (mesterverk) ved verdens ledende auksjonshus. Indeksen beregnes utfra sammenligning mellom informasjon om opprinnelig salgspris med senere pris ved re-salg på Christies eller Sotheby. Utviklingen til kunstindeksen bestemmes ut fra den årlige avkastningen denne differansen ville gi. I 2011 viste studiene til Mei og Moses, for første gang, at kunst har hatt en bedre avkastning enn aksjemarkedet i løpet av det siste tiåret. (Les mer om MeiMoses her.)
Art is about life, the art market is about money» Damien Hirst
I Brussel har selskapet Tutela Capital spesialisert seg på håndtering av investeringer i kunst.Deres likviditetsindeks har fokus på et utvalg av de mest omsatte, berømte kunstnerne. Til tross for en voldsom nedgang i kunstprisene under finanskrisen høsten 2008, påstår forskningsdirektøren i Tutela Capital at investering i kunst har gitt en årlig avkastning på rundt 12,9 % de siste seks årene. Den kjente amerikanske aksjeindeksen Standard & Poors 500, hadde i samme tidsperiode en nominell årlig avkastning på rundt 3,1 %. Porteføljeforvalterne i Tutela Capital anbefalte kundene sine i 2011 å posisjonere seg med en andel kunstverk i porteføljen på rundt 6 %. Dette for å optimalisere forvaltningporteføljen ved å minimere risiko og maksimere avkastningen.
Svakheter og begrensninger med slike sammensatte kunstindekser. Metodene anvendt i arbeidet med kunstindekseringene, sammenligningene og prestasjonsvurderingene har fått kritikk:
Kunstverkene som blir båret ut igjen, usolgt – eller «brent» – på auksjon, er ikke med i indeksberegningene.
De tar ikke høyde for alle transaksjonskostnadene for kjøper og selger i auksjonmarkedet.
Indekseringen tar ikke tilstrekkelig høyde for kostnader knyttet til kunsteierskap; forsikring, lagring, transport, bevaring og lignende.
Ikke alle kunstverk i det private første- og annenhåndsmarkedet er gjenstand for offentlig innsyn. De blir dermed ikke med i indeksberegningene.
Mangler ved indekseringen mht. problemstillinger rundt timing og likviditet. Dvs. risikoen for å oppnå en langt lavere pris enn prisvurderingen og markedsanalyser skulle tilsi er betydelig større om selger havner i en presset situasjon, f.eks. det å selge hastig pga. gjeldsproblemer, skilsmisse eller arveoppgjør.
Kunsten er underlagt den løpende utviklingen i samfunnets smak, samt innfallene til kulturlivets meningsskapende elite. Kunst som er et rent estetisk produkt har dessuten ofte ingen underliggende verdi. (Slik som inntjeningen til en bedrift og påfølgende utbetaling av dividende, eller aksjeutbytte til eierne.) Det er svært utfordrende å estimere fremtidige priser i det mangfoldige kunstmarkedet, men indekseringen med sin visualisering av den historiske prisutviklingen kan fungere som en indikator, og gi nyttige pekepinn rundt markedskonjunkturer, samt ulike strømninger i kunstverdenen.
Variansen tilknyttet prisene på utsøkte kunstverk forblir, ifølge Art & Finance Report 2011, mer eller mindre konstant over tid – uavhengig forholdene i verdensøkonomien. Aksjer har i motsetning hatt en betydelig økning i mengde varians og risiko etter finanskrisen. Konsekvensen er at kunst, som jo en gang var betraktet som en risikabel eiendel, nå er ansett som en trygg havn i dagens volatile økonomiske situasjon. (Les mer i rapporten utarbeidet av ArtTactic® og Deloitte her.)
