Med kritisk tenkning, utfordrer performancekunsten vår tids etablerte historiske og teoretiske forståelse av forholdet mellom politikk, estetikk og følelser. Performancekunsten vokste frem på 1960-tallet i et spenningsfelt mellom billedkunst og menneskelig selvfremstilling (Eckhoff, 2007).

I årevis har Tommy Sørbø, med sin offentlige ordkløyving, prøvd å latterliggjøre det modernistiske kunstprosjektet. Han fremstiller seg selv som et offer for samtidens kunstelite, og opptrer i media som en folkets mann. Kronikken om performancekunstneren Marina Abramovic, i Aftenposten 15. august, er i så måte nok et populistisk utspill fra kunsthistorikeren.

Det er jo slikt abstrakte modernister ønsker å pynte seg med. Det har ingenting med en over 2000 år lang tradisjon å gjøre.
-Tommy Sørbø

De fremsatte påstandene, til den freidige humoristen Tommy Sørbø, om at samtidskunst mangler historiske røtter, og ikke har erkjennelsesmessig relevans – er rett og slett bløff. Dessuten pisser Sørbø i brønnen når han, med sine simple satiriske grep, prøver å gjøre narr av forskningsarbeidet til kunsthistorikere som analyserer nye kunstverk i konteksten innenfor den verden som kunsten skapes i. Her i denne bloggposten tar jeg, relativt saklig, til motmæle ved å vise at Sørbøs retorikk både er historieløs og banal.

Adam Putnam performanceheadbox - courtesy Taxter & Spengemann - illustrasjon Tommy Sørbø
Adam Putnam “Headbox”. Performance 1994. Courtesy: Taxter & Spengemann. Ill. Tenke utenfor boksen

Et historisk perspektiv, eller mangel på sådan De figurative gamle mestre 1, fra tidligere århundre, er øyensynlig støttepunktet for budskapet til Sørbø om at mye har gått tapt ved tilsynekomsten av den moderne kunsten. 2 Det tragiske er at Sørbø og hans likemenn overhodet ikke har kommet seg videre, men fremdeles ivrer etter romantikkens stringente regler for kunst. Verden har gått videre, og de store samfunnsmessige omveltningene i det 20. århundre – med teknologiske triumfer, verdenskriger og nye sosiale konstruksjoner – har hatt stor innflytelse på fremveksten av ulike grener innenfor kunstnerisk utøvelse. Fra ca. 1900 og fremover brøt flere kunstretninger med “den gamle skolen”, og det av sammensatte årsaker. 3

Under krigen holdt Det illegale Akademi til på forskjellige adresser i Oslo. Dette for å slippe unna gestapo og de kulturelle idealene til Nasjonal Samling (NS). Flere norske kunstnere gjorde på 50-tallet en reise fra det figurative til det abstrakte. 4 Prosessen ble for mange et motbakkeløp pga. kunstsynet til de tradisjonsbevisste professorene på Statens kunstakademi. Flere holdt ikke ut og reiste utenlands. (Eckhoff, 1998)

Nyskapende kunstnere har hele tiden tilpasset seg, og koblet seg på samtiden ved å ta i bruk nye kunstneriske virkemidler, både tekniske arbeidsmetoder og nytt tankegods. Ny informasjonsteknologi, slik som filmkameraet og massemedier, ble introdusert rundt 1900 og påvirket bl.a. den symbolistiske maleren Edvard Munch. En filosofisk retning som har hatt, og fremdeles har, stor påvirkningskraft er poststrukturalisme. 5

I støyen fra medie- og underholdningsindustrien hadde kunstlivet på siste halvdel av 1900-tallet en kjempeutfordring med å fremstå som relevant for publikum. Ved å introdusere nye kunstuttrykk som happenings, video og kollasjmedier var performancekunstnerne sentrale i å forme den kunstneriske videreutviklingen fra 1950-tallet. Senere, i vår digitale virkelighet, er ikke dialogfilosofiens betydning blitt noe mindre (jf. fotnote 5).

Bringer hjertet tilbake til kunsten. Performancekunsten byr på stor variasjon i erkjennelses- og verdimessig innhold, men på tross av mangfoldet etterspør Sørbø ekthet og substans. Samtidskunstnere anvender ofte sterke virkemidler og skaper voldsomme uttrykk i sin formidling – f.eks. Marina Abramovich sin performance “Rhythm 0”. Andre performancekunstnere produserer lavmælte og langsomme kunstverk.

Her er et utvalg av mine favorittperformancer*:

  • Yves Klein, “The Void” (1956)
  • Charles Ray,”Plank Piece I-II” (1973)
  • Joseph Beuys, “I Like America and America Likes Me” (1974)
  • Marina Abramovic, “Rhythm 0” (1974)
  • Kjartan Slettemark, “Pudeln” (1975)
  • Ann Magnuson, “Made for Television” (1981)
  • Adam Putnam, “Untitled (headbox)” (1994)
  • Ai Weiwei, “Dropping a Han Dynasty Urn” (1995)
  • Paul McCarthy, “Painter” (1995)
  • Kurt Johannessen, “Stille” (1998)
  • Tor Arne Samuelsen, “En times stillstand” (2000)
  • Tori Wrånes, “Pattedyr” (2009)
  • Marianne Heier, “Diamond” (2012)

*Jeg har lest og sett foto-/videodokumentasjon, og for noen av de nyere har jeg vært betrakter og “samskaper”

Avslutningsvis. Tommy Sørbøs “performance-parodier” har skapt flere meningsfylte reaksjoner, enn kuratoroppdragene han har hatt for Odd Nerdrum til sammen. Nerdrum selv uttaler at han forplikter seg til det evige: kjærligheten, døden og soloppgangen – ikke noe tomsnakk altså. Sørbø og Nerdrum sin kommunikasjon med omverdenen, ikke ulikt mange av verkene til Marina Abramovic, inneholder tydelige provokative trekk. Den store forskjellen er at performancekunstneren har vært med å skape en original og nyskapende utviklingslinje, mens kitschmalerne fremstår som reaksjonære og bitre.

Litteratur:
Blom, Ina (2001) – Joseph Beuys, Gyldendal Forlag
Eckhoff, Audun (2007) – Kurt Johannsessen, Zeth Forlag
Eckhoff, Audun (1998) – Fokus 1950: Norsk billedkunst i etterkrigstiden, Spartacus forlag
Thune, Henriette (2012) – Mikhail Bakhtin’s aesthetic object, Faculty of Arts and Education, University of Stavanger.

Art Sync nettgalleri KGunst

Notes:

  1. Begrepet “Old Masters” kan benyttes som en samlebetegnelse for europeiske profesjonelle kunstnere fra rennesansen frem til slutten av 1800-tallet. F.eksempel Raphael, Michelangelo, Leonardo da Vinci, Rubens, El Greco, Caravaggio og Francisco Goya. Det er opprettet en engelsk artikkel om emnet på Wikipedia
  2. Et standpunkt Sørbø har til felles med f.eks. Odd Nerdrum. Det er begrenset å interessant kunsten blir når man kopierer gamle mestere om og om igjen, slik Nerdrum har gjort de siste tiårene
  3. Eksempelvis kunstnerpionéren Edvard Munch, www.kunstgunst.net/blogg.
  4. Eksempelvis: Inger Sitter, Arnold Haukeland, Gunnar S. Gundersen, Odd Tandberg, Aase Texmon Rygh, Rolf Nesch, Knut Rumohr og Anna-Eva Bergman
  5. Mikhail Bakhtin (1895–1975), kulturfilosof: Analyser av sammenhengen mellom opplevelsen av den estetiske formen, og hvordan denne er knyttet til mottakerens produksjon av meninger og ideer – samt hvordan enkelte representasjoner av sanseopplevelser i kunst fremkaller kroppslig-emosjonelle mer enn intellektuelle reaksjoner og andre ikke. www.kilden.forskningsradet.no.