Faksimile: avissider fra VG, Dagbladet og Dagens Næringsliv 2011–2015, samt Google-søk 2016
Faksimile: Avissider hentet fra Verdens Gang, Dagbladet og Dagens Næringsliv 2011–2015, samt et Google-søk 2016. Kunstnerskapet til Pushwagner har det siste året nådd nye høyder, i hvert fall omsetningsmessig. Mens de fleste kunstkjennere, og etablerte samlere, har uttrykket skuffelse – over den kunstneriske utviklingen, samt de nye bildene til Pushwagner – promoterer Tommy Sørbø de innrammede, digitale trykkene og forsvarer prisstigningen.

Norske kunstkjøpere er utprega flokkdyr, og den siste tiden har det i media blitt argumentert med at teamet rundt Pushwagner driver en markedsstrategi som man på handelshøyskolen kaller “melkeku”. Dvs. at Pushwagner-teamet høster fruktene, men innehar en relativ svak konkurranseposisjon i andrehåndsmarkedet. At kunsthistoriker og skribent Tommy Sørbø forsvarer prisene på de nye digitale-trykkene av Pushwagner setter ham i et dårlig lys. Den såkalte Pushwagner-eksperten er en viktig del av det kommersielle sirkuset rundt Push, og Sørbø deltar aktivt med å åpne vernissager, holde taler på salgsutstillingene, samt prate høylytt i positive ordlag om “varen” – senest på NRK radio. Sørbø følger jo bare sine egne spilleregler – i et “spill” uten spilleregler. Men når han komme med utsagn slik som; “markedet bestemmer” og “prisene reflekterer den høye kunstneriske verdien”, synes jeg han undergraver sin egen integritet som uavhengig kulturformidler.

Satirisk analyse av Pushwagner-hypen:

Art Sync har hevet seg på Pushwagner-bølgen, og startet med produksjon av digitale-trykk. Det vil neppe føre til noe melkeku-strategi, men jeg synes det er interessant å finne ut mer om arbeidsprosessen til Team-Pushwagner.

Jeg begynner med å tegne med blyant, for da kan jeg også bruke viskelær. Så tegner jeg over med tusj og penn, men det blir gjerne noe søl – lukten av Tipp-Ex har jeg et noe ambivalent forhold til. Deretter får jeg hjelp med å gjøre tegningene digitale. Teknologien er fantastisk, og heter scanning – ev. bildeleser eller skanning.

Så kan vi jobbe med bildene i noe som heter Adobe CS6 (Illustrator og Photoshop) – altså digitalt. Her kan streken og motivene finpusses på, samt fargelegges. I CS6 jobbes det i layers, dvs. at flere av mine tegninger kan settes sammen, lag for lag, og til slutt printes de høyoppløselige bildene ut, rammes inn og henges opp.

Det er også mulig å printe ut mange bilder, og lage én serie (edition) – og hvis vi endrer litt på fargene, f.eks. bytter ut den gule bakgrunnen med lyse blå – har vi laget en helt ny edition. Akk, ja, å printe ut en sånn serie-edition kan ta lang tid, siden den består av 250–500 stk prints (til en pris på kr 11 000 pr stk).

Håndkolorert: Noen av D.G.A-printene, eller trykkene, ber vi kollegaene våre i Riga om å fargelegge for hånd. Dermed kaller vi bildene ‘Håndkolorerte’, men ikke ‘Håndkolorerte av kunstneren’ – vi er da ikke uærlige. Slike håndkolorerte plakater selger galleristene for opptil seks ganger høyere pris enn de nummererte plakatene…

Og, ja, til slutt signerer jeg alle bildene, og det kan være ganske jævli slitsomt”

Pushwagner har uomtvistelig en særegen strek, og ideene til tegningene antar jeg kommer fra kunstneren selv. Mange av motivene, på de digitale plakatene produsert på 2000-tallet, er hentet fra kunstnerens tidligere tegninger. Kunstneren får altså hjelp til å digitalisere sine motiv fra 1970 og 80-tallet, og det meste av arbeidet utføres av folkene rundt ham. I arbeidsprosessens sluttfase, ser jeg for meg at Pushwagner er svært delaktig i utvelgelsen av fargene. Fargene plukkes fra fargebiblioteket i Photoshop og Illustrator Adobe CS.

Beskyldninger slik som; “Dette er mer melkeku enn det er stor kunst” kommer fordi nyere kunstverk av Pushwagner, de såkalte D.G.A-trykkene, ikke oppnår like høye priser ved gjensalg, f.eks. på kunstauksjon. At kunsten selges for skyhøye priser i førstehåndsmarkedet, og at den samtidig ikke omsettes i mer seriøse deler av andrehåndsmarkedet, er en klar indikasjon på at de reelle markedsprisene er lavere enn hva galleristene selger kunstverkene for.

Teamet rundt Hariton Pushwagner er profesjonelle til fingerspissen. De utnytter mulighetene i et umodent norsk kunstmarked, og tilbyr uerfarne, kunsthungrige nordmenn hva de vil ha. Men samtidig besudler de, dessverre, et ellers interessant kunstnerskap. Kunsthistorikeren Tommy Sørbø bidrar til den enorme PR-jippoen rundt merkevaren, og fyrer opp under salget av de nye digitale Pushwagner-bildene.


Annonse
Art Sync nettgalleri KGunst