«Komposisjon» Gunnar S. Gundersen
Fargeserigrafiet «Komposisjon med sirkel», Gunnar S. Gundersen (1921–1983).
Les mer om kunstneren: Markedsanalyse Gunnar S. Gundersen
Search Results for: markedsanalyse
Ettertraktet norsk billedkunst
Da utstillingen med de nye og fargerike Vikhagen-maleriene åpnet på Galleri Hugo Opdal, var de fleste av kunstverkene allerede reservert eller solgt.
Galleri Opdal ligger på øya Hareidlandet, like sør for Ålesund. Litt lengre sør på øya har Håvard Vikhagen sitt atelier. Atelieret har han bygd på familiegården i Hjørungavåg. Til Vikebladets utsending sier han: «Her kan jeg male ute, bruke naturen og fiske». Den stillferdige kunstneren – med de heftige ny-ekspresjonistiske maleriene – har også atelier på Alnabru i Oslo.
Billedkunstneren Håvard Vikhagen er kjent for en karakteristisk stofflighet i de store bildene sine. Dette spesielle uttrykket skapes ved å blande inn sand, smuss og støv i temperamalingen. På grunn av teknikk, motivkrets samt fargene, sammenligner ofte kunsthistorikere Vikhagen med Edvard Munch, Ludvig Karsten og Knut Rumohr.
Profil: Håvard Vikhagen, født 1952, er utdannet ved Statens håndverks- og kunstindustriskole og Statens Kunstakademi. Han blir regnet som en av Nordens fremste kunstnere, og tas med i den såkalte «gullrekka» blant nålevende kunstnere i Norge. Maleriene hans er kjøpt inn av Museet for samtidskunst, Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet, Museet for Moderne Kunst, Kunst i offentlige rom (KORO)/Utsmykkingsfondet og flere private samlinger – f.eks. Christian Bjellands kunstsamling, Astrup Fearnley Samlingen og samlingen som forvaltes av Equinors kunstprogram (tidligere Statoil Art Programme).
I utstillingen på Flø vises 23 nye kunstverk i prisklassen 12 000 til 180 000 kroner, og til lokalavisa forteller kunstneren: «Mange av bildene har jeg malt mye av i Oslo, så avstand til naturen kan også være fruktbart. Jeg kan faktisk komme inn på naturen på en enda mer interessant måte når jeg ikke har den helt dønn opp i trynet», og Vikhagen legger til; «kontrastene er jeg glad i, og det påvirker meg muligens til å oppsøke dem – både det mer hektiske bylivet og litt mer ro her».
Vikhagen filosoferer over om hans måte å male på er litt som å komponere musikk. Dette aspektet vektlegger han minst like mye som det narrative – det å formidle en historie. Videre forteller kunstneren: «Jeg liker å ymte om situasjoner og hendinger, gjerne med personer i ulike situasjoner, men det er sjelden jeg går presist fram». (Intervjuet stod på trykk i Vikebladet Vestposten 15. november 2014. Under bildet fortsetter bloggartikkelen.)
Ulikt når kunstneren stiller ut i Oslo eller andre hovedsteder, fraktet han selv bildene til utstillingsstedet på Flø. Dagene før åpningshelgen ble Vikhagens bil observert på Riksvei 35, med lerretene spent fast på taket av personbilen. Da var han på vei fra atelieret i Hjørungavåg, og opp til Galleri Opdal lengre nord på øya.
Håvard Vikhagens bilder selges i både første- og annenhåndsmarkedet: som nyutdannet hadde han separatutstilling på Galleri K i Oslo, videre inngår kunstneren i stallen til velsituerte Paul Stolper Gallery i London, og i Sverige representeres han av det anerkjente galleriet Lars Bohman Gallery og Angelika Knäpper. Videre omsettes maleriene hans av nordiske auksjonshus: det danske Bruun Rasmussen Kunstauktioner, Grev Wedels plass Auksjoner og Blomqvist Kunsthandel i Oslo.
I forbindelse med jubileumsåret Nansen & Amundsen lot Vikhagen seg inspirere av Roald Amundsens sørpoldagbøker, og lagde 17 malerier som ble vist på Frammuseet, Bygdøy. Høsten 2012 tok jubileumskomiteen, i samarbeid med Utenriksdepartementet, med seg utstillingen videre til USA. (Artikkelen fortsetter under bildet)
Markedsanalyse og følelser. Objektive kriterier mht. fornuftige kunstkjøp, samt en noe følelsesladet anbefaling fra kunstrådgiveren kjartan[at]artsync.no, indikerer at Vikhagens bilder fortjener flere tilhengere – og vil nå ut til et større publikum de kommende årene. Maleriet over, «Åpning» fra 2014, inngår f.o.m. november 2014 i Artsync Kunstrådgivning sin portefølje.
Vikhagen skjermer seg og livet sitt, og holder en lav profil. Han gir sjeldent intervju, og aldri til tabloidpressen.
Besøk nettgalleriet, for å se nærmere på Vikhagen-bilder tilgjengelig for leie og/eller kjøp.
Forfengelig gatekunst
Historisk har visuell kultur bidratt til å løfte frem betydningsfulle tema for samfunnsdebatt og refleksjon. Gatekunst har potensielt denne kritiske slagkraften, men i takt med kommersialisering av kunstfeltet, viskes det genuine uttrykket ut.
Er gatekunsten i ferd med å bli vår nye «Elg i solnedgang»? Gatekunstnernes grafiske arbeider overført til lerret og papir kan fort virke litt ufrivillig komisk og malplassert – spesielt når det pent monteres på salgsveggene. Klarer de å beholde sitt opprørske image i prosessen med å gjøre kunstarten om til en handelsvare, mon tro? Motsetningene som oppstår fra dualiteten; hvitmalte gallerivegger og gateopptøyer, svekker assosiasjonene til kunstretningens anti-autoritære konsept.
Gatekunstnerne burde unngå å bli for fort «voksene», og vrake sitt opprinnelige samfunnskritiske, samt satiriske uttrykk. Når gatekunstnerne beveger seg vekk fra kunstretningens opprinnelige idé, ender det fort opp som folkelig «finkultur» – eller kitch. Til tross for gatekunstmiljøets mange mislykkede forsøk – på å mestre overgangen fra nattlige graffiti raids til tradisjonelle gallerier – klarer noen av dem å beholde et dynamisk, lekent og kritisk uttrykk.
Fremveksten av gatekunstmarkedet. Graffitikunsten vokste frem i New Yorks fattige bydeler, på 1970- og -80-tallet, som en del av hiphop-kulturen. En ungdomskultur som bestod av rap-musikk, breakdance og graffiti (Kunsthistorie.com). Siden det er straffbart å spraymale private og offentlige bygg med uønskede sjablong– og graffitibilder, holdt gatekunstnerne identiteten sin skjult. For fem-seks år siden dukket kjente gatekunst-motiver fra Bergen opp på nas jonale og internasjonale kunstauksjoner. Bildene var ofte kreditert artistnavnet Dolk. Bystyret i Bergen vedtok i 2011 en plan for «satsing på graffiti og gatekunst som estetiske uttrykk» (Byrådssak 125/11).
Tidligere lagde Dolk enkelte stedsspesifikke verk for bl.a. utelivsbransjen, mens dagens stensilprints tilbys på utallige nettsider med onlinesalg og auksjoner. Det selges gatekunst i alle forskjellige teknikker og prisklasser. Dolk selger både stensilmotiv på store lerret og nummererte prints. Førstnevnte med priser fra kr 100 000, mens de nummererte trykkene – fra fire, såkalt «limited edition», og opp til 400 eksemplarer per stensiltrykk – går for mellom ni og 30 000 kr. Fargeserigrafiet «Mushroom Girl» tilhører sistnevnte kategori, og er trykt opp i 250 eksemplarer. Den 2. juni 2014 ble det ene av bildene, 170/250, solgt for kr 15 600 (inkl. avgifter), på en nettauksjon. 1Økonomisk blir da regnestykket, mht. stensil nummer 170 av totalt 250: 250 eks. x 15 600 kr. Dvs. at brutto verdi på denne ene stensil-serien kan estimeres til rundt fire millioner kroner .
Medie- og markedsanalyse. Grafene i diagrammene under indikerer utstillingsfrekvens, omsetning og prisutvikling mht. et utvalg norske gatekunstnere – pluss britiske Banksy. Ved å betrakte grafene ser man at gatekunst har hatt en eksponentiell vekst med hensyn til markedseksponering de siste årene. Den vannrette aksen er tids-variabelen, mens den loddrette er mengde publisitet i det det nasjonale nyhetsbildet. Videre er de halvårlige statistiske beregningene delt inn i to kategorier: Figur 1 fokuseres på etablerte gatekunstnere, mens figur 2 på «up-and-coming»-profiler fra gatekunstmiljøet.
Siden starten i 2007 og 2009, har mediedekningen av norsk gatekunst, i papir og på nett, i gjennomsnitt økt med rundt 50 prosent årlig. Mest omtalt i 2013 var Dolk, f. 1979, med 152 artikler, mens engelske Banksy, f. 1974, lå like bak med 148 treff. De norske gatekunstnerne blir i all hovedsak omtalt i dagspressen på Vestlandet, mens den engelske gatekunstneren Banksy kan skilte med like mange treff i Oslo-regionen.
Datamaterialet er fra norske aviser og tidsskrift, men analysen sier ingenting om journalistisk sjanger eller i hvilken avis/tidsskrift omtalen stod på trykk. 2Begge disse to faktorene vektlegges tradisjonelt sterkt i kunstneriske miljø, og begge har betydning for kollegial anseelse. Videre gjøres det heller ikke noe forsøk på å differensiere på positiv og negativ omtale – det er kun volum som fremkommer av grafene – og alt fra leserinnlegg, kronikker, annonser samt generelle kommentarer er tatt med.
Veien videre. Kunstnere og intellektuelle burde bidra til nyutvikling og refleksjon – gjerne være premissleverandører for nødvendige sosialpolitiske og kulturelle forandringer. Street Art-miljøet står overfor en prøvelse: Premissene for å skape kunst av god kvalitet står i konflikt med masseproduksjon av stensiler og lettjente penger.m
Ulike kunstnere og visuelle kunstretninger har opp gjennom tidene formidlet ekte samfunnsengasjement, og bidratt til å løfte viktige kampsaker frem i lyset. 3Fra tiden før 1. verdenskrig, videre til opprørsgenerasjonen 68’erne, frem til den samfunnskritiske Banksy på 2000-tallet. Kunstnere med innflytelse er f.eks. Edvard Munch, Pablo Picasso, Marcel Duchamp, Hannah Ryggen, Joseph Beuys og Banksy. De har alle tatt ansvar, og bidratt til den visuell kunstens skapende anseelse. Eksempler på avantgardistiske kunstbevegelser er: Dada, Fluxus, den norske kunstnergruppen GRAS, konseptualisme, performancekunst osv. Det gjenstår å se om norske gate-/stencilkunstnerne får en vedvarende betydning for norsk åndsliv. Eller om bransjen har forspilt sine muligheter, og ender opp med å bli ubetydelig i kunsthistorisk sammenheng.
Besøk Art Sync’s nettgalleri, for å se nærmere på gatekunst-bilder tilgjengelig for leie og/eller kjøp.
Referanser:
♦ Boel Christensen-Scheel, «Idolisering i samtidskunsten» (2005). Tilgjengelig fra: http://morgenbladet.no/kultur/2005/ idolisering_i_samtidskunsten#.U7UXpvl_t8E [nedlastet 14. juni 2014]. ♦ Byrådssak 125/11: Graffiti og gatekunst i kulturbyen Bergen – utredning og handlingsplan for perioden 2011-2015. Tilgjengelig fra: www3.bergen.kommune.no/BKSAK_filer/bksak%5C2011%5CBR1%5C2011060382-3009434.PDF [nedlastet 8. juni 2014] ♦ Geir Haraldseth, «Ja, de penga» (2012). Tilgjengelig fra www.kunstkritikk.no/kommentar/ja-de-penga/?d=no [nedlastet 29. juni 2014]. ♦ Kunsthistorie.com, v/Nina Aldin Thune – tilgjengelig fra http://kunsthistorie.com/fagwiki/Graffiti [nedlastet 5. juli 2014]. ♦ Linda Myklebust, «Gatas Tekstur – Dolks relasjonelle billedkultur» (2008) – masteroppgave v/ Det humanistiske fakultet UiB. Tilgjengelig fra: https://bora.uib.no/handle/1956/4594 [nedlastet 21. juni 2014]. ♦ Peter Bengtsen, «The street art world» (2014) – bokforlag: Media-Tryck. ♦ Wencke Mühleisen, «Kunst med mening» (2006), Senter for tverrfaglig kjønnsforskning UiO. Tilgjengelig fra: http://www.stk.uio.no/om/aktuelt/i-media/2006/kunstmedmening_KK.html [nedlastet 15. juni 2014].
Kunst som investeringsobjekt
Kunst burde inngå i optimale porteføljesammensetninger. Dette ifølge nyere internasjonal forskning. Denne bloggposten ser nærmere på hvorfor man bør inkludere kunst i en spareportefølje.
Tallknuserne ser på kunst som et særegent aktiva og verktøy for diversifisering og kapitalbeskyttelse, men ifølge undersøkelsen utført av konsulentselskapet Deloitte i 2013 er det fortsatt den følelsesmessige avkastningen som er mest avgjørende for kunstforbrukerne. 1Kilde: Art and Finance report 2013 www.deloitte.com
En rekke studier om det internasjonale kunstmarkedet viser at avkastningen på kunstverk har høyere varians sammenlignet med aksjer, renteinstrumenter og eiendom – dvs. mer tradisjonelle aktivaklasser. 2Jf. tabellen nederst i bloggposten Derfor blir det ofte konkludert med at kunstinvesteringer gir den samme avkastningen som andre aktiva, men til en høyere risiko. Mange forvaltere oppgir dette som årsak for ikke å la kunst inngå i optimale spareporteføljer. 3Et kjent unntak er diversifiseringseffekter, dvs. at kunst som investeringsobjekt kjennetegnes av lav korrelasjon med andre typer “aktiva” samt liten samvariasjon med konsumprisveksten. Dermed bidrar kunst til å redusere porteføljens samlede risiko. Se bloggpost fra nov. 2011: www.kunstgunst.net
Men det statistiske tallmaterialet rundt avkastninger i kunstmarkedet viser også at sannsynlighetsfordelingene er preget av positive fete haler. Det innebærer at ekstremt høy avkastning på en kunsthandel er mer sannsynlig enn ekstremt lav avkastning, og derfor burde risikopremien for kunst reduseres sammenlignet med andre mer usikre investeringer (jf. kapitalverdimodellen).
Sunn fornuft tilsier minimering av risiko til høyest mulig avkastning, og ved å handle kunst maksimerer investorene verdien til den helhetlige porteføljen i forhold til risikotakingen. Sammenlignet med f.eks. aksjer kan kunstverk bidra med mindre kostbar varians i porteføljen totalt pga. positiv skjevhet i sannsynlighetsfordelingen. 4Til forskjell fra aksjer som kan lide tosifrete tap på én dag er kunstmarkedet langt mer stabilt på grunn av den begrensede tilførsel av kanoniserte kunstverk. Jf. bloggpost nov. 2011, www.kunstgunst.net
Aggregerte markedsundersøkelser
Kunstindeksering er ikke noe nytt, på 1960-tallet sammenlignet amerikanske investorer kunstnere og kunstepoker/-ismer. Dette ble gjort for å spore den relative prisøkningen i kunstmarkedet. Metodikken var å finne gjennomsnittlig prisutvikling på et stort antall sammenlignbare kunstverk.
Tallmaterialet brukt i vår tids forskning på området (jf. tabellen under) baserer seg på data fra de store auksjonhusene, og utvalget av kunstnere – om det gjelder kategorien samtidskunst eller europeisk impresjonisme f.eks. – er for det meste allerede godt etablerte kunstnavn. Det er altså ikke mange ukjente, ferske kunstnere med i beregningene, og som i aksjemarkedet er det en kjensgjerning at det kan lønne seg å gå for de mer etablerte navn (slik som Norsk Hydro eller Jakob Weidemann), selv om de nye kometene tiltrekker seg mer oppmerksomhet (Aqua Bio Technology eller Dolk).
Panginvestering. Imidlertid skjer det unntak i auksjonsmarkedet, og unge kunstnere kan oppleve prissjokk for kunstverkene sine. Slike prissjokk er ofte karakterisert av tilslag i budrundene som ligger skyhøyt over auksjonshusets verdivurdering og selgers reservasjonspris. Sommeren 2012 skjedde dette for den norske kunstneren Matias Faldbakken (f. 1973). Da ble et av kunstverkene hans lagt under hammeren hos auksjonshuset Phillips i London, og der oppnådde «Untitled» en tilslagspris over tre ganger estimert verdi.
I use my art as a tool [for] doing silent, negativistic gestures without any intention of convincing, impressing or communicating with an audience”
Matias Faldbakken, sitert i katalogen som fulgte auksjonen
Noen har tydeligvis latt seg både overbevise og imponere av kunstverket. Dette siden budrunden endte på hele 440 000 kr, hele 300 000 kr over estimert verdi. Bildet hadde fem år tidligere, i 2007, blitt solgt hos Standard (Oslo) for rundt 55 000 kr. Slike pris-/etterspørselssjokk vil kunne friste andre eiere av kunstverk signert M. Faldbakken til å entre markedsplassen.
Markedsforhold og veien videre mht. tallknusing
En viktig indikasjon på utviklingen i kunstmarkedet er salgsratene 5Antall solgte verk delt på ant. totalt forsøkt solgt ved en kunstauksjon. Og utropsprisene på Contemporary by Blomqvist, i Oslo forrige måned, var tydeligvis satt for høyt. Denne norske auksjonen innen samtidskunst innfridde ikke forventningene, og salgsraten endte på 46 %. Når sjansen for å oppnå en vellykket transaksjon er under 50 % skremmes potensielle selgere vekk fra auksjonsmarkedet. Ved tilsvarende kunstauksjoner i Sverige og Danmark har salgsratene ligget på mellom 70 og 90 %.
En sunn videreutvikling innen forskningsarbeidet rundt kunsthandel vil være å ta alle tilgjengelige salgsrater med i beregningene. Videre kan det med fordel fokuseres mer på skjevhetene i de statistiske fordelingene, og mindre på gjennomsnittsberegninger. Forvaltningsmessig kan den positive skjevheten vise seg å være minst like relevant som korrelasjonskoeffisientene til de ulike aktivaklassene (jf. diversifisering)
Tabell: Negativ og positiv skjevhet i datasettene som omhandler aksje- og kunsthandel 1999–2010
Avslutningsvis: De generelle usikre økonomiske utsiktene, i Europa og verden forøvrig, har gjort seg gjeldende i pengemarkedet. Bl.a. på grunn av frykt for svekket konkurranseevne og valutaspekulasjon, er sparerentene i den vestlige verden historisk lave. Under disse forholdene er mange investorer på jakt etter alternative investeringsmuligheter, for å beskytte seg mot fallende aksjemarkeder og lusete forrentninger. Kunst kan være et slikt alternativ, og viser seg ofte å være en panginvestering.
Se også Samtidskunst er en god investering.