Kunsthandel i to deler
I. Kunstopplevelsen
Intuisjonen min ville ha det til at dette var en knallbra utstilling.
Jeg befant meg på kunstmuseet fordi vi ikke fikk se Bill Violas videokunst ved forrige besøk, fordi jeg manglet hørselvern til minsten. Denne gangen hadde vi forberedt oss på den nye media kunsten, og i mellomtiden var en ny billedkunstutstilling hengt opp i den lyse storsalen.
Siden kunstvideoen ble vist innerst i utstillingslokalet gikk vi først forbi alle bildene til Roald Kyllingstad. Violas videoinstallasjon Tristan’s Ascension, som muligens noen av folka bak SIC eier, ble engasjerende fortært av eldstemann mens minsten utålmodig, ble mer og mer lysten på å teste ut krypeferdighetene ute i det folketomme museet.
Der ble det mye gjenlyd da far og sønn gjorde entré blant marmorerte museumsgulv og gipsdekte lett- samt museumsvegger. Moro var det også da senior familiemedlemmet løftet blikket og oppdaget pastellmaleriene med detaljrike motiver hentet fra folketomme kjøpesentre, parkeringshus, handlegater og lottotrekningen som blir vist direkte på NRK1.
Dette kunne fort ende opp som en ny favorittkunstner, og det av flere grunner:
- Motivvalg og nitid håndverk minnet meg om tematikk og metode jeg selv var opptatt av som ung kunststudent.
- Fascinasjonen min for fotorealisme og maleriene av Gerhard Richter som jeg så for første gang i Oslo på slutten av 1990-tallet og i København 17. mai 2000.
- Kyllingstads billedkunst er nært beslektet tyske, men også amerikanske kunstretninger f.eks. Richard Estes.
- Bildene på utstillingen hadde ingen elementer i komposisjonene som stakk seg ut og stjal oppmerksomhet fra helheten. Øynene mine vandret rundt, og alle gjenstander; skygger, bakgrunner og speilreflekser, virket like gjennomarbeidet, samt prioritert tidsmessig av kunstneren.
Videre er ofte speilbilder fra vindus- eller metalloverflater med i komposisjonene til Kyllingstad. Dette er en naturlig del av motivet siden kunstneren bruker fotoapparatet i nærheten av f.eks. butikkvinduer, bilspeil, skinnende glass og varer på utstilling, eller ved den runde glasstombolaen, når skal utforske omverdenen og finne inspirasjon til produksjonen av pastellmaleriene tilbake i atelieret.
Forskjellige skribenter synes å mene at Kyllingstads gjennomgående tematikk er kulturkritikk. Jeg er enig i tolkningen av motivverdenen inn i en industrialisert melankolsk kontekst – at butikkvinduene kan være symboler på nåtidens templer – med tilbedelse av varehandel og konsum. Kunstneren selv vil ikke begrunne motivvalgene sine i noe videre forstand.
Selv sier Roald Kyllingstad at han er opptatt av rytmen i bildet, og det intuitive når velger motiv.”
Kunstnerens fordypninger i optiske fenomen, blant dagligdagse miljøer – der folk flest bare skynder seg forbi – får meg til å undres, og stoppe opp ved kunsten. Utstillingen hadde da også fått det passende navnet Refleksjoner. De utydelige, noe duse speilbildene i for- eller bakgrunnen – av f.eks. kunstnerens hånd som holder fotografiapparatet eller menneskeskikkelser – minner meg om arbeidene til László Moholy-Nagy.
Ifølge filosofen Immanuel Kant skal ikke kunst tjene noe formål, kunst er et fenomen og ikke et objekt. Prøysseren som levde i det 18. århundre lagde et skille mellom kunstverk og nytte-objekt.
Denne definisjonen, og selvfølgelig utallige teoretiske forgreininger, står sentralt i fremveksten av nåtidens kunstprosjekt.
II. Kunstervervelsen
Senkapitalistiske tommelfingerregler for den kunstneriske virksomheten om å motstå profitt, fornekte alle kommersielle verdier, og omforming av kunst til underholdning er muligens gammeldags. Men de fleste kunstnere lager ikke kunsten med tanke på å selge den i et marked. Det er som regel andre beveggrunner for kunstproduksjonen – selv om jeg av og til begynner å lure. (Enkelte av de som som titulerer seg kunstnere i dag virker mistenkelig markedsbevisste.)
Førstnevnte innfallsvinkel gjelder desidert kunstneren Roald Kyllingstad. Kunsten hans har nok aldri vært noen «salgsmaskin» i privatmarkedet, og det har heller ikke vært tilstrebet.
Kunst, med sine sanseinntrykk og ulike betraktningsmåter, er et høyinvolveringsprodukt. Med det mener jeg at i forkant av et kunstkjøp er det ofte en aktiv prosess, som forutsetter relativt høy grad av involvering og tankevirksomhet. Når det kommer til opplevelsen av kunst er det hele, på samme tid veldig subjektivt og personlig. Folk har vidt forskjellig smak og innfallsvinkler.
Mye av grunnen til at jeg tar meg god tid til å reflektere over kunstkjøp-avgjørelsen er selvsagt det høye prisnivået på mye av kunsten som er til salgs. Jeg vil nødig sitte igjen med følelsen av å ha blitt ført bak lyset etter en «storhandel». I motsatt ende av skalaen finnes lavinvolveringsprodukter, slik som f.eks. våre hastige beslutninger i ti-kronersmarkedet på den lokale dagligvarebutikken.
En kjent strategi for en risikoavers kunstsamler er å konsentrere seg om kunstnere som har oppnådd en viss anerkjennelse, og har et betydelig track record. Dette er kunstnere som scorer høyt på kriterier for fremtidig verdisetting og impact prediksjon, dvs. at kunstneren mest sannsynlig vil havne i en fremtidig nasjonal kunstkanon. Roald Kyllingstad er, etter min mening, en sånn kunstner. Han scorer høyt på objektive kriterier, f.eks:
- Nasjonale museumsinnkjøp
- Separatutstillinger
- Anerkjennelse blant kollegaer
- Innkjøp til private kunstsamlinger
En snau måned etter kunstopplevelsen på Stavanger kunstmuseum søkte jeg opp kunstneren på Gulesider.no. Senere den uka ble jeg invitert oppom atelieret i Stavanger, Auglend. Et av pastellmaleriene jeg hadde bitt meg merke i på den retrospektive utstillingen var fremdeles i kunstnerens eie. Kyllingstad – som opprinnelig er fra Sandnes – gikk med på å selge meg kunstverket. Det henger nå hjemme på veggen, og har allerede skapt flere livlige diskusjoner av ulik karakter her i stua og rundt spisebordet. Kunstverket begeistrer både eier og gjester.
Besøk nettgalleriet for å se nærmere på Kyllingstad-bilder tilgjengelig for leie.