Den moderne kunsten, på begynnelsen av 1900-tallet, var grensesprengende med blant annet: symbolisme, ekspresjonisme og kubisme. I etterkant av modernismen kom dada og senmodernismen osv. – herfra trekkes linjene til vår tids kunst. Den franske sosiologen Nathalie Heinich kaller overgangen fra modernismen til det kontemporære et paradigmeskifte. Samtidskunsten – eller kontemporær kunst – er laget med en særegen tilnærming og attitude.

En viktig del av den kontemporære kunstens vesen er at tilskuerne ofte anses som aktive deltakere og medprodusenter i de kunstneriske prosessene. Den kontemporære kunsten eksperimenterer med estetiske virkemidler og begrensninger, problematiserer medier, rekonfigurerer samtidsteknologier, samt stiller ontologiske spørsmål – rundt selve forestillingen om hva kunst er. Men denne forsøksvise beskrivelsen av viktige tendenser utgjør imidlertid bare toppen av isfjellet. 

Vi må slutte å tro at genuin skapelse går direkte fra kunstnerens atelier til tilskuerens øye”

– Juan Antonio Ramirez

Moderne kunstverk, gjerne representert med “Skrik” av Edvard Munch her hjemme på berget, er i  hovedsak avhengig av å uttrykke kunstnerens indre sjeleliv, samt ved å overskride reglene for datidens akademiske og kulturelle kapital. Moderne kunst er altså kunsten som ble laget fra ca. 1890-tallet – videre, til og med den abstrakte ekspresjonismen i USA på 1950-tallet. De fleste av kunstnerne innen abstrakt ekspresjonisme var middelaldrende, hvite menn – ofte med overdrevne selvbilder – drevet frem av ideologien om den genuine skaperkraft. I perfomancevideoen Painter fra 1995, harselerer Paul McCarthy over dette fenomenet.  

Internett-kunst: JODIs arbeider inneholder et bredt utvalg av medier og teknikker. Fra programmering, koding og nettsider, til performance og installasjoner – Joan Heemskerk og Dirk Paesmans.

Den hollandsk-belgiske kunstnerduoen JODI ble dannet av kunstnerparet Joan Heemskerk og Dirk Paesmans i 1994. Selv om oeuvren deres er massiv, er JODI kanskje mest kjent for nettsidene sine. Og selv 25 år etter lanseringen, fremstår internettkunsten til JODI fortsatt som enestående kryptisk, fylt med koder. Tidlig spredte det seg et rykte om at et nettbesøk ville gi brukerens datamaskin virus (noe som er usant):

I motsetning til tradisjonelle nettlesere, som Chrome og Firefox, følger ikke JODIs Wrongbrowser reglene gitt av World Wide Web Consortium (W3C).”

Besøker du JODIs hjemmesider blir du gjerne konfrontert med kaskader av små vinduer og kryptiske feilmeldinger. Dette fordi Jodi gjerne bryter med en del konvensjoner og standarder. Resultatet er gjerne at du som bruker får følelsen av at maskinen bryter sammen. Jodi arbeider med kodingen som ligger til bunn for at nettet og programvarer skal fungere, og de viser hvordan det kan fungere annerledes. Jodis arbeider understreker også at kode er polymedial – den kan fremstå som både som tekst, animasjoner, stillbilder og lyd. Flere av Jodis arbeider utforsker de reelle muligheter med interaktivitet i tillegg til å kommentere generelle forhold ved Internetts utvikling. (Kilde: www.liveart.org/net.art)

Kontemporær kunst er ofte flertydig, i den forstand at dets sosiale interaksjon aldri er forhåndsbestemt eller fastsatt. Forskjellige meninger oppstår i ulike situasjoner, gjennom møter mellom ulike aktører og objekt. Et av de viktigste funnene i studiene til Nathalie Heinich, omhandler forventningsavklaringer – dvs. allmennhetens evne til å akseptere og/eller forstå kunsten. Den kontemporære kunstens økosystem kan bidra til å balansere dette skjøre forholdet – mellom publikum og kunstner. De såkalte kulturelle formidlerne; kunstagenter og andre mellomledd, er grunnleggende komponenter i feltet (Heinich, 2016). Uten kuratorer, kritikere, forelesere, omvisere, gallerister, auksjonariuser – ville eksperimentelle installasjoner, performancer eller digital kunst – hatt vanskeligheter med å bevege seg fra kunstnerens atelier (eller sinn) til offentlig steder, skjermer, eller inn i stua til folk.

Kontemporær kunst kjennetegnes gjerne av en direkte forankring til sosiale fellesskap, og at kunstproduksjonen går samfunnsutviklingen i møte – enn som en motkultur. Tenkning om paradigmer gjør det mulig å se bort fra estetiske kriterier som definerende for kunst, og i stedet fokusere på innspill fra f.eks. bioteknologi, dataprogrammering, juss, økonomi, sosialt arbeid, institusjonelle strukturer, produksjons- og formidlingspedagogikk, samt andre faktorer som ikke er del av fagkretsen i en kunsthistorisk universitetsutdanning. I motsetning til kunsthistorikere som er opptatt av å sortere, sette «i bås» og kategorisere kunsten kronologisk – prøver ikke sosiologen Nathalie Heinich å fastsette et tidspunkt når den kontemporære kunsten startet, eller å liste opp strømninger og kunstnernavn som tilhører hvilke paradigme. Ifølge Heinich lagde for eksempel dadaistene i mellomkrigstidens Europa og USA, inkludert Marcel Duchamp, kunstverk som tilhører både det moderne og det kontemporære paradigmet. Det som teller er kunstnerens troverdighet, holdninger og tilnærmingen til arbeidet.

“Folksomy Blue Box” performance at the Geo Goo – Internet-based exhibition by JODI at Art Center for Digital Cultures & Technology, 2008

Annonse:

Bjoholmen sommer 2022