Den bilaterale utstillingen Dialog, med Knut Rumohr og Håvard Vikhagen på Henie Onstad kunstsenter (HOK), frembrakte forundring, beundring samt fasinasjon. Nettopp dialogen mellom de to koloristene, begge med et ekspresjonistisk preg, fungerte godt til tross for rundt 40 år i aldersforskjell. Utstillingen på slutten av 1990-tallet var mitt første møte med Rumohrs heftige ekspresjonistiske landskapsmalerier.

KNUT RUMOHR – (FRØNNINGEN, LÆRDAL 1916 – OSLO 2002)
En av de mest interessante norske etterkrigskunstnerne.

Med utgangspunkt i vestnorsk natur malte Knut Rumohr ekspressive landskapsabstraksjoner, dekorative arbeider og kartonger til vevde tepper. Rumohr-slekten har holdt til i Sogn siden 1600-tallet, og Knut Rumohr vokste opp på den store, men isolerte skogeiendommen Ytre Frønningen på sørsiden av Sognefjorden, som den gang var en del av Leikanger kommune. Han hadde huslærer inntil han kom til Bergen for å ta middelskole og gymnas. 1934 begynte han på Bergens Kunsthåndverkskole, men flyttet så til Oslo, hvor han gikk på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1935–41, med bl.a. Per Krohg som lærer, og på Statens Kunstakademi 1938–41 under Jean Heiberg og Georg Jacobsen. Her ble han innført i den klassiske geometriske komposisjonslære, som da var et aktuelt alternativ til modernismens systemfrihet.

Da Rumohr hadde sin debututstilling i Kunstnerforbundet 1943, grep kritikken fatt i hans “skjematisk fargelagte”, geometriske stil. Samtidig søkte han seg frem i de grafiske teknikker, men samlet seg om sin egen form for tresnitt – xylografiet, som frembrakte nyanserte skygge- og lysvirkninger i en skala av følsomme gråtoner, som i Dødsleiet fra 1945. Hans første oppdrag som bokkunstner, xylografiene til Alexander Kiellands Arbeidsfolk (1950), hører hjemme her.

Etter hvert utviklet Rumohr nye, mer ornamentale komposisjonsformer, med utgangspunkt i billedvev og annen folkekunst, f.eks. Maskene fra 1948. Som maler fikk han også impulser fra 1930-årenes yngre generasjon: Kai Fjell, Harald Kihle og Arne Ekeland, slik det kom til uttrykk i Unghester på fjellet, 1947.

Ved inngangen til 1950-årene viste den abstrakte ekspresjonisme, også kalt “informell kunst”, sitt ansikt i Norden, fremfor alt i Danmark med Cobragruppen og Asger Jorn. Påvirkningen herfra var tydelig til stede på Rumohrs separatutstilling i Galleri Per i Oslo 1952. Hans bilder skilte seg fra det vanlige nonfigurative maleriet ved at de omskaper den geometriske oppdeling av billedflaten til mer organiske former med uregelmessige omriss, og stadig skiftende farger i vibrerende penselstrøk. En slik “symbolsk opplevelse av naturen” satte Rumohr inn i en nordisk landskapstradisjon, som ble en retning innenfor den nonfigurative kunsten. Samtidig kommer hans tradisjonstilhørighet til uttrykk i bilder med strammere komposisjon og klingende farger som leder tankene i retning av rosemaling og gammel billedvev.

Rumohr pendlet mellom sin atelierleilighet i Oslo og hjemstedet på Frønningen, hvor han utviklet sin nonfigurative landskapsstil. Ifølge Hans Jacob Brun kan denne nye “hjemstavnsskildringen” ha gjort Rumohr mer akseptabel for kritikere og kunstpublikum. Samtidig utviklet han xylografiets uttrykksmessige spennvidde i full bredde, i sine nonfigurative “landskapsfantasier”.

1955 fikk Rumohr sitt første utsmykkingsoppdrag i det daværende Hotell Viking i Oslo. At utsmykningen ble fjernet av senere eiere var et tap for norsk kunsthistorie. Den utmerket seg særlig ved fantasifull materialbruk – maleri, tre- og kobberrelieffer, noe han utviklet videre i en omfattende utsmykkingsvirksomhet med metall, keramikk, glassmaleri og trerelieffer.

I nært samarbeid med tekstilkunstneren Annelise Knudtzon skapte han i 1950-årene en særegen dekorativ uttrykksform: komposisjoner og design for tepper og dekorative tekstiler. De tidligste hadde stramme geometriske komposisjoner. Senere laget de ryer, mer i slekt med Rumohrs nonfigurative landskapsmaleri. I 1950- og 1960-årene laget han også utkast til scenografi.

Rumohrs kunst kan som helhet sies å være uavhengig. Han fremstår samtidig som nyskaper og tradisjonsformidler – for så vidt ingen usedvanlig rolle i norsk kunst. Men av de nonfigurative kunstnerne ved midten av århundret var han en av de to–tre mest personlige profiler, uten nærmere gruppetilknytning. Hans versjon av det abstrakte maleri er egenartet, men slett ikke prinsippfast. På den annen side oppsøker han kunstneriske inspirasjonskilder som for lengst skulle være uttømt – slike som “vestlandsluften” og “folkekunsten” – og suger dem opp i sterkt personlige kunstneriske uttrykk, men taler samtidig sin egen generasjons språk.

De faglige tillitsverv Rumohr påtok seg var få, men viktige. Han satt i juryen for Statens årlige kunstutstilling i flere perioder fra 1952 til 1975, den siste periode som formann, og var medlem av Nasjonalgalleriets innkjøpskomité 1958–64.

Art Sync nettgalleri KGunst