Det krever vågemot å bli kunstner, og – for å realisere en skapende praksis – masse pågangsmot.
Vår generasjons kunstnere, de såkalte «millennials» fortjener et oppriktig publikum, som tar dem på alvor. Kunsten er en linse inn mot livet, og den tar for seg de store temaene som identitet, kjærlighet, død og skam. En god måte å støtte kunstens uavhengighet på, er å erverve den. Kunstsamlingen er et idealistisk vitnesbyrd, på at man bryr seg om f.eks. åpenhet og toleranse – viktige verdier i samfunnet vårt.

Kunst som beveger – studiobesøk på USF Verftet
Kunstneren Cato Løland (f. 1983), opprinnelig fra Kvinnherad, har atelieret sitt på USF Verftet, Bergen. USF Verftet, med sin sentrale beliggenhet på Nordnes, rommer ikke mindre enn 50 atelierer for kunstnere, og rundt 30 kontorer samt andre lokaler for kulturell og kreativ næring. På spørsmål om kunstnerskapet svarer Løland at et sentralt trekk er møtet med ulike materialer. Han jobber ofte med taktile uttrykk, og prosessuell fremgangsmetodikk.

Materialvalget hans spenner fra bl.a. egenprodusert papir, tekstil og gips. Han forteller videre at han i arbeidsprosessene på studioet, som ofte går over lengre perioder, trigges av å ta frem arbeider etter at det har fått seg en pause, tilføre noe nytt, bruke erfaringen sin, men også stole på intuisjonen. F.eks. ved å bruke klorin på motivet – malerisk – i siste fase av arbeidet. Med klor på penselen tilføyes ikke lerretet fargepigmenter, men nesten all maling fjernes. Gjenstående blir spor etter det som var, men nå dominerer penselstrøkene verket på en helt annen måte. Det visuelle er viktig i kunstnerskapet mitt, forteller Løland, og ikke minst materialenes respons, på så vel misfargingen med klor, eller som når om ulike fargevalører dukker opp underveis. Med denne arbeidsmåten oppstår ting underveis, og det resulterer i et visuelt sterkt, kontemporært uttrykk, kunstneren legger til:

Det visuelle, estetiske har stor betydning for om jeg kan si meg fornøyd med et verk. Jeg jobber primært nonfigurativt, og muligens idébasert, men når det er sagt vektlegger jeg ikke det narrative i kunsten min – samtidig ønsker jeg ikke settes i en kunstteoretisk bås” 

-Cato Løland, kunstner

– På separatutstillingen min i New York ble jeg pushet til å reflektere mer rundt min egen kunst. Der ble jeg nødt til svare på spørsmål fra publikum om både tolkninger og betydning –  det var ganske kult faktisk, og ganske ulikt publikumsresponsen her hjemme. Men jeg insisterer absolutt ikke på at man er nødt til å lytte til kunstnerens egne betraktninger og meninger rundt verket, betrakteren selv burde gjøre opp sin egen selvstendige vurdering, og har gjerne et bedre utgangspunkt for ha en formening om hva han eller hun legger i verket eller ikke. Samtidig, jeg håper selvsagt at kunstverkene kan sette i gang noen tanker og følelser hos betrakteren. 

Kunstner Cato Løland i studioet sitt på USF Verftet, Bergen. Art Sync – november 2017

Det har blitt sagt om Lølands kunstnerskap at han leker med – og utforsker materialitet i et samspill mellom «ekthet» og syntese. Man kan kalle det for materialkunst, i en post-digital virkelighet, der langdryge prosesser f.eks. gjenbruk av råstoff fra gammel papirproduksjon, håndlaget produksjonsmetoder, blandet, transformert og manipulert – dette i kontrast til dagens kulturs dominerende metoder – med en materialpraksis som domineres av konsumkulturens bruk og kast mentalitet, skjermer – med raske, parallelle handlingsforløp – og en overflod av sensasjoner.

Kunstneren Cato Løland (f. 1983) har sin utdannelse fra Kunstskolen i Bergen, Kuvataideakatemiet i Helsinki og fra Kunst- og designhøgskolen i Bergen, der han tok sin Master i kunst i 2009. Han har hatt utstillinger og deltatt på Art Fairs i inn og utland. Løland er representert av galleriet Entrée i Bergen.

Fotografiet i toppen av bloggposten er av kunstverkene «Moving Matter», det består av silketrykk på skulpturell, egenprodusert papir. Arbeidet ble til i løpet av Lølands ett måneders lange arbeidsperiode på Trykkeriet – Center for Contemporary Printmaking, på Fjøsanger. På fotografiet over ser du Cato Løland i studioet sitt i Bergen, omgitt av skulpturelle verk under arbeid, papirarbeider, maleri, silketrykk og planskisser for en fremtidig installasjon. I januar 2018 deltar Løland i en utstilling, sammen med stavangerkunstneren Tove Kommedal, i Bryne Kunstforening. Undertegnede gleder seg til å oppleve resultatet av samarbeidet mellom de to dyktige Vestlandskunstnerne – hvis det fremdeles er lov å si om en utstilling på Jæren, i Rogaland.

Kunstrådgiver Kjartan Lindland – folkelig kunst og kuratorkunst
Enkelte nordmenns fordommer mot kontemporær kunst kan muligens komme av at de vurderer den som et bilde, for eksempel ser de nyere kunst opp mot de nasjonalromantiske maleriene på Nasjonalgalleriet. Et kunstverk laget i 2017, kan og burde ikke sammenlignes med et av Adolph Tidemans gullaldermalerier, fra 1850. For de som har fulgt tendensene i kunstfeltet er dette innlysende – nye generasjoner kunstnere konsentrere seg mer om det konseptuelle. De befinner seg ikke i salongene, og har ofte flyttet ut av gallerirommet. Hovedsakelig fremmer kontemporær kunst gjerne en idé eller stiller spørsmål.

Alle kan bidra til et fritt kunstliv. Å samle kunst er å ta samfunnsansvar 

-Anne Christine Kroepelien, advokat og kunstsamler til Bergens Tidende

I det kunstneriske programmet ved Kunsthall Stavanger kommer de sterke kontemporære strømningene til syne. Kunsthall Stavanger tilbyr selvsagt estetiske og sanselige opplevelser, likt hvordan et oljemaleri fra nasjonalromantikken kan berøre oss. Men kunsthallen legger mer vekt på deltakelse – det å skape undring, samt trigge de besøkendes fantasi. Kunsthallen gir rom for tverrestetisk samhandling, så vel som pedagogisk, sosial og politisk utfoldelse. I dagens samfunn – med fremvekst av massemedier – er vi vant til å se bilder i et høyt tempo. Kontemporær kunst krever mer tid, og som betrakter blir man mer bevisst detaljene i øyeblikket.

Visjonen til 

 Art Sync nettgalleri KGunst