– “Å lese kunst som ei åpen bok” I tidlig ettermiddagssol, en sen mai-dag, ble sommerens festspillutstilling åpnet, med HM Dronningen høytidelig tilstede. Kunstverket bringer de tilstedeværende inn i den skapende handlingen ved å konfrontere enkeltindividet og storsamfunnet med dagsaktuelle problematiske utfordringer, og dets verdifundament. Mens kunsthallen står tom blir folk i farta utenfor, ved Lille Lungegårdsvannet, møtt med den materialiserte, relasjonelle festspillkunsten (Vima).

Kunstverket og kunstopplevelsen, som er en blanding av installasjon, performance og idébasert kunst, er livsbetinget samhandlingen med betrakteren. Fortellerstilen til kunstneren gjør at uten interaksjon med publikum ingen kunst, og – mest sannsynlig – uten festspillkonteksten samt kunstinstitusjonens legitimering ville ikke kunstproduksjonen hverken vært praktisk gjennomførbar eller blitt anerkjent som kunst av samtiden.

Til en forandring er det helt tydelig at denne kunstneren ikke kun bruker kunsthistorie som kilde, men både den økonomiske- og samfunnspolitiske historien. Årets festspillkunstner våger å ta kunsten ut av den ofte navlebeskuende, metakunstbejagede fallgruven til tidligere konsept- og idébaserte installasjonskunstnere satt til det prestisjefulle oppdraget. I motsetning til Per Barclays kunstinstitusjonskritiske installasjon fra 2001, med stønne- og prompelyder, samt en amok motorsag i kjetting, inne blant kunsthallens hvitmalte vegger, hever Heier blikket og tar kunsten ut i friluft.

Heier forsøker å vise at kunsten har en uavhengig plass på utsiden av den gjeldende markedsøkonomiske samfunnsorganiseringen. Videre distanserer kunstneren seg fra det bestående, og vil ikke gå med på at kunsten er en medløper til de maktstrukturene og godt innarbeidede normer, samt konvensjoner som de fleste av oss forholder oss til – om ikke via teoretisk innsikt. Det kompromissløse er synlig via et alternativt kunstnerblikk samt higen etter kunstnerisk autonomi. Det føles friskt med et så utadvendt, ambisiøst og samtidig ikke-samlebart, men utgiftstungt kunstprosjekt.

For de som ønsker å “lese kunsten”, utover selve skue i nærheten av Festplassen i Bergen, samt ytringene fra begivenhetens deltakere; journalisters egne meninger; samt intervju med Heier; bloggere; kunstkritikere; og word of mouth, blir noen av kunstverkets historier servert i en offisiell bokutgivelse. I tekstform materialiseres kunsten i en innbunden bok publisert samtidig med åpningsperformancen. Tekstene er til hjelp for å forstå Heiers kunstneriske blikk, og arbeidsprosess, som førte frem til de begreper det helhetlige kunstverket omhandler, samt de visualiserte narrativ: video av performancen Diamant fra 24. mai, og installasjonen Vima bestående av deler fra en vraket fisketråler. Tekstene i Surplus-boka er skrevet av kunstneren selv, en ikke akkurat mediesky sosialantropolog (Hylland Eriksen), en kurator, en italiensk økonom, en kunsthistoriker og kunstkritiker – men ikke forvent å få servert noe alternativ til samtidens kapitalistiske system.

Til Morgenbladet uttaler Heier;

Problemet med vår tids økonomiske system er at det innebærer et sett med kategorier som oppleves som altfor stramme. Det håndterer ikke annerledeshet …”

Og i selve performance-talen utenfor Bergen kunsthall 24. mai:

Økonomi dominerer verden med sin effektivitet(…) Menneskeliv teller ikke når målet er å sosialisere tap for å privatisere profitt” link til vimeo

Jeg vet ikke hvem som er blitt spurt om å bidra i antologien, eller eventuelt har takket nei, men siden kunstneren selv mer enn antyder at hovedfokuset i den relasjonelle, narrative utstillingen dreier seg om økonomi, kunne det med fordel blitt inkorporert noe tekst fra en norsk økonom – slik som f.eks. Alexander W. Cappelen, professor i etikk ved institutt for samfunnsøkonomi på handelshøyskolen i Bergen.

I intervjuet, som Heier gir til Kunstforum, kommer det da også frem at kunstneren synes det hun kaller det kapitalismekritiske, blir framelsket av mange samtidskunstnere uten at de egentlig vet hva prater om. Selv gir hun uttrykk for å ville gjøre kritikken mindre ineffektiv. Videre at hun som kunstner ikke vil kunne være fullt ut autonom, men lover å strekke seg mot det.

Flere kunstnere er drevet, til en viss grad, av uttrykkstvang, og tankelivet som speiles i kunstproduksjonen til Heier virker reflektert og stiller viktige spørsmål – om noe vagt “formulert”. Kan diskurs og kritisk potensial føre til at Marianne Heier går seirende ut av konkurransen om å utsmykke nybygget ved Norges handelshøyskole (NHH)? Nybygget skal stå ferdig i april 2013. Hvem av de fire utnevnte kunstnerne som får realisert kunstprosjektet sitt i Helleveien lanseres først 20. juni 2012.

Selv om Surplus ikke er kommersiell i den forstand at kunstsamlere, slik som HM Sonja, kan erverve kunstverket – er det ikke umulig at noe liknende kan utsmykke den vitenskapelige høyskolens nye vandrehall.

Art Sync nettgalleri KGunst