Erik Pirolts hundeskulptur «Naturen er så sabla åndelig» har kommet til sin rett i Bommen, på Båly – Spangereid. Den nesten fem meter høye, ulende hunden, står i silhuett mot Njervesfjorden og himmelen. Plasseringen av skulpturen, mellom Under og Krågevika, ble avgjort av kunstneren i samarbeid med det nyoppstarta visningstedet for kunst i naustet på Bjoholmen.
Kunstner Erik Pirolt, i Bommen på Båly – Lindesnes. Foto: Bjoholmen – Artsync 2022
Skulpturen viser oss den dyriske naturen, kraften og villskapen»
-Erik Pirolt
Erik Pirolt (f. 1977) er en idébasert kunstner fra Kristiansand. Erik jobber eksperimentelt med mange ulike materialer og teknikker. Alltid med utgangspunkt i en tanke eller idé, benytter Pirolt virkemidler som humor, eksistensielle temaer, materialvalg, formbevissthet og poesi. Slik har han fordypet seg i et bredt spekter av materialer, teknikker og medier, og har gått i mange tematiske retninger. Pirolt er utdannet kunstner ved kunstakademiet i Trondheim og i Oslo. Han har stilt ut en rekke steder, som Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal, Kristiansand Kunsthall, TM51 i Oslo, og har gjort mange utsmykningsprosjekter.
Den mosekledde hundeskulpturen er del av sommerens kunstutstilling i naustet på Bjoholmen.
Ulehund, eller Naturen er så sabla åndelig, var vinteren 2022 del av Bane NOR Eiendoms Rom for kunst. Et kunstprosjekt i det offentlige rom på Oslo S – Jernbanetorget.
Ulehund – naturen er så sabla åndelig, i Bommen på Båly – like ved restauranten Under. Kunstner: Erik Pirolt. Foto: Kjartan Lindland
Explore the Collection, med varighet fra 24. juni til 15. september 2022, var en utstilling med et utvalg verk fra en privat samling. 🌊🦋
Utstillingen bestod av 11 kunstverk, med anerkjente kunstnere innenfor ulike teknikker og format: skulptur, fotografi, digital kunst, NFTs, lerret, maleri, kollasj, tegninger, prints og kunstbøker.
Utstillingen underholdt, skapte dialog og bidro med overraskende, estetiske opplevelser – på for noen, et uventet sted. 🦐🐚⛵🌻 Takk til publikum i skjærgården på Båly. 🌞
Vi tar sikte på å ha nye utstillinger i naustet. 💫✨ 🔭
Den moderne kunsten på begynnelsen av 1900-tallet var grensesprengende, med blant annet: symbolisme, ekspresjonisme og kubisme. I etterkant av modernismen kom dada og senmodernismen osv. – herfra trekkes linjene til vår tids kunst. Den franske sosiologen Nathalie Heinich kaller overgangen fra modernismen til det kontemporære et paradigmeskifte. Samtidskunsten – eller kontemporær kunst – er laget med en særegen tilnærming og attitude.
En viktig del av den kontemporære kunstens vesen er at tilskuerne ofte anses som aktive deltakere og medprodusenter i de kunstneriske prosessene. Den kontemporære kunsten eksperimenterer med estetiske virkemidler og begrensninger, problematiserer medier, rekonfigurerer samtidsteknologier, samt stiller ontologiske spørsmål – rundt selve forestillingen om hva kunst er. Men denne forsøksvise beskrivelsen av viktige tendenser utgjør imidlertid bare toppen av isfjellet.
Vi må slutte å tro at genuin skapelse går direkte fra kunstnerens atelier til tilskuerens øye»
– Juan Antonio Ramirez
Moderne kunstverk, gjerne representert med «Skrik» av Edvard Munch her hjemme på berget, er i hovedsak avhengig av å uttrykke kunstnerens indre sjeleliv, samt ved å overskride reglene for datidens akademiske og kulturelle kapital. Moderne kunst er altså kunsten som ble laget fra ca. 1890-tallet – videre, til og med den abstrakte ekspresjonismen i USA på 1950-tallet. De fleste av kunstnerne innen abstrakt ekspresjonisme var middelaldrende, hvite menn – ofte med overdrevne selvbilder – drevet frem av ideologien om den genuine skaperkraft. I perfomancevideoen Painter fra 1995, harselerer Paul McCarthy over dette fenomenet.
Internett-kunst: JODIs arbeider inneholder et bredt utvalg av medier og teknikker. Fra programmering, koding og nettsider, til performance og installasjoner – Joan Heemskerk og Dirk Paesmans.
Den hollandsk-belgiske kunstnerduoen JODI ble dannet av kunstnerparet Joan Heemskerk og Dirk Paesmans i 1994. Selv om oeuvren deres er massiv, er JODI kanskje mest kjent for nettsidene sine. Og selv 25 år etter lanseringen, fremstår internettkunsten til JODI fortsatt som enestående kryptisk, fylt med koder. Tidlig spredte det seg et rykte om at et nettbesøk ville gi brukerens datamaskin virus (noe som er usant):
I motsetning til tradisjonelle nettlesere, som Chrome og Firefox, følger ikke JODIs Wrongbrowser reglene gitt av World Wide Web Consortium (W3C).»
Besøker du JODIs hjemmesider blir du gjerne konfrontert med kaskader av små vinduer og kryptiske feilmeldinger. Dette fordi Jodi gjerne bryter med en del konvensjoner og standarder. Resultatet er gjerne at du som bruker får følelsen av at maskinen bryter sammen. Jodi arbeider med kodingen som ligger til bunn for at nettet og programvarer skal fungere, og de viser hvordan det kan fungere annerledes. Jodis arbeider understreker også at kode er polymedial – den kan fremstå som både som tekst, animasjoner, stillbilder og lyd. Flere av Jodis arbeider utforsker de reelle muligheter med interaktivitet i tillegg til å kommentere generelle forhold ved Internetts utvikling. (Kilde: www.liveart.org/net.art)
Kontemporær kunst er ofte flertydig, i den forstand at dets sosiale interaksjon aldri er forhåndsbestemt eller fastsatt. Forskjellige meninger oppstår i ulike situasjoner, gjennom møter mellom ulike aktører og objekt. Et av de viktigste funnene i studiene til Nathalie Heinich, omhandler forventningsavklaringer – dvs. allmennhetens evne til å akseptere og/eller forstå kunsten. Den kontemporære kunstens økosystem kan bidra til å balansere dette skjøre forholdet – mellom publikum og kunstner. De såkalte kulturelle formidlerne; kunstagenter og andre mellomledd, er grunnleggende komponenter i feltet (Heinich, 2016). Uten kuratorer, kritikere, forelesere, omvisere, gallerister, auksjonariuser – ville eksperimentelle installasjoner, performancer eller digital kunst – hatt vanskeligheter med å bevege seg fra kunstnerens atelier (eller sinn) til offentlig steder, skjermer, eller inn i stua til folk.
Kontemporær kunst kjennetegnes gjerne av en direkte forankring til sosiale fellesskap, og at kunstproduksjonen går samfunnsutviklingen i møte – enn som en motkultur. Tenkning om paradigmer gjør det mulig å se bort fra estetiske kriterier som definerende for kunst, og i stedet fokusere på innspill fra f.eks. bioteknologi, dataprogrammering, juss, økonomi, sosialt arbeid, institusjonelle strukturer, produksjons- og formidlingspedagogikk, samt andre faktorer som ikke er del av fagkretsen i en kunsthistorisk universitetsutdanning. I motsetning til kunsthistorikere som er opptatt av å sortere, sette «i bås» og kategorisere kunsten kronologisk – prøver ikke sosiologen Nathalie Heinich å fastsette et tidspunkt når den kontemporære kunsten startet, eller å liste opp strømninger og kunstnernavn som tilhører hvilke paradigme. Ifølge Heinich lagde for eksempel dadaistene i mellomkrigstidens Europa og USA, inkludert Marcel Duchamp, kunstverk som tilhører både det moderne og det kontemporære paradigmet. Det som teller er kunstnerens troverdighet, holdninger og tilnærmingen til arbeidet.
«Folksomy Blue Box» performance at the Geo Goo – Internet-based exhibition by JODI at Art Center for Digital Cultures & Technology, 2008
Bilde i toppen av blogginnlegget: «GeoGoo» by the Belgian-Dutch artist duo pioneer of Net Art. JODI, comprised of artists Joan Heemskerk and Dirk Paesmans, explores the medium of computers. Via Wikimedia Commons
Innenfor humaniora eller åndsvitenskap, betegner ordet syntese helt generelt en forening av et mangfold til en helhet, slik at den framstår som en enhet. I samtidskunsten forenes i mange tilfeller det personlige og subjektive, med et overgripende samfunnsperspektiv.
En tilnærming til samtidskunstens forestillingsverden kan derfor være å studere prosessene som fører til slike synteser. Kunstnernes interesse for globale utfordringer — f.eks. fremveksten av kunstig intelligens, informasjonsteknologi, samt økt bevissthet rundt økologi og miljøvern — er med å fargelegge verkene. Jeg mener at tankegodset vi finner i flere kontemporære kunstnerskap skjer ved assimilering (geologi) og individualisme: Ved at kunstneren tar opp nye erfaringer fra verdenssamfunnet og knytter dem til sine personlige opplevelser, ofte innbefattet med en fornyet interesse for animisme og panpsykisme.
Helheten er mer enn summen av de enkelte delene»
Kunsthappening: Jeremy Deller «Father and Son», 2021. Mediemogulene Murdochs – familieimperiumet bak tabloide sensasjonsmedier slik som f.eks. The Sun og Fox News, samt diverse avlyttingsskandaler – fordamper og blir til gass i denne 24-timers kunstbegivenheten.
Tidsbasert skulpturell installasjon av britiske Jeremy Deller. ACCA Melbourne, 2021
Video: Elmgreen & Dragset «The End Is Always Nearer», 2012 Nedtelling til et apokalyptisk øyeblikk og en uviss fremtid. Verdenssamfunnets sammensatte risiko-, trussel- og sårbarhetsbilde.
I et kunsthistorisk perspektiv åpner dette opp for en oppvåkning av 1800-tallets symbolisme, f.eks. Edvard Munchs tankesystemer. Kunsten kan uttrykke en felles følelse av fremmedgjørelse og angst i den postmoderne verden. Det postmoderne verdensbildet er preget av større paradigmeskifter med hensyn til nyvinninger – f.eks overgangen til fornybare energikilder, fremveksten av kunstig intelligens, genteknologi, LHBT-bevegelsen, samt trusler mot de vestlige demokratiene og reduksjonen av den vestlige sivilisasjons hegemoni mht. handel og maktutøvelse – for å nevne noe.
Lerret med elektrotape: Matias Faldbakken «Sans titre nr. 52», 2007. At kunsten ikke opptrer alene men hele tiden forholder seg til kontekst og referanser, er noe denne kunstneren også trekker inn i forfatterskapet sitt, som bærer preg av et meddelsomt, tilgjengelig og overstadig språk. (Kilde: Lorck Schive kunstpris 2021)
Flere kunstnere og intellektuelle deler en skepsis med tanke på fremtiden, og den gjennomgripende samfunnsutviklingen som finner sted i det 21. århundre. Det kapitalismekritiske i kunsten, kan ses på som en reaksjon med hensyn til fraværet av en verdensomspennende bærekraftig og rettferdig ressursforvaltning. Videre så veies teknologioptimisme opp mot etiske implikasjoner. Konsekvente undersøkelser av objekter og begreper, tettpakket av referanser der mange er obskure, gjør at samtidens kunstverk kan oppfattes som reduksjonistiske og tilbakeholdene.
Fotografiet i toppen av bloggen: «Father and Son» Jeremy Deller, 2021. Courtesy of The Australian Centre for Contemporary Art (ACCA). A time-based sculptural installation which takes the form of public vigil, as an invitation for the public to bear witness to, and reflect upon, questions of power, influence and generational change, represented through the allegorical depiction of a father and son, cast in the soft light of remembrance.
En fransk-sveitsisk forskningsstudie1«Tilgang på kunst, og ervervelse av kunst», publisert i tidsskriftet: Journal of Consumer Research gir innblikk i kunstmarkedets drivkrefter – hva er det som får folk til å løse billett til en kunstutstilling, eller gå til innkjøp av kunst? Ved hjelp av totalt 60 respondenter i Frankrike og den fransktalende delen av Sveits, identifiseres over 40 forskjellige drivere. Slik danner forskerne seg et bilde av de ulike beveggrunnene, som direkte eller indirekte påvirker etterspørselen etter kunst og kunstopplevelser.
Syntesen visualiseres ut fra studiens kvalitative forskningsfunn, jf. figur 1. Forbrukeratferden grupperes i henhold til to kjøpsmoduser: (a) forbruk av kunst på en utstilling, og (b) kjøp av kunst til en kunstsamling. Videre deles modellens drivkrefter inn i to kategorier – en følelsesladet og en mer kognitiv – de to primære drivkreftene i forskningsstudien er: (i) lidenskap og (ii) oppfatning av verdi.
Figur 1: Sammenfatning av underliggende motivasjoner, behov og holdninger mht. eierskap (det å samle kunst) og tilgang på kunstobjekter (f.eks. det å besøke et offentlig museum)
Syntesen redegjør for ulike beveggrunner mht. hvorfor folk oppsøker og/eller kjøper kunst. Og i lys av de to kjøpsmodusene ser forskerne på sammenhenger og ulikheter, mellom de ulike påvirkningsfaktorene.
Beslutningsmodellering og analysearbeid Studien er såkalt kvalitativ, og metodekapittelet inneholder informasjon fra dybdeintervjuene med kunstsamlere og besøkende til kunstutstillinger, museum, samt gallerier, kunstmesser og biennaler.
Begrepet lidenskap stammer fra désir/»begjær», eller passion på godt amerikansk. Drivkraften lidenskap er både emosjonell og irrasjonell. Det er derfor både teoretisk og empirisk, svært utfordrende å tilnærme seg dette aspektet i forskningsfeltet forbrukeratferd. Den neste drivkraften i modellen er Valeur, eller oppfattet verdi – finansiell og ikke-finansiell. Her fokuseres det mer på intellektet, og man oppfordrer respondentene til å beskrive hvordan de vurderer og tenker rundt forbruket. Altså subjektets vurdering av et objekt – inkludert tanker om kunstverket, men også opplevelsene rundt selve kunstforbruket.
Funnene, eller forskningsresultatene deles inn i tre deler: først presenteres like oppfatninger mellom samlere og besøkende, både med hensyn til lidenskap og opplevd verdi; deretter presenteres forskjellige tolkninger blant samlere og besøkende mht. lidenskap; og avslutningsvis, ser man på de forskjellige aspektene ved opplevd verdi mellom samlere og besøkende.
Følg denne lenkenfor tilgang til hele bloggartikkelen. I det resterende av bloggen vurderer jeg bl.a. studiens relevans mht. økt forståelse av det norske kunstmarkedet.
Foto: Publikummere vandrer rundt i «Limited Art Project», den monumentale installasjonen til kinesiske Yan Lei på kunstmønstringen dOCUMENTA (13), i Kassel. Wikimedia Commons
Fotografiet øverst i bloggposten er fra utstillingen «Topografi over det delvis dunkle» – av Thomas Hestvold og Hanne Friis, på Kristiansand Kunsthall 2019. Foto: Artsync
Du er muligens også interessert i dette blogginnlegget fra 2022? Her vurderer jeg årsakene til den økte interessen rundt investeringer i samtidskunst.
