Erik Pirolts hundeskulptur “Naturen er så sabla åndelig” har kommet til sin rett i Bommen, på Båly – Spangereid. Den nesten fem meter høye, ulende hunden, står i silhuett mot Njervesfjorden og himmelen. Plasseringen av skulpturen, mellom Under og Krågevika, ble avgjort av kunstneren i samarbeid med det nyoppstarta visningstedet for kunst i naustet på Bjoholmen.
Kunstner Erik Pirolt, i Bommen på Båly – Lindesnes. Foto: Artsync
Den mosekledde hundeskulpturen er del av sommerens kunstutstilling i naustet på Bjoholmen.
Skulpturen viser oss den dyriske naturen, kraften og villskapen”
-Erik Pirolt
Erik Pirolt (f. 1977) er en idébasert kunstner fra Kristiansand. Erik jobber eksperimentelt med mange ulike materialer og teknikker. Alltid med utgangspunkt i en tanke eller idé, benytter Pirolt virkemidler som humor, eksistensielle temaer, materialvalg, formbevissthet og poesi. Slik har han fordypet seg i et bredt spekter av materialer, teknikker og medier, og har gått i mange tematiske retninger. Pirolt er utdannet kunstner ved kunstakademiet i Trondheim og i Oslo. Han har stilt ut en rekke steder, som Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal, Kristiansand Kunsthall, TM51 i Oslo, og har gjort mange utsmykningsprosjekter.
Ulehund, eller Naturen er så sabla åndelig, var vinteren 2022 del av Bane NOR Eiendoms Rom for kunst. Et kunstprosjekt i det offentlige rom på Oslo S – Jernbanetorget.
Ulehund – naturen er så sabla åndelig, i Bommen på Båly – like ved restauranten Under. Kunstner: Erik Pirolt. Foto: Kjartan Lindland
Sommeren 2022 vises kunst fra samlingen, bl.a: Erik Pirolt, Torbjørn Rødland, Ida Ekblad, Joan Heemskerk, Matias Faldbakken, Ingrid Toogood og Magnus Frederik Clausen.
Del med venner og kjente:
Explore the Collection, med varighet fra 24. juni til 15. september 2022, var en utstilling med et utvalg verk fra den private samlingen min. 🌊🦋
Utstillingen bestod av 11 kunstverk, med anerkjente kunstnere innenfor ulike teknikker og format: skulptur, fotografi, digital kunst, NFTs, lerret, maleri, kollasj, tegninger, prints og kunstbøker.
Utstillingen underholdt, skapte dialog og bidro med overraskende, estetiske opplevelser – på for noen, et uventet sted. 🦐🐚⛵🌻 Takk til publikum i skjærgården på Båly. 🌞
Jeg tar sikte på å ha nye utstillinger i naustet. 💫✨ 🔭
Den moderne kunsten, på begynnelsen av 1900-tallet, var grensesprengende med blant annet: symbolisme, ekspresjonisme og kubisme. I etterkant av modernismen kom dada og senmodernismen osv. – herfra trekkes linjene til vår tids kunst. Den franske sosiologen Nathalie Heinich kaller overgangen fra modernismen til det kontemporære et paradigmeskifte. Samtidskunsten – eller kontemporær kunst – er laget med en særegen tilnærming og attitude.
En viktig del av den kontemporære kunstens vesen er at tilskuerne ofte anses som aktive deltakere og medprodusenter i de kunstneriske prosessene. Den kontemporære kunsten eksperimenterer med estetiske virkemidler og begrensninger, problematiserer medier, rekonfigurerer samtidsteknologier, samt stiller ontologiske spørsmål – rundt selve forestillingen om hva kunst er. Men denne forsøksvise beskrivelsen av viktige tendenser utgjør imidlertid bare toppen av isfjellet.
Vi må slutte å tro at genuin skapelse går direkte fra kunstnerens atelier til tilskuerens øye”
– Juan Antonio Ramirez
Moderne kunstverk, gjerne representert med “Skrik” av Edvard Munch her hjemme på berget, er i hovedsak avhengig av å uttrykke kunstnerens indre sjeleliv, samt ved å overskride reglene for datidens akademiske og kulturelle kapital. Moderne kunst er altså kunsten som ble laget fra ca. 1890-tallet – videre, til og med den abstrakte ekspresjonismen i USA på 1950-tallet. De fleste av kunstnerne innen abstrakt ekspresjonisme var middelaldrende, hvite menn – ofte med overdrevne selvbilder – drevet frem av ideologien om den genuine skaperkraft. I perfomancevideoen Painter fra 1995, harselerer Paul McCarthy over dette fenomenet.
Internett-kunst: JODIs arbeider inneholder et bredt utvalg av medier og teknikker. Fra programmering, koding og nettsider, til performance og installasjoner – Joan Heemskerk og Dirk Paesmans.
Den hollandsk-belgiske kunstnerduoen JODI ble dannet av kunstnerparet Joan Heemskerk og Dirk Paesmans i 1994. Selv om oeuvren deres er massiv, er JODI kanskje mest kjent for nettsidene sine. Og selv 25 år etter lanseringen, fremstår internettkunsten til JODI fortsatt som enestående kryptisk, fylt med koder. Tidlig spredte det seg et rykte om at et nettbesøk ville gi brukerens datamaskin virus (noe som er usant):
I motsetning til tradisjonelle nettlesere, som Chrome og Firefox, følger ikke JODIs Wrongbrowser reglene gitt av World Wide Web Consortium (W3C).”
Besøker du JODIs hjemmesider blir du gjerne konfrontert med kaskader av små vinduer og kryptiske feilmeldinger. Dette fordi Jodi gjerne bryter med en del konvensjoner og standarder. Resultatet er gjerne at du som bruker får følelsen av at maskinen bryter sammen. Jodi arbeider med kodingen som ligger til bunn for at nettet og programvarer skal fungere, og de viser hvordan det kan fungere annerledes. Jodis arbeider understreker også at kode er polymedial – den kan fremstå som både som tekst, animasjoner, stillbilder og lyd. Flere av Jodis arbeider utforsker de reelle muligheter med interaktivitet i tillegg til å kommentere generelle forhold ved Internetts utvikling. (Kilde: www.liveart.org/net.art)
Kontemporær kunst er ofte flertydig, i den forstand at dets sosiale interaksjon aldri er forhåndsbestemt eller fastsatt. Forskjellige meninger oppstår i ulike situasjoner, gjennom møter mellom ulike aktører og objekt. Et av de viktigste funnene i studiene til Nathalie Heinich, omhandler forventningsavklaringer – dvs. allmennhetens evne til å akseptere og/eller forstå kunsten. Den kontemporære kunstens økosystem kan bidra til å balansere dette skjøre forholdet – mellom publikum og kunstner. De såkalte kulturelle formidlerne; kunstagenter og andre mellomledd, er grunnleggende komponenter i feltet (Heinich, 2016). Uten kuratorer, kritikere, forelesere, omvisere, gallerister, auksjonariuser – ville eksperimentelle installasjoner, performancer eller digital kunst – hatt vanskeligheter med å bevege seg fra kunstnerens atelier (eller sinn) til offentlig steder, skjermer, eller inn i stua til folk.
Kontemporær kunst kjennetegnes gjerne av en direkte forankring til sosiale fellesskap, og at kunstproduksjonen går samfunnsutviklingen i møte – enn som en motkultur. Tenkning om paradigmer gjør det mulig å se bort fra estetiske kriterier som definerende for kunst, og i stedet fokusere på innspill fra f.eks. bioteknologi, dataprogrammering, juss, økonomi, sosialt arbeid, institusjonelle strukturer, produksjons- og formidlingspedagogikk, samt andre faktorer som ikke er del av fagkretsen i en kunsthistorisk universitetsutdanning. I motsetning til kunsthistorikere som er opptatt av å sortere, sette «i bås» og kategorisere kunsten kronologisk – prøver ikke sosiologen Nathalie Heinich å fastsette et tidspunkt når den kontemporære kunsten startet, eller å liste opp strømninger og kunstnernavn som tilhører hvilke paradigme. Ifølge Heinich lagde for eksempel dadaistene i mellomkrigstidens Europa og USA, inkludert Marcel Duchamp, kunstverk som tilhører både det moderne og det kontemporære paradigmet. Det som teller er kunstnerens troverdighet, holdninger og tilnærmingen til arbeidet.
“Folksomy Blue Box” performance at the Geo Goo – Internet-based exhibition by JODI at Art Center for Digital Cultures & Technology, 2008
Bilde i toppen av blogginnlegget: “GeoGoo” by the Belgian-Dutch artist duo pioneer of Net Art. JODI, comprised of artists Joan Heemskerk and Dirk Paesmans, explores the medium of computers. Via Wikimedia Commons
Forskere kan tidfeste tatoveringskunstens opprinnelse fra bevart, mumifisert hud og andre arkeologiske funn. Denne typen kroppskunst har figurert i en rekke kulturer over hele verden, og i alle samfunnslag. Det bekreftes at mennesker har tatovert seg, og dyrket dette håndverket siden yngre steinalder.1En kropp, med 61 tatoveringer, ble funnet i isen i Alpene, og ble datert til 3250 f.Kr. I 2018 ble de eldste figurative tatoveringer i verden oppdaget på to mumier fra Egypt som er datert til ca. 3300 f.Kr. Kilde: Wikipedia
Ut over 1900-tallet ble også tatoveringskunsten industrialisert og elektrifisert, og man gikk fra å lage mønstre med manuelt “verktøy” til å benytte tatoveringsmaskiner. Dette gjorde at det ble enklere og sikrere å lage mønstre, og man benyttet etterhvert også farger i tatoveringene.
I reformasjons-tiden ble tatoveringskunsten importert til Europa, og på 1500-tallet av franske sjømenn da de tok med seg tatoverte inuitkvinner fra Canada og stilte dem ut mot betaling. Kristne tatoverte seg for å synliggjøre sin tro, fanger ble tatovert for å sikre identifikasjon og etterhvert så ble det vanlig at militære og sjømenn tatoverte seg for å vise frem ulike kulturer de hadde besøkt – eller for å beskytte seg mot overtro.
Tatoveringer på underarmen til en mumie, fra 250 e.Kr. Funnet ble gjort i en hule nær Santa María Camotlán, Oaxaca – Mexico i 1889. Kilde: Escuela Nacional de Artes y Oficios.
I dag er tatovering en samtidsorientert og trygg form for kroppskunst, og en rekke kunstnere er også tatovører, og motsatt. Foruten produksjon med kroppen som lerret, så er det en rekke av disse kunstnerne som holder ordinære kunstutstillinger i tradisjonelle gallerier. Kunsten stilles også ut i tatoveringsstudio og på tattoo-konferanser.
Filip Leu er tredjegenerasjons kunstner og et godt eksempel på en artist som behersker både pensel og tatoveringsmaskin. Se flere bilder av den kjente tatovøren påhttps://www.artjaws.com/en/portfolio/filip-leu-2/.
Hodeskalle-illustrasjon av tatovør Filip Leu, og et japansk motiv mht. tatoveringskunst. Kilde: https://www.tattoolifestore.com/skulls-by-filip-leu.html og @batyamwidi
Marcelina Urbanska fra Katowice i Polen, er et annet eksempel på en tatovør som også uttrykker seg gjennom tegning og maling. På hjemmesiden hennes kan man se en rekke av hennes arbeider. Våren 2019 var jeg så heldig å få besøke en av Urbanskas tattoo-utstillinger, i hennes studio i Katowice.
Trond T. Furenes
Gjesteblogger Trond T. Furenes jobber til daglig med energiløsninger og Internet of Things (IOT). Han er leder produkt og kommersialisering i Smartly. I tillegg til stor entusiasme for visuell kunst, har Trond mye kompetanse om forretningsutvikling og IT. Han er gründer og styreleder i ArtSync Software.
Fotografiet i toppen av bloggposten: Tradisjonell Maori-mønster og tatoveringskunst – Waitangi, New Zealand. Foto: Hiclipart.com
Hagia Sophia – et av hovedverkene i arkitekturhistorien – også kalt Det guddommelige visdoms kirke, ble ansett å være den største konstruksjonen i sen-antikken, så vel som i den bysantinske verden. Bygget kan skryte av å ha den eldste og verdens nest største kuppel, kun slått av Pantheon i Roma. Den store kuppelen hviler på fire pendentiver, og ser ut til å sveve på grunn av vindusbåndet som omkranser den. Hagia Sophia er rikt dekorert innvendig med bl.a. marmor i ulike farger. Bygningens praktfulle mosaikker, hvorav bare en brøkdel er bevart, er fra 500- til 1300-tallet.
Det var en av disse åtte-timers skoleeksamenene i kunsthistorie ved universitetet, og jeg hadde ikke peiling på hva vi skulle få i oppgave. I ukene før isolerte jeg meg ganske grundig på hybelen i Fantoft studentby, med pensum og sodd på boks. Her følger utdrag fra min historisk-filosofisk embetseksamen ved Universitetet i Bergen, avlagt for tjue år siden. Bildene er fra en privat reise til Istanbul rundt ti år senere, nyttår 2010:
Hagia Sophia ruver over den tyrkiske byen Istanbul. Denne grensebyen mellom Europa og Asia har en intrikat historie. Byen ble grunnlagt i 324 av Konstantin, og ikke beskjedent døpt Konstantinopel. Konstantin som var keiser av Romerriket, tok avgjørelsen om å gjøre Konstantinopel til rikets nye hovedstad. Dette av økonomiske, politiske, religiøse og strategiske årsaker. Roma opplevde nedgangstider, og merket særlig at krigene med de germanske herskerne røynet på. Mens det var “hardt vær” i Roma, opplevde Konstantinopel på øst-siden av riket, økonomisk vekst og at innbyggertallet vokste. Med seg til Konstantinopel, også kalt “Det nye Roma”, tok Konstantin og hans folk med seg masse greske skulpturer og annen kultur. Byen var som et museum er det blitt sagt. Det ble fort forsyningsproblemer til den nye hovedstaden. I Roma var det fire kilometer med kaianlegg. Mottakskapasiteten i Konstantinopel var ikke på langt nær så bra, og det var en voldsom trafikk ved kaianlegget. Konstantinopel fikk bl.a. store mengder korn fra Alexandria, i Egypt. Flere akvedukter ble bygget for å holde liv i den stadig økende befolkningen. I år 540 var det ca. 500 000 innbyggere i den østromerske byen. (…) I 1054 lyser paven i Roma patriarken i Konstantinopel i bann, og det bysantinske riket, samt romersk katolske og de ortodokse kirkene vokser frem. Men dette var lenge etter Konstantinopels stolthet av et byggverk ble reist.
Byggingen av kirken startet allerede under keiser Justinian I, i år 532. Bygningen skulle være det kristelige midtpunkt av det østromerske riket. Kristendommen var blitt statsreligion, og kirkebygget skulle stråle ut pavens og patriarkens makt og posisjon i samfunnet. Det var et tett samarbeid mellom keiser og patriark. Det er historier om tre Hagia Sophia-bygg. Hagia Sophia II ble reist på ordre fra Theodosius, siden det første kirkebygget hadde blitt rammet av brann under Nikaopprøret i 532. Da opptøyene hadde roet seg var keiseren rask med å igangsette byggingen av en ny kirke. Denne gangen enda større og mer praktfull sammenlignet med sin forløper. Hagia Sophia II ble reist i løpet av kun fem år, fra 532 til 537.
Hagia Sophia II er en imponerende teglsteinkonstruksjon. Ved kirkens åpning i 537 skal Justinian ha utropt at han hadde overgått Salomos tempel fra tidligere tider. Det var uten tvil et prestisjeprosjekt for keiseren (men også for kirkens folk). For å kunne å bygge Hagia Sophia II leide keiseren inn to menn fra Roma: Anthemius og Isidorus. Ingen av de to var arkitekter, det var én ingeniør og én matematiker. De to hadde liten eller ingen praktisk erfaring med å lede arbeid mht. å reise monumentale kirkebygg. Erfarne byggherrer og håndverkere i Konstantinopel var også med på arbeidet. Hagia Sophia II har et kvadratisk grunnplan, kronet med en diger kuppel. Ingeniøren og matematikeren stod forran en voldsom byggeteknisk utfordring. Den arkitektoniske nyvinningen pendentiver muliggjør utformingen av den runde kuppelen på toppen av det firkantede grunnplanet. Pendentivene stabiliserer konstruksjonen nok til å ha kuppelen «svevende» høyt over gulvet. På vest og øst siden har kirken narthex og apsis. Narthex er kirkens forhall og innenfor er keiserporten. Gjennom keiserporten kommer man til midtskipet og sluses inn mot det kvadratiske grunnplan-rommet med den imponerende kuppelen. På østsiden er koret med kirkens alter, og her utførte Konstantinopels patriark sine liturgiske ritualer. Bak koret er apsis-veggen som buer utover, en konkav vegg, rikt religiøst dekorert.
Foto: Mosaikk i Hagia Sophia, K. Lindland, CC BY-NC
I naos er arkade-rekkene på bakkenivå prydet med arkale-rekker også over seg, med ca. 1:2 forhold til hverandre. Arkadene nederst, på bakkenivå, er ca. 12 meter høye. De symmetriske konstruksjonene pryder kirkerommet. Arkaderekkene står mot hverandre i naos, fem arkadebuer i nord og fem i sør. I naos er det tatt i bruk små vinduer for lysvirkningens skyld. I yttersidene, i vest og øst, er det halvkupler, de kommer i tillegg til hovedkuppelen. De sekundære bærepilarene tar i mot tyngden av de halve kupplene og holder den arkitektoniske konstruksjonen stabil. På alle fire ytterpunkt av kirkens vestre og østre del, er det bygget skråstilte halvsirklede eksedrer. Disse er kronet av halvkupler med arkader på bakkenivå. Det er altså tatt i bruk søyler og kapitéler som vitner om Hagia Sophias sterkt influerte arkitektoniske gresk-romerske språkbruk. Interiøret i kirken er storslått med mye dekorasjon, bl.a. mosaikk med bibelske motiv og ulike typer marmor som er blitt fraktet inn for å dekorere kirkens gulv og vegger.
De primære bærepilarene, eller pendentiver, to i nord og to i sør, er Hagia Sophias arkitektoniske hovedbæreverk. Disse fire primære bærepilarene har svære buehvelv konstruert mellom seg. I nord er buehvelvet festet til de to nordre primære bærepilarene, og i sør er buehvelvet festet, eller legger vekten på, de sørlige primære bærepilarer. Buehvelvene strekker seg over fra vest til øst, og sammen med de kolossale bærepilarene er de grunnbærerverket til Hagia Sophia. Dette utgjør hvelvsystemets omtalte pendentiver og holder det kolossale kirkerommet oppreist. Denne løsningen er spesiell i forhold til tidligere romersk arkitektur. Det vanlige var nemlig at kuppelen hvilte på en hel, flat “tromme-ramme”-konstruksjon hele veien ned til gulvet. Hagia Sophia har ikke denne kontinuerlige sirkulære, flate bæreevnen, slik man ser f.eks. i Pantheon. Videre er det de tallrike”ribb-beina”, eller ribbe-bærere skjult av ytre lag med teglverk, som muliggjør kuppelens form. Nederst på kuppelen, mellom ribbene, er det innlagt vinduer i konstruksjonen. Lysåpningene gir hvelvet i kirkerommet den spesielle virkningen: Det er som om kuppelen svever over oss. Bygget var fantastisk nyskapende, arkitektonisk utført, og det viste seg også å være litt for dristig. Kuppelen til Hagia Sophia II datt ned under et jordskjelv i 548, elleve år etter at bygget stod ferdig. Og en ny, mindre dristig, kuppel ble bygget – Hagia Sophia III.
Fig.: Plantegning av Hagia Sophia, CC BY-NC
Jeg mener de arkitektoniske grunnprinsippene i bygningen Hagia Sophia er de fire primære bærepilarene, og deres buehvelv-konstruksjoner, eller såkalte pendentiver. De primære pilarene tar i mot tyngden til kuppelen og er sammen med buehvelvene byggets skjelett, eller innmat. Ved Hagia Sophias halvkupler i vest og øst er det utplassert sekundære bærepilarer. Det er pilarene som holder kirkebygget oppe. På nord- og sør-siden, dvs. yttersidene av bygget er det strebe-pilarer. Disse pilarene er med på å bære byggverkets yttersider, samt har bærefunksjon for hele den arkitektoniske løsningen. (…) Det heftige kirkebygget er i dag et museum, i sekulære Tyrkia. I 1453 ble Konstantinopel erobret, etter en lang tids beleiring av det Ottomanske imperiet og sultan Mehmet II. Dermed var det over og ut for det bysantinske riket.