Minneverdige «Whoomp – there it is»
I 2002 plasserte Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson en hvit designersofa ute på operatomta i Bjørvika og sørget for at det kom stadig påfyll av barnedrikken – men også junkiefavoritten – Litago.
Slik valgte kunstnerne å kommentere hvordan de opplevde å bli skyvd foran i en utbygger- og statsdrevet gentrifisering av bydelen. Sofaen stod mellom Skur 51 og tomten der den nye Operaen skulle bygges.
Åpningsutstillingen ved Kunsthall Oslo i 2002 var et samarbeid med Museet for samtidskunst. Matias Faldbakken og Gardar Eide Einarsson deltok i utstillingen «Hvor er jeg nå? 2» med verket Whoomp – there it is. Verket tok utgangspunkt i byutviklingen i Bjørvika og pekte blant annet på hvordan sprøyteavhengige, som en marginalisert gruppe, stod i fare for å bli oversett i transformasjonen av området. Samtidig kan verket leses som en kommentar til kunstens og kunstinstitusjonenes egen rolle i gentrifiseringsprosesser: Etableringen av kulturinstitusjoner, kunstprosjekter og «kreative» miljøer kan bidra til å gjøre tidligere marginaliserte områder kulturelt attraktive, og dermed bane vei for en helt annen økonomisk og sosial bruk av byen.
KI-generert illustrasjon
Verket bestod av en rund, hvit skinnsofa med et hulrom i midten for forsyninger med melkedrikken Litago. Denne drikken med sjokoladesmak har opprinnelig barn som målgruppe, men det protein- og sukkerrike produktet gir mye energi, som rusavhengige enkelt kan få i seg.
Utendørsinstallasjonen var supplert med et fotografi og en tekst inne i utstillingslokalet Skur 51. Teksten drøftet hvordan de sprøytenarkomane som marginal gruppe var fullstendig oversett i denne byfornyelsesprosessen, samtidig som den uttrykte skepsis til hvordan kunsten tjenestegjør som drivkraft i gentrifiseringen. For å gjøre plass til opparbeidelsen av det nye Operahuset, Barcode, Munchmuseet, samt utallige boligprosjekt, ble Skur 51 og området rundt revet. Kilde: Oslo mobile Kunsthall, Oslo Kunsthall (2002)
Da verket Whoomp – there it is ble laget, var begge kunstnerne unge og i starten av sine karrierer. Bjørvika var på denne tiden preget av rusmiljøer og andre marginaliserte grupper, samtidig som utbyggingen av området så smått var i gang. Installasjonen ble plassert under motorveibroen i Bjørvika, i et område som den gang var preget av havne- og industrivirksomhet, men som samtidig stod foran en omfattende transformasjon. Det er nettopp denne sammenblandingen av kunst, sted og sosial virkelighet som gjør Whoomp – there it is så interessant. Verket kommenterte hvem som får plass i byen når et område forvandles og gentrifiseres – og stilte samtidig spørsmål ved kunstens egen rolle i denne prosessen. Den som satte seg på sofaen, tok en Litago og/eller etterlot seg brukte sprøytespisser e.l., ble også en del av kunstverket.
I dag er begge kunstnerne godt etablert. Matias Faldbakken har gjennom flere tiår arbeidet internasjonalt med maleri, skulptur, installasjoner og litteratur, og representeres blant annet av Galerie Eva Presenhuber, Paula Cooper Gallery, Simon Lee Gallery og STANDARD (OSLO). Gardar Eide Einarsson har tilsvarende en omfattende internasjonal karriere og representeres blant annet av Maureen Paley, The Modern Institute, Takaishii Gallery, Nils Stærk og STANDARD (OSLO). I 2026 presenterer KODE i Bergen den hittil mest omfattende museumsutstillingen av Einarssons kunstnerskap. Den retrospektive utstillingen The Purpose of a System is What it Does omfatter 25 års kunstnerisk praksis.
Bl.a. derfor er det spennende å se tilbake på Whoomp – there it is: tidsånden like etter 1990-tallet og begynnelsen på et nytt årtusen, to norske kunstnerskap som begge skulle få en betydelig internasjonal posisjon, og et verk som allerede i 2002 undersøkte spørsmål om sted, relasjoner, makt, marginalisering, samt kunstens plass i samfunnet.
