
Search Results for: slettemark

Reaksjonær meningsbærer
Med kritisk tenkning, utfordrer performancekunsten vår tids etablerte historiske og teoretiske forståelse av forholdet mellom politikk, estetikk og følelser. Performancekunsten vokste frem på 1960-tallet i et spenningsfelt mellom billedkunst og menneskelig selvfremstilling (Eckhoff, 2007).
I årevis har Tommy Sørbø, med sin offentlige ordkløyving, prøvd å latterliggjøre det modernistiske kunstprosjektet. Han fremstiller seg selv som et offer for samtidens kunstelite, og opptrer i media som en folkets mann. Kronikken om performancekunstneren Marina Abramovic, i Aftenposten 15. august, er i så måte nok et populistisk utspill fra kunsthistorikeren.
Det er jo slikt abstrakte modernister ønsker å pynte seg med. Det har ingenting med en over 2000 år lang tradisjon å gjøre.”
-Tommy Sørbø
De fremsatte påstandene, til den freidige humoristen Tommy Sørbø, om at samtidskunst mangler historiske røtter, og ikke har erkjennelsesmessig relevans – er rett og slett en bløff. Dessuten pisser Sørbø i brønnen når han, med sine simple satiriske grep, prøver å gjøre narr av forskningsarbeidet til kunsthistorikere som analyserer nye kunstverk i konteksten innenfor den verden som kunsten skapes i. Her i denne bloggposten tar jeg, relativt saklig, til motmæle ved å vise at Sørbøs retorikk både er historieløs og banal.

Et historisk perspektiv, eller mangel på sådan. De figurative gamle mestre 1Begrepet «Old Masters» kan benyttes som en samlebetegnelse for europeiske profesjonelle kunstnere fra rennesansen frem til slutten av 1800-tallet. F.eksempel Raphael, Michelangelo, Leonardo da Vinci, Rubens, El Greco, Caravaggio og Francisco Goya. Det er opprettet en engelsk artikkel om emnet på Wikipedia, fra tidligere århundre, er øyensynlig støttepunktet for budskapet til Sørbø om at mye har gått tapt ved tilsynekomsten av den moderne kunsten. 2Et standpunkt Sørbø har til felles med f.eks. Odd Nerdrum. Det er begrenset å interessant kunsten blir når man kopierer gamle mestere om og om igjen, slik Nerdrum har gjort de siste tiårene Det tragiske er at Sørbø og hans likemenn overhodet ikke har kommet seg videre, men fremdeles ivrer etter romantikkens stringente regler for kunst. Verden har gått videre, og de store samfunnsmessige omveltningene i det 20. århundre – med teknologiske triumfer, verdenskriger og nye sosiale konstruksjoner – har hatt stor innflytelse på fremveksten av ulike grener innenfor kunstnerisk utøvelse. Fra ca. 1900 og fremover brøt flere kunstretninger med «den gamle skolen», og det av sammensatte årsaker. 3Eksempelvis kunstnerpionéren Edvard Munch, www.kunstgunst.net/blogg.
Under krigen holdt Det illegale Akademi til på forskjellige adresser i Oslo. Dette for å slippe unna gestapo og de kulturelle idealene til Nasjonal Samling (NS). Flere norske kunstnere gjorde på 50-tallet en reise fra det figurative til det abstrakte. 4Eksempelvis: Inger Sitter, Arnold Haukeland, Gunnar S. Gundersen, Odd Tandberg, Aase Texmon Rygh, Rolf Nesch, Knut Rumohr og Anna-Eva Bergman Prosessen ble for mange et motbakkeløp pga. kunstsynet til de tradisjonsbevisste professorene på Statens kunstakademi. Flere holdt ikke ut og reiste utenlands. (Eckhoff, 1998)
Nyskapende kunstnere har hele tiden tilpasset seg, og koblet seg på samtiden ved å ta i bruk nye kunstneriske virkemidler, både tekniske arbeidsmetoder og nytt tankegods. Ny informasjonsteknologi, slik som filmkameraet og massemedier, ble introdusert rundt 1900 og påvirket bl.a. den symbolistiske maleren Edvard Munch. En filosofisk retning som har hatt, og fremdeles har, stor påvirkningskraft er poststrukturalisme. 5Mikhail Bakhtin (1895–1975), kulturfilosof: Analyser av sammenhengen mellom opplevelsen av den estetiske formen, og hvordan denne er knyttet til mottakerens produksjon av meninger og ideer – samt hvordan enkelte representasjoner av sanseopplevelser i kunst fremkaller kroppslig-emosjonelle mer enn intellektuelle reaksjoner og andre ikke. www.kilden.forskningsradet.no.
I støyen fra medie- og underholdningsindustrien hadde kunstlivet på siste halvdel av 1900-tallet en kjempeutfordring med å fremstå som relevant for publikum. Ved å introdusere nye kunstuttrykk som happenings, video og kollasjmedier var performancekunstnerne sentrale i å forme den kunstneriske videreutviklingen fra 1950-tallet. Senere, i vår digitale virkelighet, er ikke dialogfilosofiens betydning blitt noe mindre (jf. fotnote 5).
Bringer hjertet tilbake til kunsten. Performancekunsten byr på stor variasjon i erkjennelses- og verdimessig innhold, men på tross av mangfoldet etterspør Sørbø ekthet og substans. Samtidskunstnere anvender ofte sterke virkemidler og skaper voldsomme uttrykk i sin formidling – f.eks. Marina Abramovich sin performance “Rhythm 0”. Andre performancekunstnere produserer lavmælte og langsomme kunstverk.
Her er et utvalg av mine favorittperformancer*:
- Yves Klein, «The Void» (1956)
- Charles Ray, «Plank Piece I-II» (1973)
- Joseph Beuys, «I Like America and America Likes Me» (1974)
- Marina Abramovic, «Rhythm 0» (1974)
- Kjartan Slettemark, «Pudeln» (1975)
- Ann Magnuson, «Made for Television» (1981)
- Adam Putnam, «Untitled (headbox)» (1994)
- Ai Weiwei, «Dropping a Han Dynasty Urn» (1995)
- Paul McCarthy, «Painter» (1995)
- Kurt Johannessen, «Stille» (1998)
- Tor Arne Samuelsen, «En times stillstand» (2000)
- Tori Wrånes, «Pattedyr» (2009)
- Marianne Heier, «Diamond» (2012)
*Jeg har lest og sett foto-/videodokumentasjon, og for noen av de nyere har jeg vært betrakter og «samskaper»
Avslutningsvis. Tommy Sørbøs «performance-parodier» har skapt flere meningsfylte reaksjoner, enn kuratoroppdragene han har hatt for Odd Nerdrum til sammen. Nerdrum selv uttaler at han forplikter seg til det evige: kjærligheten, døden og soloppgangen – ikke noe tomsnakk altså. Sørbø og Nerdrum sin kommunikasjon med omverdenen, ikke ulikt mange av verkene til Marina Abramovic, inneholder tydelige provokative trekk. Den store forskjellen er at performancekunstneren har vært med å skape en original og nyskapende utviklingslinje, mens kitschmalerne fremstår som reaksjonære og bitre.
Litteratur:
Blom, Ina (2001) – Joseph Beuys, Gyldendal Forlag
Eckhoff, Audun (2007) – Kurt Johannsessen, Zeth Forlag
Eckhoff, Audun (1998) – Fokus 1950: Norsk billedkunst i etterkrigstiden, Spartacus forlag
Thune, Henriette (2012) – Mikhail Bakhtin’s aesthetic object, Faculty of Arts and Education, University of Stavanger.


Avkastning i kunstmarkedet
Når rike samlere – kunstmarkedets såkalte bjellesauer – driver med kunsthandel, vil alltid profittmotivet være der. Og med nok penger å kjøpe for, er det ikke spesielt vanskelig å oppnå høy gevinst.
Ved å konsentrere samlingen rundt kunst som mange nok pengesterke investorer allerede har kjøpt, og må forsvare, samt kunst som er på stigende kurs og ikke har nådd toppen – Ludvig Karsten, Kjartan Slettemark og Bjarne Melgaard f.eks. – er kunstforretning øyensynlig fornuftig i et forvaltningsperspektiv.
Diagrammet viser Munch-maleriet Fruktbarhet sin utvikling målt i salgssum og verdivurdering fra det ble malt i 1902, byttet eier seks ganger, til det ble lagt under hammeren hos Christie’s i 2010. Beregning mht. 2010-kroner og konsumprisindeksen.
Maleriet «Fruktbarhet» av Edvard Munch er i dag privateid av Canica AS1Familieselskap etablert av Stein Erik Hagen, www.canica.no. Fem år etter at Canica kjøpte oljemaleriet ble det forsøkt solgt i New York, men det ble «brent» på auksjonen – dvs. båret ut igjen, usolgt. I følge prisantydningen til auksjonshuset Christie’s i 2010 er verdien på maleriet ca. 175–210 millioner kroner, rundt 3000 ganger høyere enn hva Edvard Munch solgte det for i 1902 (se beregningen i diagrammet over).
Hadde bildet funnet en ny eier, og verdivurderingen til Christie’s blitt realisert, ville det ha gitt Canica AS over dobbelt så mye tilbake i forhold til hva de måtte ut med fem år tidligere. Nå i mars 2013 viser familieselskapet frem Munch-maleriet igjen. Denne gangen i samarbeid med Munch-museet i Oslo, maleriet «Fruktbarhet« kan ses på Munch-museet sin jubileumsutstilling Fra Munch til Slettemark. Canica’s styreleder Stein Erik Hagen blir i et radiointervju med Kulturnytt på NRK P2 bedt om å nevne et kunstverk, blant de 1500 i Canica-samlingen, som han setter spesielt høyt.2Canica har benyttet en profesjonell kunstrådgiver for å bygge samlingen
Fruktbarhet har noe magisk ved seg, noe med fargene og måten kvinnen i bildet møter mannens blikk»
Stein Erik Hagen til Morgenbladet 1. mars 2013
Det tradisjonelle motsetningsforholdet mellom kunst og kapital, har de siste tiårene endret karakter til å ligne mer et samspill. Og kunst gir nok den tidligere kjøpmannen glede og inspirasjon på flere plan.
Akseptabel kommodifisering
Historisk har markedskreftene sørget for at kunsten har tilegnet seg autonomi fra kirke og adel, men senere har muligens markedet hatt en uheldige påvirkning ved at prisene på den mest populære kvalitets-kunsten har steget i taket, og gjort den utilgjengelig for vanlige lønnsmottakere.3Et fenomen som til en viss grad ikke gjelder Canica-samlingen siden den jo gjøres tilgjengelig for offentligheten i Fra Munch til Slettemark, samt fyller pinlige tomrom i Nasjonalmuseets samling. Videre blir kunst og kultur muligens negativt påvirket av markedskreftene, ved at den tilpasser seg og blir overfladisk.4Masteroppgave Sosiologisk institutt UiB, https://bora.uib.no Dette i betydning av markedstilpasning for å tilfredsstille «underholdningsbehovet» hos store forbrukergrupper, og dermed øke inntjeningen og sannsynligheten for å kunne leve av kunsten. Fra enkelte akademiske kretser sies det at kunsten i det kapitalistiske samfunnet, står i fare for å bli mindre høyverdig og dannende, og dermed miste sin sanne autonomi.
Ikke alle er enige i påstandene til bl.a. Adorno, Habermas og Haacke, om at massekonsum av kultur er ødeleggende for kunstens substans. Handel med kunst og kultur kan skape standardiseringer, men også kulturelt mangfold – ved at den blir spredd til flere forbrukere. Hiphop-musikk er et godt eksempel på at markedskrefter bidrar til å skape allmenne fenomener, og kulturell spredning. Videre, i et globalt perspektiv, har kommersialisering bidratt til å utvikle frem kulturproduktene til f.eks. Ikea, Snøhetta og Olafur Eliasson.
Etter alle kunstens regler
S[edition] er firmaet som påkaller seg å revolusjonere måten folk kan nyte samtidens kunst. S[edition] har gjort verkene til nålevende verdenskjente kunstnere tilgjengelige for kjøp i digital form via nettstedet www.seditionart.com. Disse kunstverkene koster skjorta i galleri- eller auksjonsverdenen, mens prisen for ha dem på flatskjermen hjemme i stua eller liknende er overkommelig for de fleste. Firmaet har også tatt initiativ til de digitale installasjonene på Time Square i New York, først ut var engelske Tracey Emin. På denne måten promoterer s[edition] det nye konseptet med salg av rettigheter til digitalisert samtidskunst.
En utilsiktet konsekvens av den økte populariteten til street art, er at husveggene de er spraymalt på legges ut for salg. Privatpersoner kan selvfølgelig gjøre hva de vil med egen eiendom, og i forrige uke ble det kjent at en huseier i London fikk fjernet delen av en murvegg. Dette for å kunne selge murveggen med gatekunst, på auksjon i Miami, USA. For mindre enn ti år siden, var offentlig ansatte rengjørere instruert til å male over gatekunsten til Banksy.


Kunstens samfunnsengasjement
NHO og arbeidsgiverne i oljeindustrien verdsetter matematikk og realfag høyt, men livsløp uten kunst og kultur kan redusere innovasjonsevnen og kreativiteten.
Om vi lar satsingen på realfag gå utover de estetiske fagene gjør vi landet en bjørnetjeneste. Estetiske fag inspirerer blant annet unge til å tenke annerledes og utfra nye perspektiv, men læringsutbyttet er neppe målbart eller lar seg spore i en PISA-undersøkelse.
Elevenes resultater i matematikk og naturfag bestemte rangeringen i forrige PISA-test 1Programme for International Student Assessment, og derfor blir disse fagene stadig viktigere for skoleledelsen. Kunst som en obligatorisk del av elevenes utdanning er et offer for denne mentaliteten, og både i England og USA advares det nå mot bruk av resultat fra denne typen undersøkelser som beslutningsgrunnlag for omlegging av skoleverket samt vridning av prioriteringer i læreplanene.
Nå for tiden tror folk at vitenskapsmenn er til for å belære dem; kunstnere, diktere osv. for å behage dem. Det faller dem ikke inn at disse kunne ha noe å lære dem”
Ludwig Wittgenstein, ca. 1940
Estetiske opplevelser er når sansene er skjerpet, og man er fullt og helt tilstedeværende. Kunst- og kulturfagene gir unge mennesker muligheten til å videreutvikle evnene sine, og finne sin egen smak, verdier og sitt indre landskap. Videre gir det ungdommen muligheten til å uttrykke seg, og eventuelt kanalisere negative følelser om til noe positivt.
Estetiske fag i både barne-, ungdoms- og videregåendeskole motvirker konformitet og standardisering som igjen fører til uengasjerte elever og frafall. Kunstfag som en del av utdanningsløpet bidrar til viktig motivasjon for ungdom som er i faresonen og står uten de beste forutsetningene for å klare å oppnå studiekompetanse.
Å betrakte kunsten som en erkjennelsesmessig inspirasjonskilde og som et redskap til å frembringe ny viten” 2Estetisk erfaring og kunst som erkjennelseskilde, K. Johannessen – 2002
Kjell S. Johannessen, 2002
Interesse for samtidskunst
Ifølge opplæringslova § 1-1 skal elevene i norsk skole få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang, og videre skal de lære å tenke kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Det er et viktig samfunnsoppdrag å tilrettelegge for barn og unges møte med kunst, og å oppmuntre til situasjoner hvor positivt samspill kan oppstå. KunstLab i Bergen er et godt eksempel på slik tilrettelegging, og i Stavanger er boka «Kunst» utgitt for målgruppen 8–14 år.
Mange i min generasjon er i utgangspunktet usikre på hva samtidskunst dreier seg om, og de blir fort engstelige og redde i møte med for eksempel tidsriktige konseptuelle kunstinstallasjoner, performance eller elektronisk kunst. Virkemidlene til vår egen tids kunstnere er ofte svært forskjellige og mer utfordrende sammenlignet med de erkekonservative søndagsskolemalerne fra gamle dager.
De som er heldige nok til å ha foreldre eller lærere som klarer å formidle en ekte entusiasme ovenfor samtidens kunst vil muligens senere i livet, uansett utdannelse eller yrke, ikke engste seg for å besøke en utstilling eller et museum for moderne kunst. Det er synd, men jeg tror mange av dagens unge i Norge vokser opp uten positive møter med samtidskunst. Ideelt sett burde interessen for kunst starte tidlig i livet, og gjerne med sosiale opplevelser.
Det er noe tull og tøys, og har ingenting med kunst å gjøre (…) Kunst skal være noe som er vakkert og pent å se på”
Kristiansander 1975-årgang, hør hele radiointervjuet her
Publikumsundersøkelser og studier gjort rundt kunstkonsum peker på at mange føler at de mangler kunnskap om moderne kunst, og at språkbruken i kunstkretser virker vanskelig og ekskluderende. Dermed er det fort gjort å heller bare distansere seg istedenfor å bruke tid på å prøve å forstå og snakke om det man ikke skjønner. I tillegg kan den nye kunsten oppfattes som støtende siden den fremstår milevis unna hva mange forventer og tror kunst skal være.
Kunstformidling
Ekte engasjement og interesse for kunst gjenspeiles i folks ønske om å forstå de unges kunst. Ved økt forståelse av hva kunstnere driver på med vil flere og flere få opp øynene for samtidskunstens rivende utvikling samt forandringen i bruk av medium og uttrykk.
Folks verdsettelse av samtidskunst vil kunne øke ved at de får oppleve utstillinger med viktige internasjonale kunstnere som har sentrale posisjoner i kunstfeltet. Slike utstillinger med sentrale, kostbare hovedverk er sjeldne i Norge siden innkjøpsbudsjettene ved offentlige kunstmuseer er relativt beskjedene. Derfor kan utlån fra private kunstsamlinger være avgjørende for å realisere slike begivenheter. Ved å samarbeide med kunstsamlerne kan kunstformidlerne stille ut internasjonal kunst som har sterk innflytelse på våre nasjonale kunstnerne, og få vist frem avgjørende kunsthistoriske utviklingstrekk.
I mars 2013 åpner f.eks. Much-museet en ny utstilling i samarbeid med familieselskapet til Stein Erik Hagen. Canica har gjort hele kunstsamlingen sin på omtrent 1500 verk tilgjengelig for museets kuratorer. Utstillingen er en del av Munch150 og heter Fra Munch til Slettemark. Det private næringsliv bidrar dermed med kunstverk av høy kvalitet som hjelper til med å kontekstualisere kunstverkene i offentlig eie. Samarbeidet gir flere forbrukere sjansen til å ta del i kulturgodene.
