Search Results for: leonard

Trollkrem Kunsthall stavanger desember 2015

Best Artistic Wishes for 2016

, , 0

Artsync kunstrådgivning starter året med noe mimring, men kommer også med hete tips for kunståret 2016. Oppsummeringen av fjorårets beste kunstopplevelser er høyst subjektiv. Og lista jeg har laget, særlig den over hva jeg gleder meg mest til i det nye året, er ganske sikkert mangelfull. Kom gjerne med innspill i kommentarfeltet nederst på siden.

  • Året startet med utstillingen “Krigens skygge – Politisk kunst i Norge 1914–2014” på Kunstnernes Hus i Oslo. Den står som en soleklar høydare for hele fjoråret. Utstillingen ble kuratert av Kari J. Brandtzæg, og flere kunstnergenerasjoner var representert. F.eks. Anders Eiebakke (f. 1970), som inkluderer nye medier og teknologi i verket sitt “Måke 4.1 BETA” – til Henrik Sørensen (f. 1882) og oljemaleriet “Ærens mark” om 1. verdenskrigs redselsfulle skyttergraver.
  • Festspillutstiller Ane Hjort Guttu satte dagsorden på Bergen Kunsthall. Videoarbeidet “Tiden går” opplevdes nært og tidsaktuelt. Kunstverket fortalte historien til den unge kunststudenten, om indre motsetninger, i møte med kompleks produksjon av selvpåført, og institusjonalisert kontemplasjon. Verket stiller viktige spørsmål om klasseskille og medmenneskelighet. 
  • Article Biennalen – produsert og kuratert av i/o/lab Senter for Framtidskunst – var en sammensatt og flertydig opplevelse. Jeg tolker utstillingen slik: Er det ren science fiction, eller nært forestående? Kan vi forvente at banebrytende forskere skal følge normer og regler? Og trenger vi beskyttelse mot ny teknologi som setter rammen rundt livene våre?
  • “Out of The Darkness” på ARoS, kuratert av museumsdirektør Erlend Høyersten, var ikke akkurat grenseoverskridende, men en interessant og sammensatt kunstvandring (for hele familien). Den verdslige konteksten; bygget, arkitekturen og plasseringen midt i byen var svært imponerende. Størst kunstnerisk inntrykk gjorde Pipilotti Rists installasjon “Dawn Hours in the Neighbour’s House” (de andre i reisefølget syntes den var creepy).
  • Utstillingen “14 Billions” med argentinske Tomás Saraceno ble en vellykket storsatsing, og det i jubileumsåret til Sørlandets Kunstmuseum (SKMU).
  • Den kuleste og mest overraskende kunstopplevelsen min i 2015 var “Norsk Skulturbiennale: Kunsten tilhører dem som ser den”. Kurator for den nyskapende mønstringen, på Vigelandsmuseet og i det offentlige byrom, var Anne Szefer Karlsen.

I 2016 har jeg størst forventninger til disse kunstarrangementene:

  • Separatutstillingen til Håvard Vikhagen, med landskaps- og urbanemalerier i Kunstnerforbundets overlyssal, er et høydepunkt i januar.
  • Det er et must å få med seg Matthew Barney på Astrup Fearnley Museet i slutten av februar. Kuratorer for utstillingen er Gunnar B. Kvaran og Therese Möllenhoff.
  • Kristiansand Kunsthall åpner en ny utstilling med Leonard Rickhard og Sveinung Rudjord Unneland i mars.
  • Separatutstillingene med Judith Bernstein og Mark Van Yetter på Kunsthall Stavanger.
  • Henie Onstad Kunstsenter (HOK) åpner en utstilling med Yayoi Kusama i februar. Da inviteres publikum inn i den aldrende japanske kunstnerens verden, full av farger, mønstre og bevegelse. (Noen av dere husker kanskje henne “Dots Obsession” på SKMU i 2013.)
  • Begivenhetsrikt blir det også når norske Fredrik Værslev stiller ut på Bergen Kunsthall som årets festspillkunstner.
  • Tegnerforbundet fyller 100 år, og tilbyr et solid utstillingsprogram i jubileumsåret.
  • I Ekebergskogen vil kunst-og performancefestivalen “Soppen” trolig by på både dypt alvor, humor, samt nervepirrende og eventyrlige opptredener. Festivalen, med den “feminine” skulpturparken til Christian Ringnes som nærmeste nabo, arrangeres i august.
  • I august planlegges også Article Biennalens “Den nye Eden”. Kurator Hege Tapio, ved i/o/lab, er kjent for å formidle kunst som berører ny teknologi og vitenskap.
  • Bergen Assembly, med avspark for vanlige publikummere allerede i februar, går av stabelen for andre gang. De kuratoriske gruppene Freethought og Praxes har ansvar for deler av årets triennale.

2016 er også året Museet for samtidskunst viser “Stille revolt: Norsk prosess- og konseptkunst på 1970- og 80-tallet”– en utstilling jeg har store forventninger til. Med verk av foregangsfigurer innen norsk konseptkunst – en kunstretning som har hatt uhorvelig mye innflytelse på yngre generasjoner kunstnere – kan utstillingen muligens innfri, og kontekstualisere viktige utviklingslinjer som kan skimtes blant flere av dagens unge, framtredende norske kunstnere.

Firmaet Artsync i Stavanger har erfaring med å utarbeide, samt forvalte samarbeidet mellom seriøse kunst- og næringslivsaktører. Art Sync Kunstrådgivning tilbyr:
(1) Kunstarrangementer for ansatte og kunder
(2) Innkjøp av enkeltverk til en helhetlig kunstsamling
(3) Leasingavtale kunstverk (etablerte og nyutdannede kunstnere)
(4) Anskaffelse av Masterpices/kanoniserte kunstverk
(5) Stedspesifikk kunst/utsmykkingsoppdrag
Fotografiet øverst i bloggposten er fra en Trollkrem-performance på Kunsthall Stavanger i 2015. Fotograf: Geir Haraldseth

Video: Takeshi Murata’s “Melt” på Kunsthall Stavanger

art-history-chart-tree-art-sync

,

Reaksjonær meningsbærer

, , 1

Med kritisk tenkning, utfordrer performancekunsten vår tids etablerte historiske og teoretiske forståelse av forholdet mellom politikk, estetikk og følelser. Performancekunsten vokste frem på 1960-tallet i et spenningsfelt mellom billedkunst og menneskelig selvfremstilling (Eckhoff, 2007).

I årevis har Tommy Sørbø, med sin offentlige ordkløyving, prøvd å latterliggjøre det modernistiske kunstprosjektet. Han fremstiller seg selv som et offer for samtidens kunstelite, og opptrer i media som en folkets mann. Kronikken om performancekunstneren Marina Abramovic, i Aftenposten 15. august, er i så måte nok et populistisk utspill fra kunsthistorikeren.

Det er jo slikt abstrakte modernister ønsker å pynte seg med. Det har ingenting med en over 2000 år lang tradisjon å gjøre.”

-Tommy Sørbø

De fremsatte påstandene, til den freidige humoristen Tommy Sørbø, om at samtidskunst mangler historiske røtter, og ikke har erkjennelsesmessig relevans – er rett og slett en bløff. Dessuten pisser Sørbø i brønnen når han, med sine simple satiriske grep, prøver å gjøre narr av forskningsarbeidet til kunsthistorikere som analyserer nye kunstverk i konteksten innenfor den verden som kunsten skapes i. Her i denne bloggposten tar jeg, relativt saklig, til motmæle ved å vise at Sørbøs retorikk både er historieløs og banal.

Adam Putnam performanceheadbox - courtesy Taxter & Spengemann - illustrasjon Tommy Sørbø
Adam Putnam “Headbox”. Performance 1994. Courtesy: Taxter & Spengemann. Ill. Tenke utenfor boksen

Et historisk perspektiv, eller mangel på sådan De figurative gamle mestre 1Begrepet “Old Masters” kan benyttes som en samlebetegnelse for europeiske profesjonelle kunstnere fra rennesansen frem til slutten av 1800-tallet. F.eksempel Raphael, Michelangelo, Leonardo da Vinci, Rubens, El Greco, Caravaggio og Francisco Goya. Det er opprettet en engelsk artikkel om emnet på Wikipedia, fra tidligere århundre, er øyensynlig støttepunktet for budskapet til Sørbø om at mye har gått tapt ved tilsynekomsten av den moderne kunsten. 2Et standpunkt Sørbø har til felles med f.eks. Odd Nerdrum. Det er begrenset å interessant kunsten blir når man kopierer gamle mestere om og om igjen, slik Nerdrum har gjort de siste tiårene Det tragiske er at Sørbø og hans likemenn overhodet ikke har kommet seg videre, men fremdeles ivrer etter romantikkens stringente regler for kunst. Verden har gått videre, og de store samfunnsmessige omveltningene i det 20. århundre – med teknologiske triumfer, verdenskriger og nye sosiale konstruksjoner – har hatt stor innflytelse på fremveksten av ulike grener innenfor kunstnerisk utøvelse. Fra ca. 1900 og fremover brøt flere kunstretninger med “den gamle skolen”, og det av sammensatte årsaker. 3Eksempelvis kunstnerpionéren Edvard Munch, www.kunstgunst.net/blogg.

Under krigen holdt Det illegale Akademi til på forskjellige adresser i Oslo. Dette for å slippe unna gestapo og de kulturelle idealene til Nasjonal Samling (NS). Flere norske kunstnere gjorde på 50-tallet en reise fra det figurative til det abstrakte. 4Eksempelvis: Inger Sitter, Arnold Haukeland, Gunnar S. Gundersen, Odd Tandberg, Aase Texmon Rygh, Rolf Nesch, Knut Rumohr og Anna-Eva Bergman Prosessen ble for mange et motbakkeløp pga. kunstsynet til de tradisjonsbevisste professorene på Statens kunstakademi. Flere holdt ikke ut og reiste utenlands. (Eckhoff, 1998)

Nyskapende kunstnere har hele tiden tilpasset seg, og koblet seg på samtiden ved å ta i bruk nye kunstneriske virkemidler, både tekniske arbeidsmetoder og nytt tankegods. Ny informasjonsteknologi, slik som filmkameraet og massemedier, ble introdusert rundt 1900 og påvirket bl.a. den symbolistiske maleren Edvard Munch. En filosofisk retning som har hatt, og fremdeles har, stor påvirkningskraft er poststrukturalisme. 5Mikhail Bakhtin (1895–1975), kulturfilosof: Analyser av sammenhengen mellom opplevelsen av den estetiske formen, og hvordan denne er knyttet til mottakerens produksjon av meninger og ideer – samt hvordan enkelte representasjoner av sanseopplevelser i kunst fremkaller kroppslig-emosjonelle mer enn intellektuelle reaksjoner og andre ikke. www.kilden.forskningsradet.no.

I støyen fra medie- og underholdningsindustrien hadde kunstlivet på siste halvdel av 1900-tallet en kjempeutfordring med å fremstå som relevant for publikum. Ved å introdusere nye kunstuttrykk som happenings, video og kollasjmedier var performancekunstnerne sentrale i å forme den kunstneriske videreutviklingen fra 1950-tallet. Senere, i vår digitale virkelighet, er ikke dialogfilosofiens betydning blitt noe mindre (jf. fotnote 5).

Bringer hjertet tilbake til kunsten. Performancekunsten byr på stor variasjon i erkjennelses- og verdimessig innhold, men på tross av mangfoldet etterspør Sørbø ekthet og substans. Samtidskunstnere anvender ofte sterke virkemidler og skaper voldsomme uttrykk i sin formidling – f.eks. Marina Abramovich sin performance “Rhythm 0”. Andre performancekunstnere produserer lavmælte og langsomme kunstverk.

Her er et utvalg av mine favorittperformancer*:

  • Yves Klein, “The Void” (1956)
  • Charles Ray, “Plank Piece I-II” (1973)
  • Joseph Beuys, “I Like America and America Likes Me” (1974)
  • Marina Abramovic, “Rhythm 0” (1974)
  • Kjartan Slettemark, “Pudeln” (1975)
  • Ann Magnuson, “Made for Television” (1981)
  • Adam Putnam, “Untitled (headbox)” (1994)
  • Ai Weiwei, “Dropping a Han Dynasty Urn” (1995)
  • Paul McCarthy, “Painter” (1995)
  • Kurt Johannessen, “Stille” (1998)
  • Tor Arne Samuelsen, “En times stillstand” (2000)
  • Tori Wrånes, “Pattedyr” (2009)
  • Marianne Heier, “Diamond” (2012)

*Jeg har lest og sett foto-/videodokumentasjon, og for noen av de nyere har jeg vært betrakter og “samskaper”

Avslutningsvis. Tommy Sørbøs “performance-parodier” har skapt flere meningsfylte reaksjoner, enn kuratoroppdragene han har hatt for Odd Nerdrum til sammen. Nerdrum selv uttaler at han forplikter seg til det evige: kjærligheten, døden og soloppgangen – ikke noe tomsnakk altså. Sørbø og Nerdrum sin kommunikasjon med omverdenen, ikke ulikt mange av verkene til Marina Abramovic, inneholder tydelige provokative trekk. Den store forskjellen er at performancekunstneren har vært med å skape en original og nyskapende utviklingslinje, mens kitschmalerne fremstår som reaksjonære og bitre.

Litteratur:
Blom, Ina (2001) – Joseph Beuys, Gyldendal Forlag
Eckhoff, Audun (2007) – Kurt Johannsessen, Zeth Forlag
Eckhoff, Audun (1998) – Fokus 1950: Norsk billedkunst i etterkrigstiden, Spartacus forlag
Thune, Henriette (2012) – Mikhail Bakhtin’s aesthetic object, Faculty of Arts and Education, University of Stavanger.